onsdag 31. desember 2008

Nyttårsaften 2008

Vandrer, dine fotspor er veien.
Intet mer.
Vandrer, det finnes ingen vei,
veien blir til mens du går
.

tirsdag 30. desember 2008

Tankefull romjul

Jeg har vært "hjemme" i jula. "Hjemme" - i traktene der jeg er oppvokst. Det eksisterer ikke noe "hjem" der lenger; barndomshjemmet er solgt og både mor og far er døde. Men jeg har familie der som lar meg ta del i sin jul, familie som gjør at "hjemme" fortsatt er "hjemme", på en slags måte.

Jeg har reist med fly med oksygen og assistanse. Det gikk helt fint. Jeg syns faktisk folk blir ekstra greie når de ser en som er syk (selv om jeg ikke ser syk ut så avslører jo o2 og lånt rullestol at jeg ikke er helt frisk).

Tilbake i Oslo kommer ettertankene sigende.

Jul: Grantre med stjerne og lys og kuler. Risengrøt med mandel. Stearinlys og sjulysstaker. Mandariner. Gavepapir og bånd. Delfiakake. Nybada baby i velurdress og strøken skjorte. Esker med gaver. Pinnekjøtt. Multekrem. Kransekake. Samvær. Familiesammenkomster. Unger. Finklær. Juleradio. Deilig gjesteseng.

Samtidig; Tanker på de jeg kjenner som denne jula ligger i en hvit sykehusseng. Tanker på dem som ikke har varme hus og mat og unger som lyser opp. Tanker på dem som ikke har juleglede. Alle som ikke har julefred. Rundt seg eller inni seg.


Jula er en tid hvor forskjeller i menneskers liv og tilværelse kommer veldig tydelig fram.

For meg er det en tid hvor gleden over å ha husrom og mat og varme og venner og famile som inviterer meg inn i sin jul, har hovedfokus. En tid hvor takknemlighet for det jeg har blandes sammen med en ru sårhet for det jeg ikke har. En tid med sammenblandethet.


Kanskje var det en slik sammenblandethet som fikk Alf Prøysen til å dikte en drøm om romjulsletthet:

"En skulle vøri fire år i romjul'n
og kjint ei jinte som var nesten fem
....
....
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang".

.

mandag 22. desember 2008

GOD JUL!

Det er min 40. dag på venteliste. Det er den 23. desember. Det er lille julaften.



Jeg ønsker alle mine lesere riktig gode og fredelige juledager! Gode, utfra den settingen og de forutsetning som er. Jula er for de lykkelige, sies det. Men alle skal igjennom jula, uansett.

Så derfor sier jeg GOD JUL i hytte og hus og sykehus!

.

lørdag 20. desember 2008

SOLA SNUR!

I dag på min 38. dag på ventelista er det vintersolverv! Hvilket betyr at det gradvis vil bli lysere dager!

Det er noe å glede seg til for en som hater mørket og kulda og snøen (når formen er altfor dårlig til å få gjort noe hyggelig med den).


Og aller mest er det til å glede seg over at det høres ut som at Truls sin form er i ferd med å snu i riktig retning! Det er noe å glede seg over det! Jeg håper inderlig at det gradvis vil bli "lysere dager" for Truls!!!

.

fredag 19. desember 2008

Oppunionsundersøkelse

Saken med firmaet som ringte meg på Rikshospital-telefonen i går irriterte meg.

Så jeg skrev en streng mail til Norstat v/ansvarlig leder, hvor jeg anmodet om at de respekterte reservasjoner mot reklame mm.

Og etterpå gikk jeg til Brønnøysundregisteret.no for å sjekke at reservasjonen på nummeret faktisk var aktivert.

Og hva leser jeg der? "Du kan ikke reservere deg mot oppunionsundersøkelser" !

Hva svarte! Har jeg ikke lov til å bestemme hvem som skal kunne ringe til mitt telefonnummer? Må man ha skjult nummer for å kunne det, kanskje?

Svaret på det får jeg antakelig i en syrlig mail fra Norstat om at joda, de var i sin fulle rett til å ringe en førjulsfredagskveld kl. 17.53. I sin fulle rett til å ringe en førjulsfredagskveld.


Så kan jeg sitte der da, med skjegget i postkassa. Øh..dvs med hjertet i magen.

.

Spenning i hverdagen

Jeg har skrevet om Jesper og jeg før. Samboer-Jesperpusen, kattedama på 15 år. I dag måtte vi veldig tidlig opp, Jesper og jeg. Ja for vi har omtrent samme døgnrytmen vi to. Når jeg står opp kommer Jesper pilende som en kule og skal rett til matfatet. Viss jeg går på do før jeg finner maten, ja da er igrunnen dagen litt ødelagt for pus.

Idag sto jeg altså litt vel tidlig opp fordi sykehuslegen skulle se på oksygenmetningen min på et upassende tidlig tidspunkt. Vi er menlig noen ekte sovedyr, både Jesper og jeg. Jeg slo på lysene og så at Jesper lå strak ut på badegulvet. Hun reagerte ikke på verken lys eller lys. Hmm. Jeg gikk inn og strøk og pjuska, men katta var like slakt og helt urørlig. Jeg sjekka øynene og så at det var en svak bevegelse der. Så var det altså liv i katteskinnet. "Nå dør hun" tenkte jeg. "Nå sovner hun inn". "Jeg kan ikke dra til sykehuset, jeg kan ikke bare dra fra katten her, jeg må dra til veterinær". "Kanskje det ville vært greit om hun bare døde nå" (hun er jo gammel og kan ikke være her hos meg viss jeg får nye lunger, det er ikke lov for transplantasjonspasienter å ha katt). Tusen tanker farer gjennom hodet. Jeg stryker potene. Så plutselig skvetter katta til, rister av seg bedøvelsen/søvnen og farer avgårde til matfatet. Sprek som en fole. Vekket av en dyp søvn altfor tidlig på morgenkvisten.

Ja ja. Så ble det med støkken denne gangen. Da var det ikke Jesper sin tur enda.


Så blir det kveldingen. Da ringer den telefonen som bare Rikshospitalet har telefonnummeret til. Transplantasjonstelefonen. Jeg skvatt så jeg hoppa, hjertet sank minst nedi magen, pulsen dunka og tusen tanker for gjennom hodet. "NÅ, er det NÅ de ringer, har de lunger til MEG NÅ" ? Vettskremt tar jeg telefonen og der presenterer en dame med halvslurvete norsk seg og sier hun er ifra ettellerannet Norrssstaat. At dette er en undersøkelse. En gallup ! Da ble jeg rimelig sint! Jeg sa saklig og direkte fra at dette telefonnummeret er totalt reservert for slike telefoner og at hun nå hadde nesten skremt livet av meg! Nesten skremt livet av meg hadde hun gjort! Skal si dama var rask til å legge på. Jeg hørte en mumling om at hun skulle notere nummeret. En mumling om at hun skulle notere det.

De prøver seg, disse telefonselgerne. Jammen prøver de seg. Om nummeret er resevert betyr visst ikke så mye. Det er jo bare å prøve seg. Ja så får de tåle å få seg en i fleisen da, når de går over grensa.

Ja ja. Så ble det med støkken denne gangen. Da var det ikke min tur enda.

Etter dette har igrunnen Jesper og jeg funnet ut at vi skal ta det svært rolig resten av kvelden. For dette ble igrunnen i overkant mye spenning på en grå hverdag.

.

tirsdag 16. desember 2008

Pust

Det viktigste i livet er å puste, sies det. Puste inn og puste ut, rolig og balansert. Det hjelper mot stress, angst,prestasjonspress og mye mer. Det gjør mennesket rolig og balansert. Gamle kinesiske metoder/treningsformer og nyere moderne terapivarianter handler om dette; å lære å puste rolig og balansert. Lære for å bli rolig og balansert.

Å puste er jo noe vi gjør hele tiden. Så hvorfor er det så viktig da? Fordi det er mange måter å puste på. Overflatisk, hektisk, hyperventilerende, dypt, jevnt, rolig mm. Pusten kan brukes bevisst til å regulere kroppens tilstand. Rolig pust gir rolige kropp. Hektisk pust gir hektisk kropp. For eksempel. En normal voksen kropp har 3-4 liter luft i lungene. I et maraton kreves hele den pustekapasiteten. For å prate trengs bare bitte litt.

Lungene mine har ca 0.85 liter å bruke. Mesteparten av lungene er "grodd igjen". Det innebærer at det blir tungt å gjøre dagligdagse gjøremål, det blir tungt å gå opp en trapp og kroppen blir sliten av lite. Nå er det nødvendig å bruke litt oksygen for å se om det kan gjøre ting litt mindre tungt. For det er tungt å ha det slik det er nå. Det er tungt å kjenne at det rett og slett ikke er luft nok i lungene til å gjøre selv enkle ting.

Så slik er det på min 33. dag på ventelista. Dagen er preget av at det er tungt å ha for lite pust.

.

mandag 15. desember 2008

SNØEN

Fem egenskaper ved snøen

Den er hvit. Så er den altså et dikt.
Et dikt av ypperste renhet.

Den stilner naturen og hegner om den.
Så er den et maleri. Det fineste avstemt bilde av vinter.

Den forandrer seg stadig. Så er den en kalligrafi.
Det er ti tusen måter å skrive snø på.

Den er glatt å gå på. Da er det en dans.
På snø kan enhver ta seg for å være linedanser.

Den blir til vann. Så snøen er musikk.
Om våren gjør den elver og stryk om til
symfonier av hvite toner.

(Alison Philip)
.

torsdag 11. desember 2008

Grå dager

I dag er det min 28. dag på venteliste.

Jeg har sagt at dagene har vært grå i det siste. Så jeg ville forsøke å lyse dem opp litt. Jeg har funnet fram det jeg eier og har av stearinslys og telys og tenkte jeg ville "tenne et lys istedet for å for forbanne mørket". Og det fungerte igrunnen ganske bra, det.

Inntil jeg i dag la fra meg et papirdokument halvveis over et telys på stuebordet og gikk for å hente meg kaffi. Som i et sekund ser jeg meg tilbake, inn i stua, og der står dokumentet i full flamme. Jeg fyker tilbake og får røsket tak i dokumentet, åpnet verandadøra og kastet alt ut. Over gummistøvler og dørmatte, ut på treverandaen. Her ble lysluen tråkket i stykker og slukket. Utrolig nok ble verken duk eller bord skadet, gummistøvlene og matta smeltet ikke og det ble ingen synlige skader. Utrolig! Takk og pris!

Jeg fikk meg en lærepenge om å være uhyre forsiktig når levende lys tennes inne. Men dette ble aller mest en påminning for meg om at grå dager kanskje ikke er det aller verste; den dramatikk som kunne blitt utløst i dag kan jeg enkelt ane. Bord og sofa kunne blitt overtent, gulvteppe og gulv ødelagt, kattepusen forbrent og jeg kunne stått igjen med mange skader å ordne opp i. Så takke meg til rolige dager. Om de enn kan bli litt vel grå innimellom.

.

mandag 8. desember 2008

Desemberdager

Det er min 25.dag på venteliste.

Dagene er gråe. For de fleste friske folk er disse desemberdagene travle. For syke folk er desemberdagene kanskje desto roligere. Julehandel og julebord og juleverksted og julekakebaking og førjulsstress er heller fjernt. De gråe dagene blir ekstra lange og tunge når kroppen krangler med intravenøsmedisiner og snøen stenger skjøre skapninger inne. At dagene er på sitt mørkeste nå, at kulden biter og solen er en sjeldenhet, det gjør ingenting bedre.


Jeg er også svært preget av at en kjær CF-venn, Truls Zimmer, nå ligger livstruende syk i respirator på Rikshospitalet. Truls ble lungetransplantert i 2006 og har vært helt frisk og fin etterpå. Han var med i TV2 dokumentaren "I kø for livet" som gikk i fjor høst. Han fronter fortsatt transplantasjonsaken aktivt med å jobbe i Stiftelsen Organdonasjon. Truls har vært svært åpen og aktiv i forhold til å snakke med andre "små og store CF-ere" både før og etter transplantasjonen, og han har delt sin historie med oss gjennom bloggen Frisk Pust! For meg som har vært underveis i en transplantasjonsprosess har han vært på tilbudssiden og bidratt med unik kunnskap og erfaring. Truls er alltid saklig og nyansert og svært klok. Jeg har kjent Truls gjennom mange år. At han nå er så alvorlig syk er hjerteskjærende vondt.

Mine tanker er hos Truls og hans kjære Hilde nesten hele tiden. Jeg håper og ønsker så inderlig sterkt at Truls skal komme igjennom dette og bli frisk igjen! Jeg håper at også mine lesere vil sende varme tanker til Truls og Hilde i denne vanskelige tiden.

-

torsdag 4. desember 2008

Ord

Ord er
dynamitt
og verkar både i djupni og i høgdi,
i den sprekka dei slo,
kan grunnvatn stiga

(Olav H. Hauge)

.

tirsdag 2. desember 2008

Plutselig

Det er dette som kan skje så plutselig
som er så skremmende
med CF.

Det er dette som kan skje så plutselig
som skaper angsten i en sliten og urven CF-kropp.

Det er dette som kan skje så plutselig
som kan slå meg til jorden som et lyn.


Det er når en annen CF-er plutselig blir virkelig alvorlig syk
at dette som kan skje så plutselig
plutselig er virkelig.

Det er når dette som kan skje så plutselig
skjer
at jeg inderlig
håper
at det plutselig
kan skje
en plutselig
forbedring.

Håper så inderlig at det kan plutselig kan skje en plutselig forbedring.

(jeg håper for Truls, nå)
.

Spørsmål i hvileløs ring

Plutselig krangler kroppen.
Vil ikke, klarer ikke, bærer ikke.
Verker, urver, kreftene blir borte.
De tunge tankene trenger seg på,
forsvarsverket som filtrerer ellers ligger nede.

Er det rett-i-blodet medisinene jeg ikke tåler? Er det flere dagers magetrøbbel som setter meg ut? Er det nyrene som jobber for tungt? Er det stoffskiftet som settes i ulage av ene antibiotikatypen, slik forskning har vist kan skje? Er det mer infeksjon på gang? Er det noe som går, eller har jeg presset meg litt for mye i det siste? Blitt kald ute kanskje? Bør jeg slutte med medisinene? Burde jeg ha"observasjon"? Spørsmålene svirrer hvileløst i ring, svirrer uten svar.


Helsemenneskene som skulle hjelpe meg på slike dager
glimter med sitt fravær og sin manglende forståelse.



Alt går over, sier de.
Alt går over ja, sier jeg


Alt
går over,
helt til det
ikke
går
over.


.

lørdag 29. november 2008

Rolig

I dag er det min 16. dag på ventelista.
Jeg har aldri hørt at noen har blitt innkalt så fort.

Så jeg tar det ganske rolig. Planlegger julegaver. Gjennomfører helseavtaler (fastlege, fysio, ullevål-kuroppstart, ullevål-fysio) som tar de meste av kreftene mine. Er innom jobb noen timer. Skal ha famile på besøk i morgen. Må handle litt idag. Sånn går dagene.

Tenk om jeg blir den første? Den første som blir innkalt så fort? For her er det ingen som vet, og det kan faktisk skje når som helst, selv om det mest vanlige er ventetid. I går ringte det på den mobiltelefonen som bare Rikshospitalet har nummeret til. Da skal jeg si hjerta hoppa høyt. Så var det bare en som hadde ringt feil...

Nå skal jeg ta rett-blodet-medisin-kuren min mens jeg ser på Hunter fra i går. Rolig morgenkåpelørdagsmorgen med regn ute og aviser og radio inne er ikke så aller verst.

.

tirsdag 18. november 2008

Ventelistedager

I dag er det min 9. dag på venteliste.

Hvordan er det å være på venteliste?


Til nå har jeg klart å ta det helt rolig. De ringer sikkert ikke første uka, tenker jeg. Selv om jeg vet at det også kan skje. Jeg har besøkt venner, hatt besøk, vært på fysioterapi, hos fastlegen, vært noen timer på jobben, sett tv, lest aviser, handla mat, gjort alt som vanlig i en helsemessig grei uke.


Kanskje er det at jeg ikke tenker så mye på om telefonen vil ringe en sterk fortrengnings-strategi eller en "fortsatt i-en-drøm-følelse". Eller så er det en slags stille ro som kommer etter at en lang prossess, som har pågått et helt år, nå er manifistert i en konklusjon. Nå er jeg her som jeg har tenkt så mye på hvordan det ville være å være. Og jeg står fortsatt på to bein uten å være nervevrak.

Og for hver eneste dag som går i denne ventetiden, for hver eneste dag som jeg står på to bein uten å være nervevrak, så er jeg takknemlig og fornøyd. For jeg er ganske sikker på at uro og panikk vil kunne innhente når som helst. Og jeg er ganske sikker på at periodene med infeksjoner og elendig form, hvor jeg ikke kommer meg ut og rundt, vil komme. Det kan bli mange dager på denne ventelista. Derfor telles hver eneste dag som er rimelig grei og uten nerver med et positivt pluss i margen i dette ventelisteregnskapet.

.

lørdag 15. november 2008

Ventelisteplass

Det er et slags nåløye å komme inn på transplantasjonsventelista. Jeg burde være veldig glad for den plassen. Men jeg kan ikke si at jeg spretter champisen av lykke. Jeg skjønner at jeg er heldig og priviligert som får denne muligheten. Jeg skjønner at dette kan være min mulighet til et friskere liv. Men jeg klarer ikke glede meg hemningsløst. For inderst inne er dette en situasjon jeg skulle ønske at jeg ikke var i.

I den grad jeg feirer ventelisteplassen, så er det med et stykke bakerikake og et glass vin for at jeg har kommet meg igjennom det siste årets lange og kronglete prosess, for at jeg har gjennomført utredningen med mange slitsomme prøver og for at jeg har klart å bestemme meg for å tørre å si ja til dette. Si ja; kanskje det modigste valget jeg har gjort i mitt liv.

Samtidig så er jeg også takknemlig for at jeg faktisk får denne muligheten til kanskje å få et friskere liv. Få muligheten til håpe. Når jeg først er i den situasjonen jeg er i nå, så er jeg ydmyk for at det finnes en sånn mulighet; at det går an å skifte ut syke lunger med friske. Friske lunger som kan gi energi og krefter til resten av en kropp som nå bare er sliten og tung.

Kanskje, kanskje er det dette som blir min vei. Bare tiden vil vise..

.

fredag 14. november 2008

MILEPÆL !

I dag er jeg satt på venteliste for lungetranplantasjon !!!

Lungetransplantasjon. Et ord som nå har ligget langt framme i min bevissthet i ett års tid, et ord som har modnet i meg, et ord som har trengt seg på og blitt til en realitet som faktisk angår meg.

Fra å være et fjernt begrep om noe liksom kunne gjelde andre CF-ere, men ikke meg, så er dette nå blitt til min virkelighet. Gradvis har jeg forsonet meg med at dette nå må bli også min vei. Høyst ufrivillig, med motstand og uvilje, må jeg innse at de lungene jeg har ikke kan gi meg annet enn begrenset pust, mye hoste, mange infeksjoner og stadige nedturer. Disse lungene kan ikke holde liv i meg i særlig mange år til. Det må en lungetransplantasjon til, rett og slett.

Så nå har min tur kommet.

Turen til å stå på venteliste for transplantasjon.

Turen for å vente på nye lunger, nok pust og et friskere liv.

Så nå er jeg utstyrt med mobiltelefon som må stå på og besvares døgnet rundt. Og medisindose som må følge meg hvor jeg går. Jeg må vente på ubestemt tid. Kanskje ringer det i dag, kanskje om en måned, om to år, kanskje aldri. Det blir vanvittig nervepirrende og spennende!


Fra idag av skal jeg håpe. Håpe på bedre dager, bedre livkvalitet, mer livsinnhold, mer krefter og ny giv. Håpe på at det kommer organer til meg som kan gi meg et friskere liv.
Det har jeg en reell mulighet til å håpe på fra idag av.

(Men fortsatt føler jeg at jeg er midt i en drøm som jeg snart skal vokne opp fra. Fortsatt føles det hele uvirkelig og surrelaistisk. Samtidig som jeg altså vet at dette nå er høyst realistisk...)

.

torsdag 13. november 2008

I morgen skjer det...

.

onsdag 12. november 2008

Psyk

Jeg føler meg litt psyk idag
det er som jeg har fått et slag
i mellomgulvets hvelving.
Og smerten føles sær og vag
et ullent, blodig ubehag
en dyp og indre skjelving.
Det hender at jeg har det sånn
jeg våkner av en grådig hånd
som griper meg og klemmer.
Det er, jeg vet det, angstens ånd
som fletter sine sorte bånd
i mine dunkle gjemmer.

(Marit Nerem 2007)

.

torsdag 6. november 2008

Upps...

Men hva i svarte; sa jeg ja takk til et gavekort fra Ikea?

Da må jeg jo tilbake til Ikea en gang til!!!!

Hva var det jeg sa. "Ikea; jeg kommer tilbake". Det var det jeg hadde på følelsen; at den kassakvitteringen med "Velkommen tilbake til Ikea" av 17.april 2009 kom til å forfølge meg...:-).

.

onsdag 5. november 2008

Ikea-plaster på såret

Her kommer fortsettelsen av Ikea-følgetongen min. Jeg var på Ikea 8 ganger for å få tegnet og bestilt kjøkkenet mitt. Lagrede data var borte når jeg kom tilbake. 5 ganger skjedde dette. Så inneholdt den endelige tegningen feil. Flere store tunge deler manglet. Ingen på Ikea kunne ordne opp i rotet. Jeg sendte klagemail til Ikea i mai, leverte samtidig klage med alle papirene i Ikeas kundeservice, jeg etterlyste respons på klagen før sommeren og nå i helgen gjorde jeg et siste forsøk med å sende klagen min og hele blogg-følgetongen til en pressekontakt (som da skulle videresende mailen min til rette vedkommende).

På Ikeas hjemmesider er det nemlig ikke mulig å finne en eneste mailadresse eller telefonnummer til noen i Ikeas administrasjon. Jeg har imidlertid fått mange tilbud om å snakke med interaktive Anna, noe jeg ikke har hatt spesielt behov for. Anna er sikkert en hyggelig dame hun, men jeg tror neppe hun kunne føre meg inn i annet enn nok en endeløs runddans, og jeg er ikke i dansehumør om dagen. Ikeas taktikk er tydeligvis å gjøre sine kontaktadresser så utilgjengelige at billig-duste-kunder flest psykes ut og gir opp.

Siden jeg ikke bare er en billig-duste kunde, men en bestemt-billig-duste-kunde, så syns jeg altså denne saken er veldig irriterende. Så da ga jeg denne pressekontakten en siste sjanse til å vise hvordan Ikea forholder seg til klager. Om jeg ikke fikk en reaksjon nå heller, ville jeg kunne gå til et forbrukermedia med Ikeas totale mangel på seriøs kunde- og klagebehandling. At mine skriftlige klager i flere runder har blitt totalt oversett gjennom 6 måneder, og at det fortsatt ikke er tildelt verken saksnummer, saksbehandler eller saksbehandling syns jeg er under enhver kritikk.

Så ringte det fra Ikea i går. En "navnløs" dame der hadde lest klagen min og blogg-innleggene. Hun kommenterte ikke klagens innhold utover å si at dette hadde vært en kjedelig sak for meg.

Hun kunne tilby meg et gavekort på kr. 1000.

Jeg sa ja takk. Duste-billig-kunden meg sa ja takk.


Det er tross alt bare snakk om 5 bilturer og over 20 tilbrakte timer på Ikea unødig, lån av venners tid og varebil med takgrind fra Ski til Ikea tur-retur, noen timer i telefonen og tre formelle klagehenvendelser. Pytt pytt. Ikea er spart for å svare skriftlig på min klage, de slipper å redegjøre for hvordan tegninger med passord og brukernavn bare kan forsvinne 4 ganger, de slipper å svare for hvorfor ingen i deres organisasjon har myndighet til å ordne opp når deres egne ansatte har gjort feil. De slipper i det hele tatt å forsvare sin elendige kundebehandling. For 1000 skarve kroner. Deal or no deal liksom. Billig-duste-kunden meg sa deal.

Om tilliten til Ikea med dette er gjenopprettet?. Så dust er jeg forhåpentlig ikke..

.

mandag 3. november 2008

Utsikt fra mitt vindu

Solnedgang over Oslofjorden i ettermiddag. Lysene til venstre i bildet er fra danskebåten. Kranene reiser Barcode-byggene som fratar meg utsikten til operaen.
.

fredag 31. oktober 2008

Hverdag igjen

Det svirrer mange tanker oppi hodet mitt om dagen. Så jeg er ikke veldig opptatt av finanskrisen og Barak Obama og andre viktige ting som skjer i verden. Men en og annen nyhet av det midre slaget finner veien inn til mitt hode.

Som at konkursbegjæringen i saken om den spillegale biskopsønnen Bjarte Baasland foregår i disse dager. Moren, Bodhild Baasland, har tatt opp lån på over 40 millioner kroner til det hun skal ha trodd var sønnens foretningsvirkomhet. En foretningsvirksomhet som aldri har eksistert. "Jeg er blitt lurt av min sønn" sier Bodhild Baasland i dagens mediebilde. Det var da noe til selvinnsikt! Jeg trodde jammen det skulle mer IQ til for å få venner og nettverk til å stille med lån i slike størrelsesordener. Eller gir tittelen biskopfrue i seg selv nok status til at folk villig har lånt henne penger? Og hva slags omgangskrets er dette, som har så mye penger mellom hendene? Får håpe at det er noen av disse vennene igjen da, for nå skal biskopen og hans frue leve på kr. 24 000 i måneden. På bar bakke etter at leilighet i Oslo, leilighet i Stavanger og hytte på Hidra er tatt av konkursen. Eller, på bar bakke er de kanskje ikke, de har vel en stor og romslig bispegård de kan bo på, enn så lenge? Nå er Bodhild Baasland "i dyp sorg" over konsekvensene for de som har lånt henne penger. Litt i seneste laget, kanskje, å tenke på det først nå. Det er lett å bli sarkastisk på andres vegne. Men dette er en tragisk historie, uansett. En historie som til syvende og sist handler om ekstremt sterke bånd mellom en mor og en sønn.


Mens jeg er på Stavangertraktene må jeg ta fram at John "Big-John" Klemetsen er død, 70 år gammel. Sjelden har vel Norge sett et slikt samhold mellom far og sønn, som da boksesirkuset "Ole Lukkøye" og Big-John regjerte bokseverdenen for egen maskin i noen år. Det ble bronsemedaljer i EM, VM og verdenscupen, mm. Historien om far og sønn vises på kinofilmen "Blod og ære", som vant pris for beste dokumentar under kortfilmfestivalen i sommer. Jeg sender varme tanker til buldrebassen "Ole Lukkøye" som har mistet sin kjære far i kreft. Jeg vil anta at selv den tøffe røffe gutten feller tårer over tapet av en så nær far.


Og så er det "Kodenavn Hunter 2 " som har premiere på tv denne helgen. Rykende fersk krim fra Oslo, det er supert. Når da Kampen/Vålerengas egen Ane Dahl Torp (hun bor på Vålerenga og benytter kaffibar, pub og bikkjepark på Kampen) feier inn som krimmens dronning, ja da er stas.

God helg!
.

fredag 24. oktober 2008

Lære å håpe

Jeg er gjennomtrøtt etter utredningen. Jeg er ikke vant med å ha fulltidsprogram dag etter dag i nesten to uker. Jeg har nesten ikke vært utenfor døren på en hel uke, jeg må bare hvile og sove og hente meg inn igjen.

Men det synker mer og mer inn; at jeg altså faktisk skal få tilbudet og muligheten til å kunne vente på ett friskere liv!

Så nå må jeg begynne å håpe. Håpe på at jeg faktisk kan få et friskere liv. Jeg tør ikke si et friskt liv. Jeg skal være fornøyd med et friskere liv. Et liv hvor jeg har helse til å gjøre det helt vanlige folk gjør i sine helt vanlige liv. I liv der det er mulig å legge planer og å gjennomføre dem. Det er det jeg må begynne å håpe på.


Jeg kjenner at det kan ta litt tid å begynne å håpe. Jeg tror rett og slett at jeg må lære meg det å begynne å håpe. For jeg har lært meg så veldig godt å resignere, godta begrensninger, erkjenne funksjonstap og ikke ha forventninger om å klare å gjennomføre ting jeg gjerne så ville. Jeg har lært meg så godt å takle at tilværelsen har blitt mer og mer innskrenket. Lært meg å forsone meg med at slik er livet mitt blitt. Og så skal jeg nå begynne å håpe på at livet igjen skal kunne bli mer aktivt og innholdsrikt?

Det er et helt lite kvantesprang det, å snu tanken fra resignasjon til håp.

Men jeg tror jeg skal klare det. Klare å snu tanken fra resignasjon til håp.
Jeg tror jeg skal klare å håpe på et friskere liv. Når jeg bare får vent meg litt til det...

.

Godkjent!

Nå er jeg hjemme etter gjennomført utredning for lungetransplantasjon på Rikshospitalet.

De siste 9 ukedagene har jeg vært igjenom 15 prøver/undersøkelser, tatt et drøss med blodprøver, trukket etpar visdomstenner, fastet mye og sovet lite. Jeg har hatt 8 samtaler med fagpersoner og jeg har vent meg til et nytt sykehus, en ny avdeling og nytt personale. Jeg har forholdt meg til minst 50 forskjellige nye sykehuspersoner disse dagene.

Konklusjonen av det hele er at kroppen min fungerer rimelig bra. Bortsett fra lungene, da. Hjerte og nyrer og lever og alle vitale funksjoner i kroppen er bra nok. Bra nok for å tåle en lungetransplantasjon. Lungene er dårlige nok. Dårlige nok til å ikke ha noen særlig framtid når infeksjoner herjer dem nesten året rundt.

Så nå er jeg godkjent for venteliste for lungetransplantasjon. Godkjent!

Og jeg har bestemt meg for å tørre å gjøre det skumleste av alt jeg har gjort i mitt liv; si ja takk til å stå på venteliste for lungetranplantasjon.

Jeg skulle sikkert vært hoppende glad. Eller vettskremt. Foreløbig er jeg bare sliten og nokså følelseslammet.

(OBS! Jeg settes ikke på ventelisten før om noen uker, det gjenstår en undersøkelse og noen prøvesvar som må være klar først).

.

Virkeligheten


"For å se virkeligheten klarere må man vende seg bort fra det man har vennet seg til å
betrakte som virkelighet” (Platon)

.

lørdag 18. oktober 2008

Donasjonsdagen

I dag er det den tredje nasjonale donasjonsdagen.

Donasjonsdagen oppfordrer folk til å ta stilling, fylle ut
donorkort og informere nærmeste pårørende om sin beslutning. Organer fra ett menneske kan gi nytt liv til 5 dødssyke mennesker.

På plakaten ser ser du Troels Mathisen. Han har CF og fikk transplantert lunger, hjerte og lever for 10 år siden. I dag lever han et aktiv liv med ekstremsport og radiojobb. Et fantastisk eksempel på hva som går an!


Nå kan det være jeg som kanskje snart trenger et nytt organ. Eller det kan være deg som en gang vil kunne trenge et nytt organ. Eller barnet ditt, kjæresten din, moren din, faren din, vennen din, naboen din. Eller min.
Det er det kanskje dagen for å tenke litt på idag, idag som det er donasjonsdagen.
Donasjonskort kan lastes ned her.
.

fredag 17. oktober 2008

Ikke like hvitt

Det hospitalhvite er ikke like hvitt
når det henger et vakkert stykke kunst på veggen.
Det hospitalhvite er ikke like hvitt
når øynene kan hvile på friske rene gardiner
med fargerike mønstre

Det hospitalhvite blir ikke like overveldende
når de hvitkledde spør meg om min mening
Det hospitalhvite blir ikke like skremmende
når en søster løser sudoku i stolen
ved siden av sengen min

Likkistehvite minner fjernes forsiktig
fra hodet
Den brystsvake piken i salen på hospitalet
er nesten voksen nå
Det likkistehvite blender ikke
like mye lenger

Nå er hun bare en forsiktig kontrollfrik
som helst vil vite hver eneste lille detalj
så hun kan være helt sikker på
at alt blir riktig.
Slik hun vil det skal være,
riktig

.

søndag 12. oktober 2008

torsdag 9. oktober 2008

15 minutter fra Byen. Østmarka. Vann og høstfarger.
Så vakkert er det ute på arbeidsplassen min!
.

onsdag 8. oktober 2008

Engleboksedama mi

Her er engleboksedama mi. Hun er hjemme hos meg. Nå er hun min.

Hun står her og gir meg assosiasjoner til midhet, rakhet og forsiktig kampklarhet. Hun har ikke hevet boksehanskene til kamp, hun avventer, er i beredskap. Englevingene symboliserer for meg mykhet, godhet, ydmykhet, vakkerhet. Det feminine, kvinnelige, det lange håret; indikasjoner på en stolt kvinne som hever hodet høyt og ryggen rak. Blikket er rettet opp og fram, øynene ser ikke ned eller bak.


Denne engleboksedama skal stå her om minne meg om dette. Hennes mildhet, rakhet og forsiktige kampklarhet skal hjelpe meg å stå oppreist med mildhet og med styrke.

Akkurat det skal hun gjøre her hos meg, nå.


(figuren er ca 30 cm høy og er laget av keramikeren Elisabeth Helvin).

.

torsdag 2. oktober 2008

Høstlig


Høsten er her nå. Det har vært noen dager med vakker høstsol og fine solnedganger. Men nå regner det ute, bladene begynner å falle av trærne, det er grått og surt. Syke kropper liker ikke surt vær. De slår seg litt vrange av surt vær. Det er best inne i surt vær. Inne med stearingslys og noe godt varmt, men også inne med grubling, tanker, melankoli. Hva vil høsten bringe, hvordan vil vinteren bli? Om framtiden spår ingen, men for noen er uvissheten større enn for andre. For min egen del kan jeg med hånden på hjerte si at uvissheten er stor. Jeg skal gjennomgå endel undersøkelser som skal si noe om kroppens status og hva det kan forventes at den kan klare framover. Når infeksjonene blir så hyppige som det jeg har hatt det siste halvannet året, da ødelegges lungene og det blir færre og færre antibiotikatyper som kan knekke bakteriene som herjer i lungene.

Men heldigvis går medisinen stadig framover. NRK presenterer i dag i programmet "Schrödingers katt" at fremtidas behandling for kreft og infeksjoner kan være peptider som sprenger cellene/bakteriene utenfra. I løpet av neste år skal dette testes ut på mennesker. Om 5 år kan dette være den nye "antibiotikabehandlingen". Og problemet med resistens vil da være løst. Dette høres fantastisk ut; jeg blir gjerne prøvekanin jeg.

Denne nye forskningen har sitt utspring i studier av morsmelk. Morsmelk skal være full av infeksjonshemmende stoffer. Jeg lurer jammen på om jeg skal spørre to jeg kjenner som p.t. ammer, om de har noen dråper tilovers. For alvorlig talt, når alt i CF-behandlingen handler om å holde infeksjoner unna, hvorfor har ikke CF-fagfolkene sett nærmere på dette?

Det som er dumt med all forskning er at det skjer gjennom dyreforsøk. Som den dyrekjære damen jeg er syns jeg dette er nokså vanskelig. Samtidig vet jeg at uten antibiotika og andre medikamenter hadde jeg ikke vært i live idag. Så jeg får ta imot det som måtte komme av nye medikamenter og behandlingsmetoder i takknemlighet til de tusener av små rotter og mus som har vært forsøksdyr. Og samtidig heve min røst for at slike forsøk må skje i anstendige former hvor dyrenes lidelse må reduseres til et absolutt minimum. ¨ Om det er mulig. Det kan jeg nok gruble på i lange mørke høstkvelder. Det kan jeg gruble mye på i mørke høstkvelder.

Innslaget på 6 minutt kan du se her.
.

søndag 28. september 2008

Annleis enn i går

Herborg Kråkevik sang på Tv2s "Senkveld" på fredag. Hun framførte tittellåten på den nye plata sin som heiter "Annsleis enn i går".

Hun sier at

"me er alle annleis enn i går, heile tida,
for kvar dag som kjem og går".

Dette er vel et slags visdomsord; at om livet er fylt med mye eller lite innhold, så skapes nye tanker, følelser og meninger hver eneste dag. Og slik forandres vi. Forandres litt for hver dag; litt for hver dag er vi mennesker i endring, slik at vi "i dag er annleis enn i går".

Er dette fornuft, eller er det bare tull? Filosofisk eller kvasifilosofisk? Skal det større linjer til for at mennesket forandres, eller er det små og store innspill til menneskesinnet dag for dag som gjør at mennesket er i bevelgelse, i forandring, i utvikling? Hva syns du?
.

mandag 22. september 2008

Høst. Tv-program. Gruff.

Når jeg ikke er på hyttetur og ser høstfarger og spiser sopp eller rusler i fargerikt høstløv i botanisk hage, ja da hater jeg høsten.

En av høstens få positive ting er (for meg) at tv-kanalenes serier begynner. Mer og mindre underholdende programmer sniker seg inn i stua i takt med høstmørket som siger på. Mørket og kulden får meg til å være mindre og mindre ute og mer og mer inne. Og da bringer liksom tv-programmene verden der ute inn til meg. Jo mørkere ute, jo mer tv. Rått og råte blir tidfordriv og tankeadspredelse for en stakket stund.

Det er krim og såpeserier, overnaturlige sanser, sykehusdokumentarer og sykehusdramaserier. Det er endeløse diskusjonsprogrammer og gjentakende nyhetssendinger. Det er gryende valgkampdebatter. Og så er det en haug med program som handler om konkurranser mellom mennesker i allslags varianter.

Det er mye rart folk konkurrerer om i disse tv-programmene. Hvem er beste kokkelærling, hvem gjør best fotoshoot, hvem er flotteste modell, hvem vinner kjærlighetsjakten, hvem synger best, hvem har landets beste talent, hvem kan flest sanger utfra færrest mulig oppgitte ord, hvem tipper best på hva det norske fok mener om altmulig tull, hvem tipper riktigst om hvilke beløp noen svarte kofferter inneholder, hvem har mest kunnskap om ett gitt tema, hvem kaprer ungkaren, hvem klarer seg best i mange uker på en øde øy eller inni et isolert "hus", hvem vinner amandaprisen, gullruten, gullfisken osv osv osv.


Et av de mer meningsfulle konkurranseprogrammene er 71 grader nord. Her konkurrerer kremen av norsk ungdom med å ta seg fram gjennom Norges land fra Lindesnes i sør til Nordkapp-platået i nord. De er sunne, sterke, sporty, smarte, sympatiske, smidige, stolte, selvstendige, samarbeidsvillige, svømmende, skigående, snøbadende, smilende som sola tidlig som sent. De er tøffe. Virkelig tøffe. De er enerne. De er dem som er vant med å vinne. Vant med å være best. Så skal de beste utfordre de beste. Vinnerne skal konkurrere om å vinne. Den aller beste av vinnererne vinner til slutt bil og penger, beundring, heder, ære og anseelse.

En deltakende spinkel stavangerjente strutter av selvtillit. Selv om hun sleper sekken sin senest og svømmer sist. Likevel har hun alltid en siste setning om at hun egentlig har størst styrke og er sterkere enn vi ser, det er bare det at konkurransen ikke gir skreddersydde oppgaver som hun får vist sin suverene styrke på. Sutrende, sippete og selvsentrert, sier de andre. Irriterende, sier jeg.

For det er faktisk grenseløst irriterende at noen supermennesker har så supermye krefter at de kan surfe gjennom livet uten å måtte kjenne på annen begrensning enn å ikke bli først til Nordkapp. Det er provoserende at noen peser seg opp på de høyeste fjelltopper med sandsekker på ryggen, og likevel påstår at de har vært syke gjennom hele turen. Det er frustrerende at noen er så friske at de mener de er syke om de har ørlite grann feber etter flere uker i fjellheimen. Det er rett og slett grenseløst frustrerende.

Og det er aller mest grenseløst urettferdig. Ikke det at det er noe galt med disse menneskene; men det er noe galt med hvordan energien og kreftene er fordelt på oss mennesker. Det er noe galt med at noen har et vanvittig overskudd, mens andre går med et konstant underskudd. Det er urimelig at noen skal bruke mer krefter på å slite seg opp en trapp enn det andre bruker på å bestige Galdhøgpiggen. Det er ikke rettferdig. Det er til å bli eitrendes sint av. Gallesint. Grrr.. Grrr... Gruff...

Det er kanskje ingen som har sagt at verden skal være rettferdig? Ikke vet jeg. Er det jeg som er misunnelig? Eller kanskje bitter? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at før neste tv-program skal jeg ta meg en stor kopp Ali kaffe. For det er Ali som kurerer gruff, er det ikke?

.

søndag 21. september 2008

Herlig høsthelg

Høst. Høstfarger. Hyttetur. Hvalpehvin.
Varm høstsol. Gode venner.

Mengder av mat. Krabber, reker og kjempekrabbeklør med hvitvin. Fårikål med rødvin. Indrefilet og mais på grill med soppstuing til.


10 kg sopp sanket. Kurv på kurv. Sopp til frysing. Sopp til stuing. Sopp til sylting. Sopp til steking. Sopp til soppsoya. Skullerudsopp.


Og jeg, jeg var kun den simple fotograf. Hvalpefotograf.
Og etterhvert også storfornøyd soppinspirert soppfotograf.
.

onsdag 17. september 2008

Gourmetsulten


Kan jeg få? Please...

Sliten pus lefser i seg
Ridderheims "sorta hvitlöksoliver"
fra fingen min.

Javisst skal Jesper få gourmetmat på sine gamle dager.
Så mye hun vil!
.

lørdag 13. september 2008

Bursdag (et innlegg for kattefolk)

I dag har vi feiret bursdag, Jesper og jeg. Det var en nydelig høstdag med behagelig temperatur og lav sol ute, en dag hvor vår yndlingsaktivitet kunne finne sted. For vi er ikke helt sikre på om det er akkurat i dag Jesper ble født, men vi vet helt sikkert at det er i disse dager. I første halvdel av september. I 1993 ble Jesper født. Altså er Jesper 15 år gammel.

Det er ikke verst for en Oslo-pus. Jesper har flyttet 3 ganger, vært på mange flyturer, togturer og bilturer rundt om i Norges land, og på utallige ferieopphold hos forskjellige folk. Det takler Jesper fint. Så lenge "han" får være i fred, finne en sofa å sove under, så lenge "han" får sin mat som han pleier, ja da er det greit. Jesper krever ikke mer enn det.

Nå er Jesper blitt er en gammel dame, nesten døv og vil stort sett bare sove. Det er kun mat som interesserer. Fisk og kattekjøttfor, mange ganger om dagen. I små mengder, da. Om Jesper ikke er fornøyd med serveringen er beskjeden klar, "han" benker seg foran kjøleskapet og flytter seg ikke før maten er på plass. De andre kattene ute er ikke lenger spennende. Jesper har til og med overlatt den faste "kattekroken" sin på verandaen her til en rødhåret ungdom. Om en frekk nabokatt sniker seg til å legge seg i en utestol med pute i (noe som er strengt forbudt), ja da gidder "han" ikke lenger bråke. Skitt la gå. Jesper vil heller sove og ha fred og ro.

Så var det bursdagsfeiringen da. Lykken i livet er at jeg setter seg på verandakanten med beina i grasset, men en kaffikopp og godbiter i handa. Jesper setter seg foran på gresset og tar en og en godbit fra hånda mi. I dag slo vi til med ferske reker. Det er tross alt 15 års dag. Jeg renser og spiser selv og mater Jesper med ferdigpillede rekehaler. Nam. Herlig for både liten og stor. Sommerblomstene er på hell, det er tendenser til høstfarger, det er edderkoppspindelvel og små blader som faller mot gresset. Det er en senhøstdag med fornemmelse av sommer og det er lett å nyte det som snart vil forsvinne.

Det var en god dag å feire Jesper 15 år på. Det syns både Jesper og jeg.
.

onsdag 10. september 2008

Skinnet kan bedra



















Ser jeg ikke supersporty ut her? Det syns iallefall jeg...
Ut på tur aldri sur osv..?

(viss du trykker på bildet ser du gliset enda bedre)

Det du ikke kan se er at det er godt og varmt og jeg har lag på lag med klær på meg. De andre sitter i genser. Det du ikke kan se er nakkekragen og putene som ligger i bilen. Sammen med et helt lite apotek for ett døgns tur. Du kan ikke se smertene i hodet og nakken og du kan ikke se pusten som strever.

Du kan ikke se at det koster masse å komme seg på en to dagers tur til Sweeden.

Men du kan se at jeg er blid, og det er jeg.

Jeg er kjempefornøyd med at det endelig ble tur. Endelig. Jeg er superfornøyd. Og det kan du se.

Vel framme på torpene Sten og Løken er det "bare litt "å gå fra parkeringsplassen til husene som ligger i en klynge. Bare litt. Og bare litt opp. Hvem kunne vel tenke på at "bare litt" på en liten sti opp en liten bakke var kjempelangt for meg? Lungene mine holder akkurat til å spasere rolig noen hundre meter på flate Oslofortau. De holder ikke til liten sti opp en liten bakke hundre meter ute i skogen. De funker rett og slett ikke når de belastes. Jeg gikk på en smell der. Selv om jeg gikk rolig og stoppet med få skritts mellomrom, ble jeg skikkelig andpusten og medtatt. Vennene måtte dytte meg opp bakken. Ganske deprimerende. Deprimerende å tåle så lite.

Men når jeg kom opp og fikk hentet inn pusten igjen, så ble alt etterhvert såre vel. Jeg felte noen tårer over den elendige formen, fikk et klapp på skulderen av min gode venninne, tok et glass champange som gubben hadde funnet fram og fant tilbake roen.

Det er ikke første gangen jeg har opplevd dette. Og sikkert ikke siste. Neste gang får jeg ta med meg oksygen. Og så får gubben finne ut en fiffig løsning med et tau jeg kan dras i, eller noe annet.

For tilbake skal jeg. Jeg skal alltid tilbake. Jeg gir ikke opp om jeg går på en smell. En garvet CF-er gir ikke opp. En garvet CF-er tåler smell etter smell. En garvet CF-er vet at et friskt utseende kan bedra, og at det bare er den som er inni og bakom det ytre som vet hvordan ting egentlig er. Bare den som er inni, den som er bakom, vet.

Det gjelder for en CF-er, som det gjelder for alle andre mennesker.

.

tirsdag 9. september 2008

Tur til torpene Sten og Løken i Sunne, Sverige




I helga var jeg på tur. En tur som har vært påtenkt i over 2 år, men som ikke har kunnet bli noe av pga min helse.
Turen gikk til Sunne i Sverige, hvor mine halvgale venner fra Flekkefjord har kjøpt seg torp. 2 torp. 200 år gamle torp, ubebodd siste 20 år! 8 bygninger og 94 mål skog. Mer eller mindre uberørte på mange titalls år. Galskap, vil de aller fleste kalle dette. Framsynt og modig, vil andre si. Selv sier jeg både og. Galskap, framsynt og modig å gå løs på å restaurere Sten og Løken.
Vennene er friske og sterke og ekstremt arbeidssomme. Det røde huset har vært prellet av absolutt alt utenom selve tømmerskallet. Det har blitt båret mengder av avfall til søppelfylling og bål. Absolutt alt er bygd nøysommelig opp igjen, til omtrent orginal stand. Alt gjøres med miljøvennlig materiale i autentisk stil. Materiale bæres opp en sti. Nytt gulv er støpt, peisen og pipa fikset, yttervegger og tak er lagt nytt osv. Uttallig timer arbeid og svette er nedlagt her, og enda er det helt tomt og uferdig innvendig. Og dette er bare ett hus; det er fortsatt ett bolighus igjen i tillegg til diverse løer, potetkjeller, stall, utedass mm. Et prosjekt som kansje ikke vil bli ferdig før om mange mange år. Et prosjekt hvor ferdigstillelse ikke er målet. Når det røde huset blir ferdig nok til å bo i, ja da kan resten tas i tur og orden over tid.
En gang i fremtiden vil antakelig folk bare måpe når de kommer dit; med to herlige bolighus, vinkjeller i gammel potetkjeller, soveplasser i gammel et gammelt uthus, vevstue i et annet, festlokale med langbord i lang løe, et skeivt kafebord innbyr til frokost på tunet ovs osv. Dette bildet må være i hodet når gubben kravler oppå hustaket for å tette pannene eller lemper 40 cm gulvplank mutters alene for å lage etasjeskille i rødhuset. Mens madammen maler vindu eller lemper trilleborlass på trilleborlass med grus.
Jeg er utrolig imponert over vennene mine og over stedet de har funnet og holder på å gjøre om til sitt. Gjøre om med historien til Sten og Løken og menneskene som har levd livene sine der før friskt i minne.
Det var vanvittig godt å komme seg på en tur. Det var vanvittig godt å se dette stedet som jeg har vært så involvert i (på avstand). Det var vanvittig godt å kjenne den gode atmosfæren på dette stedet. Det er vanvittig godt å tenke på at hit skal jeg tilbake, her skal jeg forhåpentligvis få lov å tilbringe mye tid i tiden som kommer. Det er vanvittig artig å tenke på hvor flinke og modig vennene mine er. Og det er vanvittig godt å ha venner som ønsker meg velkommen til å sitte i en hengekøyestol og bare se på at de jobber og sliter (for det er vanvittig nok alt jeg er i stand til for tida). Det er vanvittig gode venner det.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur :-)
.

mandag 1. september 2008

Gå sin vei

I over 10 år har jeg hatt hengende et lite dikt på kontorplassen min på jobben. I dag hang plutselig diktet der og snakket til akkurat meg, midt inn i alle tankene mine, midt inn hjertet mitt.

Jeg er i en høst i livet hvor det er mange usikkerhetsmomenter, mange valgets kvaler og mange beslutninger som må tas. I en høst hvor fokus, mot, pågangsmot og krefter kreves for å gå videre. I en høst hvor jeg selv må ha tro på meg, tro på min styrke og tro på at jeg kan klare veien videre. I en høst hvor det også vil hjelpe om folk som er rundt meg har tro på meg. Har håp for meg. Tro. Håp. Tro og håp, underveis...


Her er diktet:

DU SKAL TRO PÅ TROEN
OG TVILE PÅ TVILEN
DU SKAL GÅ DIN VEI
TIL SISTE MILEN

GÅR DU DEG VILL

KAN DET LIKEVEL BLI SEIER
KANSKJE ER DET DEG
SOM FINNER NYE VEIER


(Anders Helseth)
.

fredag 29. august 2008

Nesten

på feil sted til feil tid. I kveld var jeg nesten på feil sted til feil tid. Nesten.

Den "faste" parkeringsplassen min var opptatt og jeg måtte parkere rundt et hjørne fra hvor jeg bor. En svær gjeng ungdommer veivet rundt i gata og gapa. Sikkert slutt på ungdomsklubben på bydelshuset kl 22, noe sånt. Har ikke sett slike ansamlinger guttehvalper her samtidig før iallefall. En mann kommer gående, begynner å kjefte på ungdommene som står i veien, det blir krangling, knuffing, høylydt roping, bråk. Mannen ser ikke god ut, han ypper opp til slagsmål og de unge går i mot, brøler, stiller seg i ring. Jeg skynder meg bort, holder meg litt på avstand, men stopper og observerer det hele og er i beredskap til 1) å stikke om han kommer etter meg og 2) å ringe politiet om det skulle brake sammen, glimte i kniver der oppe i gata. Heldivis kommer det en annen voksen, sikker fra ungdomsklubben, gemyttene roes ned, ungdommene trekker seg samlet litt tilbake (sikkert 20 stk) og den "ugode" mannen står stille og prater med den "gode" mannen. Krisen er avverget, det ble ingen slosskamp, faren er over, jeg kan gå hjem.

Jeg går hjem. Med et lite gufs av uhygge går jeg hjem. Det skal ikke være bråk i mitt lille koselige nabolag. Det skal ikke forville seg lettantennelige agressive fulle menn eller ungdomsgjenger inn i min gate. Jeg vil være trygg her. Jeg vil ikke være urolig. Jeg vil ikke være nesten i nærheten av noe som nesten skjer eller nesten ikke skjer. Jeg vil ikke tenke på hvor nær nesten noen ganger kan være.

Takk og pris for at det oftest blir med nesten. Og at det ble med nesten denne gangen. At det bare nesten ble gateslagsmål. At noen bare nesten gikk av skaftet. At jeg bare nesten var på feil sted til feil tid. Bare nesten denne gangen. Nesten. Og akkurat ikke.
.

søndag 24. august 2008

TV-dokumentar om CF

I kveld sendteTV-Norge dokumentaren "Et liv på overtid". Dokumentaren er fra Newsealand og handler om en ung jente på 19 år som har Cystisk Fibrose.

Filmen gir et innblikk i hvordan det kan være å være 19 år og ha CF. Hvordan det er å leve med en sykdom med dystre utsikter, beskyttende foreldre og å skulle bli selvstendig og overta behandlingsansvaret selv. Utover det ga den etter min oppfatning svært lite informasjon om hva det innebærer å leve med CF. Jenta hadde gastrostomi og måtte ha sondemat om natta. Men det var ingen synlige lungeproblemer, ingen hoste og inhalasjoner/drenasje, ingen infeksjoner og heftige antibiotikakurer. Det var lite som kunne tilsi at den jenta var døden nær og derfor levde noe "liv på overtid".

Jeg syns sånne program bidrar til å opprettholde myter om CF. Myter om at CF er en sykdom man ikke blir voksen av, ikke blir gammel av, en sykdom forbundet med mye elendighet og tidlig død. At CF-ere "sloss for livet", "lever mot alle odds" og "lever livet på overtid". Dette er faktisk ikke hovedsannheten om denne sykdommen. Det finnes idag CF-ere på over 70 år, det finnes raske og "friske" barn og ungdommer som lever gode og aktive liv med sin sykdom og sin behandling, det finnes arbeidsføre voksne, det finnes foreldre og endog besteforeldre. Det finnes desverre også alvorlig syke CF-ere, det finnes CF-ere som må lungetransplanteres og det finnes CF-ere som dør. Men det finnes først og fremst stadig flere CF-ere som lever stadig lengre, stadig bedre og stadig "friskere" liv med sin sykdom. Det er kanskje ikke enkle liv, men det er heller ikke utelukkende "dødssyke" liv. Levealderen går stadig opp og dødeligheten er avtakende. Dette er kunnskap som ikke fenger like godt i TV-dokumentarer, avisoverskrifter og ukebladreportasjer. Men det er heldigvis den faktiske sannheten.

Jeg er selv et levende eksempel på dette. Da jeg var barn ble det sagt at CF-ere ikke oppnådde voksenalder. Da jeg var ung tenkte jeg at jeg ikke kom til å bli voksen. Da jeg var ung voksen tenkte jeg at jeg aldri kom til å bli skikkelig voksen. Når jeg er skikkelig voksen tenker jeg at jeg aldri kommer til å bli gammel. Slik at livet gått, fra år til år, og nå har det blitt 45 år utav det. 45 år er faktisk et helt liv. Jeg har utdannet meg, jobbet, etablert meg, jeg kunne ha blitt både mor og bestemor med denne alderen. Jeg har brukt veldig mange år av livet på å tenke på at jeg ikke kom til å få de årene jeg faktisk har fått, tenke på at jeg ikke kom til å leve de årene jeg faktisk nå har levd. Likevel vil jeg ikke si at jeg "lever på overtid". Jeg lever på tid. Jeg lever på den tiden som skulle vise seg å bli min tid, med eller mot alle odds. Det er kanskje det som mest av alt kjennetegner et CF-liv, at det ikke er mulig å vite hva som blir tiden, hva som blir veien, hva som blir livet.

Bevisstheten om liv og død blir antakelig "spisset" i et CF-liv. Men jeg skulle ønske at det ikke var mediaskapte myter som spisset denne bevisstheten. Jeg skulle ønske at de som er barn og unge med CF idag kunne slippe å møte forutinntatte holdninger fra omgivelsene om denne "dødelige sykdommen".

Jeg skulle rett og slett ønske at nyanser og faktakunnskap kunne ta opp konkurransen med store overskrifter og tåredryppende filmscener. Så dette til sammen kunne utgjøre dokumentasjonen om Cystisk Fibrose anno 2008.

.

lørdag 23. august 2008

Bedre enn forventa

Ute glimter solen til med sitt nærvær og gir en deilig følelse av at sommeren ikke er helt over enda. Selv om det er kaldere i lufta og fornemmelsen av høst er ganske tydelig, nytes de siste varme solstrålene til fulle. Metaforen til livet forøvrig er nokså tydelig for meg.

Jeg er så heldig at jeg foreløbig tåler rett-i-kroppen-medisinene- rimelig bra. Og jeg nyter hvert øyeblikk det er sånn. Det er som en bonus - forventningene om strevsomme mørkegrå kvalmedager var der og så ble det mye bedre enn forventa. Det er utrolig deilig når det er sånn. At noe blir bedre enn forventa. Om det er været eller viktigere ting så er det deilig. Når det blir bedre enn forventa.

.

torsdag 21. august 2008

Skiftende skydekke

For en halvtime siden skinte sola varmt og deilig og jeg dinglet med avisa i hengekøyestolen min, barbent og varm. Nå høljer regnet ned og det lyner og tordner. Så fort kan været skifte.

Og så fort kan "været" i livet forøvrig også svinge. Iallefall i helselivet. Formen min svinger opp og ned som en jo-jo. Riktignok er den aldri lenger helt bra, den pendler mellom nokså dårlig og ille dårlig. Forskjellen er om jeg orker å gjøre noe eller ikke. Jeg har hanglet i over tre uker nå, en dag litt bedre, en dag litt verre, men hele tiden med høye infeksjonsverdier på tross av både en og to antibiotikatyper. I går var alt helsvart. Det var smerter, tett nese og tett hode, grufne lunger, feber, kvalme, uvelhet, fortvilelse, likkistetanker og bekymring for mulig sykehusinnleggelse. Det ble bestemt oppstart av intravenøs antibiotikakur (rett-i-blodet-medisiner) idag, og siden lungeavdelingen ikke har ledige senger (!) endte det opp med at jeg skal ta en type antibiotika intravenøst og en type i tablettform hjemme. To intravensøse går ikke å ta hjemme fordi jeg får så kraftige bivirkninger. Siden jeg hater alt som har med sykehus å gjøre var motvilligheten ganske stor da jeg dro dit idag tidlig. Ganske stor.

Så gikk det bedre enn jeg frykta. I dag var ikke kroppen like tung og hodet ikke like illeverkende av bihulebetennelsen. Det gikk greit å få nål i veneporten. Blodprøver og pusteprøve ble tatt. Legekonsultasjonen gikk raskt og jeg har fått med meg kortison, smertestillende, kvalmestillende og intravenøsmedisinene. Utstyr (to svære bæreposer) ble hentet på apoteket. Og vel hjemme kunne jeg altså sette meg ut i hengekøyestolen og dingle med avisa. Det hadde jeg aldri trodd 24 timer tidligere..

Så nå er det bare å sette seg til å vente på bivirkningene. For de kommer nok. Men forhåpentligvis dempes infeksjonen ,og viss jeg er riktig heldig vil jeg føle meg bedre og orke mer. Det er det jeg stadig håper på, at jeg skal orke litt mer. Bare litt.. For livet blir så mye lysere om jeg bare orker litt.. Jeg håper stadig på at sola igjen skal skinne, tross de mørkeste skyer og de barskeste tordenbrøl. Iallefall prøver jeg å håpe det, at sola igjen skal skinne.. Skinne ute og skinne inni. Aller helst skinne inni.

.

søndag 17. august 2008

"¨Münchauser syndrom by internet"

Det finnes endel ting som er vanskelig å fatte at mennesker kan gjøre.

Sånn som at det finnes foreldre (mødre) som med vilje og bevissthet skader og mishandler sine barn med døden til følge for å selv få oppmerksomhet og sympati fra omgivelsene og helsepersonell. Dette kalles Münchausen syndrome by proxy.

Idag har jeg blitt introdusert for et nytt begrep: "Münchausen syndrome by internet" (om dette er en reell medisinsk/psykiatrisk diagnose vet jeg ikke). Jeg følger daglig bloggen "Confessions of a CF-husband (skrevet av en CF-ektemann i USA som har en 26 år gammel CF-kone som er lungetransplantert og har født en sterkt prematur jentebaby mot alle odds). En svært seriøs og bra blogg. Denne bloggen har hatt linker til en annen blogg som har beskrevet en ung kvinnes ekstreme sykdomssituasjon, hun har angivelig CF og har blitt lungetransplantert med de mest vanvittige komplikasjoner som følge. Masse mennesker verden over har investert mye medfølelse, tårer, medlidenhet, søvnløshet og bønner i denne kvinnen. De har fulgt historien fra time til time og vært sterkt berørt av hennes dramatiske lidelse, som er ført i pennen av en venn. Det har blitt etablert støttegrupper og samlet inn penger. Så har det kommet for en dag at det hele bare er oppspinn. Kvinnen har ikke CF, er ikke lungetransplantert og ligger ikke på sykehus svevende mellom liv og død. Historien er løgn, oppspinn og bløff fra ende til annen.

Igjen sitter tusenvis av mennesker, sjokkerte og såret, sinte og bedratt. De har ikke bare blitt lurt og feilvurdert sin egen vurderingsevne, de har også brukt masse tid på følelser for et menneske som bare har drevet et spill for galleriet. CF-miljøet i USA er bekymret for at dette skal skade CF-saken (alt der er jo basert på foundraising/veldedighet). Og sette transplantasjonstematikken i vanry.

Selv var jeg inne på denne bloggen en gang og forsto heldigvis raskt at dette var en historie om ekstreme komplikasjoner etter en transplantasjon som jeg ikke ville ha godt av å lese. Jeg så ingen hensikt i å ta innover meg en så ekstrem smerte for et menneske som ikke har noe med mitt liv å gjøre. Men at det skulle kunne være "fake", det hadde jeg nok ikke kommet på å tenke på.

Dette er en sterk påminnelse om hva slags medium internett egentlig er. Hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst. Alt man leser må tas med forbehold om sannhetsgehalt og presisjonsnivå. Forhåpentligvis er forholdene litt mindre her oppe i Norge enn i store USA. Forhåpentligvis er "skurkene" færre her i landet. Men de finns vel overalt.

Ordtaket "du skal ikke tro på alt du hører" blir sannere enn noengang. Desverre er det nok sånn også på internett. Faktisk kanskje vel så sant på internett som i virkelighetens liv. Trøsten må være at sannheten som regel vil komme for en dag en eller annen gang. Jeg velger i det lengste å tro det, at sannheten overgår løgnen. Men sikker, det er jeg jammen ikke...

.

torsdag 14. august 2008

Friske fraspark

I bloggens heading lover jeg leserne noen "friske fraspark" og ikke bare seriøse alvorlige innlegg.

Siden jeg har vært noe friskere denne sommeren har jeg prøvd meg på det; å komme med noen friske fraspark. Friske i den forstand at de kan provosere litt, sette ting litt på spissen, skape reaksjoner og diskusjoner. Jeg sikter da til innleggene om OL, parkbråk, "utlendinger", transittmottakslagsmål mm. Om jeg har oppnådd dette eller ikke kan jeg ikke vite; innleggene har fått 0 kommentarer. Kanskje skyldes det sommerferierende lesere, kanskje ikke.

Uansett vil jeg fortsette å komme med fraspark. Friske eller ikke friske. Jeg vil ikke ha en blogg som består kun av gravalvorlig likkistehvitt sykdomsstoff. Derfor prøver jeg å finne en balanse mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Slik jeg også i livet forøvrig etterstreber, så langt jeg selv kan, å ha en tilværelse som balanserer mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Forskjellen er selvsagt at i livet kan jeg som syk ikke selv bestemme at det skal være balanse mellom disse ingrediensene. Det er det nok atskillig lettere å få til i en skarve blogg.
Men jeg prøver i det minste, både i bloggen og i livet...

.

onsdag 13. august 2008

Sensommertanker

Sommeren ser ut til å være over for denne gang. Iallefall på hell for denne gang.

Det samme er sommerformen jeg var så heldig å ha helsemessig en periode denne sommeren.

De siste ferieplanene måtte kanselleres. Sofaen innhentet meg. Spøkelser raslet i skapet. Infeksjoner fikk overtaket, helt mot min vilje. Kroppen kjører sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil. Igjen kjører den sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil.

I sofaen er det det lett å la tankene ta seg turer på videvanke. Tankene på høstmørke, regn, kulde og frost. Tankene på sykehusinnleggelser, kurer, kanskje utredning. Tankene på alle begrensningene som kommer med kulda, ting som blir vanskeligere å gjøre. Tankene på lange dager inne og mørke kvelder hjemme alene. Tankene deprimerer meg. Det er lite glede og energi å hente i disse tankene. Jeg burde ikke tenke disse tankene. Men jeg tenker dem likevel.


Noen ganger må også de tankene jeg ikke burde tenke tenkes. Noen ganger må også tankene som deprimerer meg tenkes.

Samtidig med tankevirksomheten må lommelykten hentes fram. Den eldgamle livsvisdommen må på banen igjen; det gjelder å lete med lys og lykte etter noe som er positivt i akkurat denne dagen. For det er helt sikkert alltid noe som kan sees på som positivt i en dag.
Om 86 399 av 86 400 sekund av et døgn er pyton, finnes det garantert ett som er bra. Om 1439 av 1440 minutter er tunge, finnes det minst ett som er godt.

Slik prøver jeg å tenke.
Tenke når skyer av høst preger sensommerhimmelen.

(Dagens lyspunkt for meg; jeg fant et fantastisk verktøy på internett: Google Oversetter. Et program som oversetter tekst fra f.eks engelsk til norsk. Nå blir det gøy å lese utenlandske blogger nå!)

.

fredag 8. august 2008

08.08.08 Åttende i åttende null åtte

En artig dato. En dato som vil bli stående i historiebøkene som dagen for åpningen av OL 2008 i Bejiing, Kina. Et omdiskutert OL med uttallige demonstrasjoner mot seg. Menneskerettighetene som mangler i landet skal det ties om under lekene. Halvannen million innbyggere i Bejiin er sendt bort og arbeidere har milliarder utestående i lønn. Hva og hvem som skal vises fram er nøye kontrollert og sensurert. Det er et glansbilde som skal vises fram for verden.

De som kjenner meg vil vite at jeg ikke er noen sportentusiast og enda mindre noen idrettsfanast. Og det er jo synd for meg, for jeg skjønner at folk som er interessert i sport live og på TV har mange gleder i livet som jeg ikke har.

Derimot har jeg en viss sans for tall. Spesielt tall som gjelder penger. Stort sett andre sine penger.


Som Kina sine penger:

Åpningsshowet idag kostet 500 000 000 kroner. Fem hundre millioner kroner (ABC-nyheter).

Aftenposten melder at Bejiins "ekstreme makeover" har kostet rundt tusen milliarder kroner. 100 000 000 000.

Hva hele OL vil koste Kina er vel omtrent ikke til å regne på.

Kronetallene kan sikkert variere med ulike kilder. Uansett er det snakk om veldig mange penger. Så ufattelig mange millioner kroner kunne ha mettet mang en munn og stablet på beina mang et jordskjelvoffer. Så lenge det finns et eneste fattig menneske på denne jorda syns jeg det er totalt unødvendig å bygge opp nye arenaer (og hoteller, veier, altmulig) til hvert OL. Det kunne være mer enn godt nok å fikse på en eksisterende arena. Jeg vet jo godt at verden ikke er så enkel at noens kroner metter andres mager og at et slikt arrangement skaper arbeidsplasser, standardhevning og PR for arrangørlandet. Men det syns jeg faktisk teller mindre i dette regnestykket. Rett ut sagt. Ukorrekt og upopulært, men det er min mening.

Uansett hva slags meninger som måtte finnes om hele arrangementet, går lekene sin gang. Og jeg får ha sportsånd nok til at jeg ønsker alle utøvere og tilskuere live og på TV GODE LEKER.

.

tirsdag 5. august 2008

Skyer på sommerhimmelen

Å leve med CF innebærer å leve med mange tanker og bekymringer om nåtid og framtid. Det er som å ha noen spøkelser i et skap hele tiden. Når jeg er "frisk" (dvs. ikke infeksjoner og brukbar pust) klarer jeg stort sett rimelig godt å holde skapdøren igjen så spøkelsene ikke får røre på seg. Men når infeksjonene innhenter meg og kreftene raser utav kroppen, da forsvinner også styrken til å holde spøkelsene på avstand. Da kommer de rasende ut av skapet og skremmer meg så jeg kan bli stiv av skrekk.

Veldig irriterende er det; at de kommer mest fram når jeg som minst trenger dem. Når alle krefter bør brukes til å dempe infeksjoner og holde motet oppe. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne kverke disse spøkelsene. Men til nå har jeg ikke klart å finne det hvordan det skulle kunne gjøres.
.

søndag 3. august 2008

Mer Oslo-sommer

Om noen skulle ta min litt selvironiske beskrivelse av parkkvelden bokstavelig, så får jeg presisere at jeg generelt er av den oppfatning at "utlendinger" er våre nye landsmenn og at flere kulturer nå kunne forenes, selv om det noen ganger kolliderer med brask og bram. Tiden er alltid i endring, generasjoner er i endring. Min barndoms sanglærdom om "Mot i brystet, Vett i pannen, Stål i ben og armer, Ryggen Rak og Blikket Fritt, se det er bra, Tåle Slit og Tåle Sludd og Tåle Frost og Varme, slike gutter det vil gamle Norge ha", passer neppe for denne generasjonens ungdom, om de er født i Norge eller ikke.

Det er noen ting man raskt lærer seg som beboer i Oslo. Man blander seg ikke inn i konflikter med folk på gata, man lar festfulle og dopa folk være i fred og man skyr bråk. En gylden regel er å trekke seg bort fra folk som kan ansees å være i ubalanse. Da er man tryggest. Absolutt tryggest.


Heldigvis finnes det masse flott ungdom som fortsatt har "vett i panna". Jeg har hatt gleden av å ha en grandtantenevø på snart 15 her i noen dager (grandtantenevø = jeg er hans grandtante, altså tante til hans mor). Han har introdusert meg til akvariehobbyens verden. Vi har trålet akvariebutikker og sett fisker i alle farger og fasonger, med ulike navn og ulike priser, og jeg har fått innblikk i at dette er en hel vitenskap. Vi fikk smuglet med noen reker og en grønn algebolle i en solid isoporpakke i kofferten hans på flyet. Med ryggen rak og blikket fritt er det så langt vi har strukket oss til å gjøre noe som er "på kanten" i sommervarmen.

Forøvrig hører jeg spennende lydbokkrim dinglende i hengekøyestolen min. Stieg Larsson har endelig bergtatt også meg med triologien "Menn som hater kvinner".
.

lørdag 26. juli 2008

Sommer-Oslo. Oslo-Sommer.

Klokka er ti på ni om kvelden og termometeret måler 28.8 grader.

Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.

Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.

Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?

Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.

Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.

Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.

Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)

.

fredag 25. juli 2008

Tv2`s innslag om organdonasjon

"Flere får livet i gave" melder Tv2 i kveldens nyheter.

Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.

Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.

Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".

Innslaget om Andreas finner du her.

Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.

.

Dagens nyhetsbilde

I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.

Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.

Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.

Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.

.

Lettvint poesi

Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:

I hagen

Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol
terrassen den er badet i ettermiddagssol
Ved siden ligger vakre pus
som lever livet sitt i sus og dus
Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin
i kapp med lillafargede syrin
Et plommetre står hvitt og flott
I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger
Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger
Det er harmoni og ro
Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri
jeg har nok av tid og energi
til å lage ganske enkel,
lettvint poesi
.

torsdag 24. juli 2008

Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

onsdag 23. juli 2008

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

torsdag 17. juli 2008

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.


Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...
.

onsdag 16. juli 2008

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.

mandag 14. juli 2008

Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.

fredag 4. juli 2008

Sommer !

I fjor sommer satt jeg inne absolutt hele sommeren. Jeg var tett og tung og klarte ingenting og var hele tiden så ustabil iht. infeksjoner at ryggsekken sto pakket klar i tilfelle innleggelse nesten hver dag. Det var inn og ut på poliklinikk etpar ganger i uka og innleggelse midt i sommervarmen. Folk dro på ferie og folk kom fra ferie, og hjemme satt jeg. Det var en ekstrem tung sommer og batteriene var tommere etter ferien enn før. Når andre klagde over dårlig vær, tenkte jeg at de har tross alt vært ute, de har tross alt hatt ferie.

I år er ting heldigvis anderledes. Jeg er noe mer stabil og kan gjøre små sosiale ting og til og med reise litt. Jeg får mulighet til å lade batterier litt og oppleve litt sommer. Tross redusert kapasitet og kropp stinn av antibiotika så er jeg iallefall på beina. Når livet har fart så røft med meg som det har gjort i det siste halvannet året, ja da er det slett ingen selvfølge. Å være på beina. Å være oppe. Å være ute. Å være i sommeren. Ingen selvfølge å være i sommeren.
.

tirsdag 1. juli 2008

"Den sosiale medisinen"

Den sosiale medisinen fåes ikke på resept på apoteket.
Den kan ikke hentes ut fra Ullevål.

Jeg tror at den sosiale medisinen er den medisinen som holder meg i live. Den medisinen som gjør meg aller best. Best effekt har den når den kombineres med andre effektive medisiner av mer kjemisk karakter. Den sosiale medisinen alene er ikke nok til å holde meg frisk. Men den hjelper på. Jeg trenger den sosiale medisinen like mye som jeg trenger alle de andre medisinene jeg tar. Og den sosiale medisinen har nesten aldri bivirkninger av negativ karakter.

Jeg tror jeg er avhengig av den sosiale medisinen. Derfor klarer jeg om og om igjen å gjøre nesten hvasomhelst for å få i meg denne medisinen. Kroppen presses gang på gang til det ytterste for å skaffe seg denne medisinen. Den sosiale medisinen er "dopet" i livet mitt som hjelper til å holde tankene på avstand når det trengs og som "speeder" meg opp når det treng.

Jeg må vel rett og slett sies å være en "sosial-medisin-narkoman".

Ps. Medisinen er legal og rimelig og "dealere" ellere "langerer" finnes rundt hvert hjørne. Faren for avhenginghet er stor, men risikoen for misbruk er minimal. Toksisk dose er ukjent.

(Begrepet "den sosiale medisinen" er det søstera mi som har funnet på. Begrepet "sosial-medisin-narkoman" tar jeg selv ansvaret for. Min avdøde venn forfatter Nils Fredrik Nielsen hadde en litt annen vri på det hele; han syns noen burde lage en antidepresjonspille som het "Gløttasol")
.

mandag 30. juni 2008

Finn et strå og træ dæm på

Se hva som har dukket opp her i min lille hage i tjukkeste indre Oslo Øst!

Om kapp med vakre sommerblomster innkjøpt fra sommerblomsterbutikker og sommerdrevne oppdrettsgartnerier står de her og lyser rødt, helt av seg selv og utav ingenting!

Nå gjelder det bare å finne et strå å træ dom på..
Og ta med hematt og leve lykkelig med sukker på..
.
Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl.

Det er SOMMER !
.
"Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og vind, sol og vind og latter ha ha ha latter ha ha ha"osv sier visa. Det er bare det at det er slett ingen regelrimsannhet i denne visa. Det er ingen selvfølge at sommer kommer. Eller sol og regn og vind. Eller latter. Det er kun en viseregelrimsannhet. Den virkelige sannheten er at hver eneste dag er en gave og en ny mulighet. Med eller uten sol og latter. Det er disse dagene man skal finne et strå å træ på, og sukre etter aller beste evne.
.
Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl...
.

onsdag 25. juni 2008

En sang til motet

Jeg har tidligere referert til en sang jeg liker om mot.
Her kan du høre den om du vil.

Her er en song til modet
den er til alla dom
som vågar tro på morgondagen
fast natten er så long

Til alla som vågar lengta
til nått dom aldri sett

http://www.youtube.com/watch?v=t28oDzVhQw8

(En song til modet av Mikael Wiehe)

.

søndag 22. juni 2008

Deg, som du er nå

Verdifull

den summen
du er blitt
gjennom all din
menneskelige
erfaring
og gjennom
livets furer

den summen
er det
som gjør deg
verdifull

ikke drømmene
om hva
du kunne
ha blitt
eller burde være
og aldri
ble

men DEG
som du er nå

slik
er du
verdifull

(Tove Houck)

Bursdagsfeiring

Noen ganger blir til og med en ordrik dame som meg tom for ord.
Og det er jeg nå.

Jeg har hatt tidenes flotteste helg; en helt fantastisk feiring av 45-års dagen min. En "once in a lifetime" opplevelse. Rett og slett.

Hjertelig hjertelig takk til dere som feiret meg.
Nå har jeg mange lauvbær å hvile på, nå...
Og mange buketter å nyte i hjerte og sinn.

Tulipaner

når dagen
er

fargeløs og tung
samler
jeg
hver
god

opplevelse
og får
en bukett

fargerike tulipaner

(Tove Houck)
.