søndag 25. september 2011

Helsehverdag i helsevesenet

Hverdager kan være grå og kjedelige. Med mange ting som må ordnes. Jeg har veldig mange helseting som må ordnes for tida. Kontroller på Riksen, fastlege, tannlege, optiker, fysioterapi, fysioterapitreningsgruppe, et kurs meg går på, jobb og skaffe tilveie mengder med medz. Og så skal jeg ha fritid og. Det er mange biter som skal på plass, mange timeavtaler som ikke må kollidere osv. Ikke sjelden stanger jeg hodet i veggen mot helse"vesenet" og et spørsmål trenger seg på: Hvorfor gjøre det lett når man kan gjøre det vanskelig? Det kan synes som om helsevesenet vikler seg inn i systemer der dette spørsmålet forsvinner. Iallefall kan man lure - hvor vanskelig kan ting være? 


Aktuelt eksempel 1:

Jeg har p. t. fire spørsmål som trenger svar fra lege på kompetansesenteret for Cystisk Fibrose.


1) Hva bør mitt kaloriinntak som voksen transplantert CF-er være og kan jeg bruke en gitt fordøyelsesmedisin (fastlege har bedt meg sjekke)?

2) Hvor stor dose av et visst mineral skal jeg stå på og er dette noe jeg kan få på resept (Rikshospitalet har bedt meg sjekke, mineralet er forordnet pga forstadie til osteoporose pga kortisonbruk pga transplantasjonen)?

3) Kan jeg få en gitt vitamin på resept (som jeg bør ta pga CF)?

4) Kan jeg få svar på vitamin/mineralblodprøver som jeg tok i april?


Jeg kontakter kompetansesenteret mitt 1. august.

Logg:

1.august: Mail til legen med disse spørsmålene

11.august: Svar fra legen om at ansatte ved Ullevål Universitetssykehus ikke kan kommunisere pasienter på mail (!), så jeg må ringe sykepleier og be om time

24.august: Ringer sykepleier og ber om time eller primært telefonsamtale da jeg mener det er nok med telefon (legene kjenner meg ut og inn gjennom mange år og jeg orker ikke bruke tida på helseavtaler viss det kan løses uten). Hun skal ringe tilbake. Jeg hører ikke noe.

6.sept: Mail til legen hvor jeg ber om å få avklare spørsmålene pr. tlf. siden jeg ikke har hørt noe fra sykepleier og det haster med svar på spørsmål 1 (jeg har lov å mail dem uansett om de har lov å maile meg)

6.sept: Mail til sykepleier ang. time
8.sept: Svar fra sykepleier, det har vært meningen at legen skulle ringe
8.sept: Mail til sykepleier at jeg da avventer telefon

15.sept: Jeg ringer sykepleier, hun er ikke der, skal ringe meg tilbake

16 sept: Sykepleier ringer, jeg gjentar at jeg ønsker telefonsamtale med legen og mailer spørsmålene over til sykepleier på hennes forespørsel

20.sept: Sykepleier ringer på formiddag og ber meg komme til konsultasjon samme dag. Noe jeg ikke kan pga. at jeg er opptatt på Rikshospitalet, ringer sykepleier tilbake med beskjed om dette. Lurer på om ikke bare legen heller kan ringe meg på samme tid som jeg skulle kommet, for jeg har mulighet for å svare på telefonen på den tiden selv om jeg er på Rikshospitalet? Det er visst vanskelig. Får ingen telefon.

22.sept: Får skriftlig innkalling til konsultasjon på kompetansesenteret 6.oktber.


Altså: For å få svar på 4 enkle spørsmål tar det

10 uker (derav er 2 uker min ”sommel”- jeg hadde helsehverdagferie),

5 mailer fra meg
1 mail fra legen
1 mail fra sykepleieren
3 telefoner fra meg
2 telefoner fra sykepleier
1 brev fra sekretær
1 konsultasjon hos lege.

Tilsammen 7 mailer, 5 telefoner, 1 brev og 1 legetime. Effektiv tidsbruk for meg og for helsevesenet? Jeg kan svare for meg. Svaret er NEI.


Aktuelt eksempel 2:

Etter et år med sterke smerter på høyre side av magen blir det 22.januar avdekket at jeg har gallesteiner (på Rikshospitalet). Jeg venter ca 3 måneder på en vurdering av gastrokirurg (på Rikshospitalet) som bestemmer at galleblæren skal fjernes. Jeg får operasjon 26.mai (på Rikshospitalet). I ventetiden må jeg bruke sterke smertestillende og klarer ikke å gjøre noen form for trening. Noe jeg sårt hadde trengt for å få best mulig utbytte av lungetransplantasjonen min.

Underveis har Rikshospitalet prøvd å få Ullevål til å utføre operasjonen. Noe de ifølge kirurgen ikke ville pga at jeg er transplantert. Så, 14.september, (nesten 4 måneder etter at galleblæra er operert bort og morfinkrevende smerter er vesentlig redusert), får jeg en telefon fra Ullevål.

Om det er sånn at jeg trenger en gallesteinsoperajon?

Denne gangen kunne jeg enkelt og greit si ”nei takk”.



Tenk om man kunne velge å si ”nei takk” til å bruke all denne energien på ting det kommer null og nix utav? Jeg har ikke mer energi enn jeg trenger. Når jeg må bruke ”helsevesen-nullogniks-utavdet-formeg-energi” så betyr det at jeg bruker opp energi og krefter som jeg kunne ha brukt på noe annet, noe friskt, oppbyggende og helsebringende.

Skal tro om helsevesenmenneskene tenker på det? På hva som hjelper meg til å bruke kreftene mine optimalt så jeg kan gjøre ting som bygger meg opp og som holder fokus på friskhet og livskvalitet? På hva som er en mest mulig lett og effektiv løsning - for meg? Skal tro om de tenker på hvor krevende helsehverdagen faktisk er når "brukeren" må manøvrere mellom mange ulike avtaler, behandlere, sykehus, NAV og andre helse"vesen"instanser? På hvor mye det krever av meg å maile, skrive, ringe, kjøre, parkere , sitte, vente; drasse seg rundt til det ene og det andre med mer eller mindre utbytte? 

For hvem skapes løsningen? Det lurer jeg på mang en gang i en utfordrende helsehverdag i samhandling med helsevesenet.

.