Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.
Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:
"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".
Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar