tirsdag 2. desember 2008

Plutselig

Det er dette som kan skje så plutselig
som er så skremmende
med CF.

Det er dette som kan skje så plutselig
som skaper angsten i en sliten og urven CF-kropp.

Det er dette som kan skje så plutselig
som kan slå meg til jorden som et lyn.


Det er når en annen CF-er plutselig blir virkelig alvorlig syk
at dette som kan skje så plutselig
plutselig er virkelig.

Det er når dette som kan skje så plutselig
skjer
at jeg inderlig
håper
at det plutselig
kan skje
en plutselig
forbedring.

Håper så inderlig at det kan plutselig kan skje en plutselig forbedring.

(jeg håper for Truls, nå)
.

Spørsmål i hvileløs ring

Plutselig krangler kroppen.
Vil ikke, klarer ikke, bærer ikke.
Verker, urver, kreftene blir borte.
De tunge tankene trenger seg på,
forsvarsverket som filtrerer ellers ligger nede.

Er det rett-i-blodet medisinene jeg ikke tåler? Er det flere dagers magetrøbbel som setter meg ut? Er det nyrene som jobber for tungt? Er det stoffskiftet som settes i ulage av ene antibiotikatypen, slik forskning har vist kan skje? Er det mer infeksjon på gang? Er det noe som går, eller har jeg presset meg litt for mye i det siste? Blitt kald ute kanskje? Bør jeg slutte med medisinene? Burde jeg ha"observasjon"? Spørsmålene svirrer hvileløst i ring, svirrer uten svar.


Helsemenneskene som skulle hjelpe meg på slike dager
glimter med sitt fravær og sin manglende forståelse.



Alt går over, sier de.
Alt går over ja, sier jeg


Alt
går over,
helt til det
ikke
går
over.


.