I går var det fest på jobben min. Årsfest, med overraskelses-avslutning for doktoren som skal pensjonere seg. Jeg hadde tatt med skjørt, finsko og lebestift i kofferten ned hit i håp om at jeg skulle kunne delta. Men jeg hadde lagt det på is, det ble for mye med 1,5 times kjøring og fest på toppen av dagens trening her. Litt molefunken satt jeg her da, men litt sånn beklemt institusjonshelgfølelse. Noen folk som er her snakker veldig lenge og veldig mye og veldig gjentakende om sine sykdommer, skader eller smerter. Noe som går litt til hodet på meg innimellom, for å si det som det er. Alle som er her har sitt, og da er det kanskje mer konstruktivt å prøve å holde en "frisk" konversasjon igang enn å terpe på sitt eget til enhver tid.Så jeg satt altså der, og tenkte på kollegaer som skulle ha fest. Så ringer kollega Toril. "Jeg kommer og henter deg så blir du med på festen" sa hun. "Du får 20 minutter til å tenke deg om". Tenk på det! Hun ville hente meg og kjøre meg hjem, tilsammen over 3 timers kjøring for henne! Makan til raus og sporty dame! Jeg trenger vel ikke fortelle at jeg ikke var vanskelig å be. Når hun var så sporty så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg heiv meg rundt og en knapp time etterpå satt jeg fix og ferdig i bilen hennes og to timer senere var festen i gang! Med 3 retters middag, champis og vin, festprogram av krevtiv festkomittè, danseband og flotte kollegaer. For en kveld det ble! Innen kl. 24 var jeg vel tilbake til institusjonens lune rede. Mett, trett, opprømt, glad og inspirert. Det ble en minnebokkveld! At smertene holdt meg våken omtrent hele natta og at kroppen kvitterer med feber idag, ja det går nok fort i glemmeboka.
Takk for en fantastisk sporty Toril! Takk for en fantastisk arbeidsplass og kjære kollegaer! Takk for dagsform og takk for muligheten til å få øyeblikk av pur glede!
Når jeg ikke hadde planer om å bruke dagen til å fri, ja da kunne vel skuddårsdagen knapt blitt mer minneverdig :-).
.
.
