fredag 17. juli 2009

Ferie på venteliste

Hvordan er det å reise på ferie mens jeg står på venteliste for transplantasjon?

Det er litt spesielt. Når man bor en knapp halvtime fra Rikshospitalet (som utfører transplantasjonene), så kan det syns risikofylt å reise lenger bort derfra enn nødvendig. Viss telefonen ringer og det finnes et organ som passer til akkurat meg og som akkurat jeg skal få, ja da haster det å komme seg til sykehuset. Tiden er dyrebar, sekundene teller (iallefall ifølge medias overskrifter). Dette er til en viss grad sant. Men i virkeligheten kan ting også ta tid. Organet skal hentes ut fra en avdød kropp, det skal transporteres til Rikshospitalet fra et av donorsykehusene rundt om i Norges land og det skal klargjøres for å settes inn i en ny kropp. Dette kan ta mange timer. Så skal helst pasient og organ være på plass samtidig da, når organet er klart for transplantasjon. Noe reisetid må kunne påberegnes for pasienten, det er lov.

Samtidig skal det livet jeg faktisk har mens jeg står på ventelista leves. Jeg skal fylle det med innhold og helst med livskvalitet. Jeg kan ikke sette hele livet på vent eller i pausemodus. Det er det livet jeg har i dag jeg faktisk vet at jeg har. Det er sommer. Sommer betyr ferie. Ferie fra hverdagens mas, fra leilighetens 4 vegger, fra by og asfalt. Jeg trenger å komme bort litt. Derfor velger jeg å dra bort litt i løpet av sommeren, selv om det mest "safe" hadde vært å bli sittende pal her og vente på telefonen. Telefonen som kan ringe om ett minutt, om en time, en måned, ett år, to år.... (og i verste fall aldri).

Jeg må gi beskjed til Rikshospitalet når og hvor jeg drar. Jeg må ha klart telefonnummeret til AMK-sentralen i det distriktet jeg oppholder meg i (akuttsentralen som har sykebiler mv). Jeg må kunne være klar til å dra når som helst viss telefonen skulle ringe. Det er selvsagt et stress. Men det er et stress jeg gradvis har vennet meg til å leve med. Jeg kan ikke tenke på dramatikken en telefon vil medføre hele tiden. Ikke hele tiden. Tanken ligger i underbevisstheten, men den kan ikke styre hverdagen. Den kan ikke styre jakten på feriefølelsen. Den kan ikke gjøre at jeg stopper opp å leve det livet jeg faktisk har. For det livet skal jeg prøve å fylle med lyse sommerkvelder, venners selskap, god prat, god film, noe spiselig og alt annes som kan gjøre godt innenfor den svært begrensede rammen jeg har for tilværelsen min nå. Slik at jeg, som alle andre, forhåpentlig kan få litt påfyll av ferie og av sommer.

.