Langsomt fylles hodet opp med andre inntrykk enn guloransje sykehusvegger. Den sure sydama på Carl Berner som skulle sy opp den svindyre nye sommerolabuksa mi slurva, sømmen ble skeiv og stygg. Skitt happens. Lunch på Villa de Paradiso på tjukkeste Grünerløkka, pesto og parmasan på salt fuccasia. Rammebutikk som inspirerte til kreative sysler. Sola som skinner. Fuggel som synger. Synger om vår.
Bilen er skitten og snøen er svart. Appelsinene på benken mygler og sure sokker trenger vask.
Spor av hverdag, spor av friskhet, spor av liv. Og spor av angst. Jeg ble litt vel varm inne i den butikken. Kroppen er i ubalanse og blir klissvett. Så ble jeg litt kald utenfor. Fryser under pleddet utover ettermiddagen. Blir jeg syk nå? Skal det samme skje som de to siste gangene jeg ble utskrevet? Infeksjon igjen? Hva tåler jeg og hva tåler jeg ikke? Hva er god slitenhet og hva er varsellamper om å bremse ned? Hvordan skal jeg tolke kroppens signaler? Som før, da lungene var syke, eller som nå, når lungene er nesten friske? Jeg er immunsupprimert, hva innebærer det i hverdagen? Hva vil de siste blodprøvene si om immunforsvar og immunsupprimerende medisins balanse i kroppen?
Hodet er fullt av tanker. Jeg ble ikke syk denne gangen. Jeg går tur. Opp bakke og ned bakke. Lungene gir meg nok luft, det er veldig deilig. Men musklene verker og begrenser. Denne kroppen som henger på rundt disse nye lungene er ikke trent. Den må trenes opp. Noe jeg har lett for å glemme. Jeg hadde nok tenkt at når jeg kom hjem etter å ha blitt lungetransplantert så skulle jeg være frisk og sprek. Og sprek er jeg definitivt ikke. Om enn antakelig sprekere nå enn på lenge. Jeg må trene meg opp. Trene kroppen opp. Opptrening. Et vanskelig ord for en utålmodig person som meg. Jeg vil være sprek, og det helst i går.
Ting tar tid, sier folk til meg. De har rett. Men jeg hadde nok ikke tenkt at det skulle ta så lang tid. Så lang tid som dette tydeligvis tar. Enten jeg vil eller ikke. Jeg vet ikke hvor jeg har denne forventningen fra, forventningen om at etter transplantasjonen skulle alt være bra. Fra en ukebladreportasje, kanskje? Fra en film? Fra et tv-innslag? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke har hørt særlig mange historier om folk som fikk kompliserte forløp etter transplantasjonen. Kanskje er ikke disse historiene så fristende å fortelle. Eller kanskje ikke fristende å høre. Jeg vet bare at min vei ble lengre enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.
Og at jeg møter meg selv i døra når jeg låser meg inn hjemme og forventer at nå, nå er jeg frisk som en fisk.
.
