I dag er jeg satt på venteliste for lungetranplantasjon !!!
Lungetransplantasjon. Et ord som nå har ligget langt framme i min bevissthet i ett års tid, et ord som har modnet i meg, et ord som har trengt seg på og blitt til en realitet som faktisk angår meg.
Fra å være et fjernt begrep om noe liksom kunne gjelde andre CF-ere, men ikke meg, så er dette nå blitt til min virkelighet. Gradvis har jeg forsonet meg med at dette nå må bli også min vei. Høyst ufrivillig, med motstand og uvilje, må jeg innse at de lungene jeg har ikke kan gi meg annet enn begrenset pust, mye hoste, mange infeksjoner og stadige nedturer. Disse lungene kan ikke holde liv i meg i særlig mange år til. Det må en lungetransplantasjon til, rett og slett.
Så nå har min tur kommet.
Turen til å stå på venteliste for transplantasjon.
Turen for å vente på nye lunger, nok pust og et friskere liv.
Så nå er jeg utstyrt med mobiltelefon som må stå på og besvares døgnet rundt. Og medisindose som må følge meg hvor jeg går. Jeg må vente på ubestemt tid. Kanskje ringer det i dag, kanskje om en måned, om to år, kanskje aldri. Det blir vanvittig nervepirrende og spennende!
Fra idag av skal jeg håpe. Håpe på bedre dager, bedre livkvalitet, mer livsinnhold, mer krefter og ny giv. Håpe på at det kommer organer til meg som kan gi meg et friskere liv.
Det har jeg en reell mulighet til å håpe på fra idag av.
(Men fortsatt føler jeg at jeg er midt i en drøm som jeg snart skal vokne opp fra. Fortsatt føles det hele uvirkelig og surrelaistisk. Samtidig som jeg altså vet at dette nå er høyst realistisk...)
.
