Mannen kommer farende gjennom gangen. Med flagrende frakk og en tralle som skraller. Trallen med stikkeutstyr. Nåler, hansker, venefloner, gul smittesøppelboks. Mannen stresser. Skal ha navn og nummer. Drar fram utstyr, staser opp armen min og slår hardt på hånda, blodårer skal fram. It`s showtime. It`s sykehustid.
Sengen er hvit. Skjorta har røde prikker på. Gule gardiner, blå stoler. Mannen stikker i de skjøre årene mine, nålen vil ikke inn, venene vil ikke ha flere venefloner. Han stresser. Sier jeg må slappe av, ellers kan han ikke stikke. Jeg kan ikke slappe av når han stresser. Han prøver flere ganger, usensibelt, bommer og banner. Jeg spør om han er fra anestesien (en avdeling som skal stikke sånne vanskelige årer som mine). Han sier ja. Jai er flink. Han er ikke flink. Han lyver. Han er ikke fra anestesien. Han skader en nerve så jeg fortsatt har elektriske ilinger ut i tommelen. Han slenger blodige nåler i vasken og går.
Han er unntaket. Men han representerer det som kan skje. Det som alltid kan skje på et sykehus. At noen plutselig farer inn i det udefinerbare sykehus-stille og invaderer deg med noe som blir vondt. Sykehusvondt. Ikke den fysiske smerten, men smerten av å ikke kunne bestemme hvem som skal gjøre hva med deg. For uten venefloner, ingen medisin. Uten medisin, ingen bedring. Altså intet valg.
Dråper fra medisinposer drypper inn, tikk takk tikk takk. Veneflonene må skiftes flere ganger til dagen. Armene er blålilla av bomskudd. Kroppen fryser, uggen fornemmelse av forverring. Hodet er pottetett. Det verker i nesen, øynene er hovne, det svir, det blør, leppene sprekker og munnen er sandpapirtørr. Å sove er vanskelig. Det ringer i klokker, alarmer piper. Stille pleiere sniker seg inn i nattemørket. Sover jeg? Nei. Jeg sovner ikke, sovepiller til tross. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke skru av knappen for tanker i hodet. Jeg liker ikke sykehusliv. Jeg hater sykehusliv.
En liten operasjon med få dager på sykehus blir et dypdykk i kvalme. Vemmelse og gremmelse over hvor uendelig slitsomt livet som pasient har vært. Langsomme sykedager blir et flashback i en sykdomstilværelse som forkommer meg uutholdelig. Den lille dråpen minner om hvor overfylt begeret allerede er.
Det er ikke plass til mer. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg kjenner rivende angst for å måtte leve et slikt liv igjen. Og jeg kjenner levende håp om å kunne få ha et friskere liv, et stadig friskere liv.
Denne gangen er jeg så heldig at jeg etter 5 døgn kan komme ut av sykehuset. Dagene med psykt sofaliv er ikke uten ende, slik det var før. Jeg skal bli friskere nå.
Med all ydmykhet for livet og de nye lungene; Jeg SKAL bli stadig friskere nå.
.
