Ser jeg ikke supersporty ut her? Det syns iallefall jeg...
Ut på tur aldri sur osv..?
(viss du trykker på bildet ser du gliset enda bedre)
Det du ikke kan se er at det er godt og varmt og jeg har lag på lag med klær på meg. De andre sitter i genser. Det du ikke kan se er nakkekragen og putene som ligger i bilen. Sammen med et helt lite apotek for ett døgns tur. Du kan ikke se smertene i hodet og nakken og du kan ikke se pusten som strever.
Du kan ikke se at det koster masse å komme seg på en to dagers tur til Sweeden.
Men du kan se at jeg er blid, og det er jeg.
Jeg er kjempefornøyd med at det endelig ble tur. Endelig. Jeg er superfornøyd. Og det kan du se.
Vel framme på torpene Sten og Løken er det "bare litt "å gå fra parkeringsplassen til husene som ligger i en klynge. Bare litt. Og bare litt opp. Hvem kunne vel tenke på at "bare litt" på en liten sti opp en liten bakke var kjempelangt for meg? Lungene mine holder akkurat til å spasere rolig noen hundre meter på flate Oslofortau. De holder ikke til liten sti opp en liten bakke hundre meter ute i skogen. De funker rett og slett ikke når de belastes. Jeg gikk på en smell der. Selv om jeg gikk rolig og stoppet med få skritts mellomrom, ble jeg skikkelig andpusten og medtatt. Vennene måtte dytte meg opp bakken. Ganske deprimerende. Deprimerende å tåle så lite.
Men når jeg kom opp og fikk hentet inn pusten igjen, så ble alt etterhvert såre vel. Jeg felte noen tårer over den elendige formen, fikk et klapp på skulderen av min gode venninne, tok et glass champange som gubben hadde funnet fram og fant tilbake roen.
Det er ikke første gangen jeg har opplevd dette. Og sikkert ikke siste. Neste gang får jeg ta med meg oksygen. Og så får gubben finne ut en fiffig løsning med et tau jeg kan dras i, eller noe annet.
For tilbake skal jeg. Jeg skal alltid tilbake. Jeg gir ikke opp om jeg går på en smell. En garvet CF-er gir ikke opp. En garvet CF-er tåler smell etter smell. En garvet CF-er vet at et friskt utseende kan bedra, og at det bare er den som er inni og bakom det ytre som vet hvordan ting egentlig er. Bare den som er inni, den som er bakom, vet.
Det gjelder for en CF-er, som det gjelder for alle andre mennesker.
.
2 kommentarer:
Den garvede CF'eren ser absolutt veldig fornøyd ut, det lure smilet smitter og jeg gliser fra øre til øre. Ser frem til neste turrapport - med smil OG eventuelle tårer. Så lenge det ikke er BARE tårer, er det verdt det.
S
Som S blir jeg også sittende å smile av det lure smilet. Hvem skulle tro hva som finnes inni den kroppen.
Det er så godt når man overvinner noe man ikke trodde var mulig, og at man klarer noe man trodde var umulig. Det skal jeg også i dag!
Klem
Legg inn en kommentar