onsdag 26. mai 2010

Skjønnhet ...









Nei, dette er ikke i syden, det er i Botanisk Hage, Tøyen, Oslo !



Skynder du deg så rekker du blomstringen og det irrgrønne som bare våren kan by på!
(bildene gjør seg aller best om du trykker på dem så de blir større)


Jeg elsker våren med dets skjønnhet og vakkerhet i den minste knopp såvel som i storslåtte trær og busker. Det "livnar i lundar og nytt liv av daude gror" (Ivar AAsen). Jeg er veldig veldig takknemlig og ydmyk for at jeg fikk oppleve atter en vår, det var langt fra noen selvfølge. Også i meg begynner nye spirer av liv å vokse fram. Forsiktig og famlende, vart søkende, spirer det.

Spirer av LIV.

.

søndag 23. mai 2010

vårens vakkerhet


rosa himmel


hvit himmel


grønn himmel


BOTANISK HAGE MAI 2010

.

fredag 21. mai 2010


LYSEGRØNT HÅP

?

.

torsdag 20. mai 2010


står her
spirer
spinkle, søkende
sterke
sier
strekk deg mot sol
sier
sanasol i sommer som kommer

.

tirsdag 18. mai 2010

BARCODE


Her ser du det som engang var en vakker fjordutsikt (klikk på bildet så blir det større). En fjordutsikt verd minst etpar hundre tusen kroner. En utsikt over Oslofjorden og dets øyer og Nesoddlandet lenger bak. En fjordutsikt hvor danskebåtens ankomt og avgang kunne besiktiges med det blotte øyet. Med en liten kikkert kunne fru Olsens harryhandelklesantrekk betraktes hver tirsdag og ungkar Nilsens edruelighetsgrad vurderes hver torsdag. Eller det yrende folkelivet på Operataket anes. Alltid noe å følge med på, altså.

Her ser du hva Barcode gjør med den dyrekjøpte utsikten. Nå skimtes såvidt blått hav bak 8 fancy høyblokker (barcode = strekkoden som står på prislappen på varer man kjøper). Barcode er arkitektenes lekegrind med "legoklosser" i fri fantasi. Noen vil hevde at bygningene er et lekkert og luftig eksempel på moderne arkitektur. Etter min mening stenger Barcode Oslo inne og Utsikten ute. Barcode blir en "mur" som skiller Oslo fra sjøen. Det flotte særpreget Oslo har med skrånede landskap fra marka via byen ut til havet, forsvinner. Utrolig nok har vi, Oslos beboere, ikke forstått i tide hva dette ville gjøre med byen. Når høyblokkene nå popper opp som perler på en snor, er det for seint å protestere.

Nå står blokkene der og det nytter ikke å gråte over spilt melk (dvs. tapt fjordutsikt og et tresiffret antall tusen i tapt leilighetsverdi (kanskje)). Blokkene gir, i full opplysthet, et kult "New York immitsj" når det er mørkt. Og det er jo en slags utsikt det og. Om man ser godt etter kan fortsatt både sjøen og danskebåten skimtes innimellom. Men fint, det kommer jeg aldri til å syns at Barcode blir. Jeg syns, tvert om, at dette er det største arkitektoniske feilgrep som er begått mot byen Oslo. Virkeligheten er tross alt ikke et tegnebrett hvor grå betong, svart granitt eller hvit marmor og glass kan fargelegges i en harmonisk pastell. Enda godt at himmelen fortsatt er høy og solnedgangen magisk. Det håper jeg at ingen kan ta fra meg.



Noen som har andre meninger?

,

søndag 16. mai 2010

Ut på tur

Så gjelder det å holde trøkket på fysisk aktivitet. Jeg må jo trene fortsatt. Så jeg ikke mister det jeg har bygd opp. Så jeg blir enda sterkere. Har bestemt meg for å gå tur nesten uansett (bare ikke ved dårlig form/feber). Nå er det ingen fysioterapeut som kommer hver dag og veileder meg (som på Riksen) eller ferdig programplan for ferdiglagte aktiviteter (som på Catosenteret). Nå er det bare meg og min egen årelange innebygde vegring mot trening. Jeg har alltid hatet trening. Det var så mye pes i en periode i CF-miljøet; alle skulle trene og aller helst løpe maraton. Jeg orket aldri det. Så ble jeg liksom litt "anti-trening" på typen.

Men nå er det anderledes. Nå vil jeg bli bedre og sterkere og det er en motivasjon. I den fasen jeg er nå, er det det å gå tur, gjøre noen øvelser med strikk og ball og å gjøre vanlige dagligdagse ting som er treningsnivået. Så kommer det kanskje en fase senere hvor styrketrening på spesifikke muskelgrupper blir aktuelt.


Så tar jeg ett steg om gangen, da. Bokstavelig talt.

Ut på tur, aldri sur.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
En jærbu i hovedstaden tåler litt regn. Sydvest er vel retro det?

Jeg har til og med fått meg en skritt-teller. Men kan noen fortelle meg hvor i skrittet den skal festes? :-)

.

fredag 14. mai 2010

Ny fase

Nå er jeg ferdig på opptreningsoppholdet på Catosenteret i Son. Forhåpentligvis er jeg ferdig med institusjonsliv for en stund. Det ble drøyt 4 måneder hjemmefra tilsammen.

Jeg håper at transplantasjonsprosessen nå går over i en ny fase. En fase hvor ting er mer stabilt og jeg føler meg friskere, klarer mer og kan være hjemme og ute i det vanlige livet.



Opptreningsoppholdet har gjort meg godt. Jeg har blitt mye bedre etter påske. Jeg har fått noen ørsmå musker i kroppen, jeg har slappet av, spist fantastisk god mat og blitt kjent med nye kjekke mennesker. Jeg føler at jeg har hentet meg inn, tilbake til det som er meg i "normal forfatning".

Jeg er ikke til topps i klatreveggen, men jeg har reist meg fra gulvet og står på stødige bein. Med armer som strekker seg i søken etter å nå enda lengre i retning et friskere og bedre liv. Et liv hvor jeg har valg. Et liv hvor jeg kan ha muligheten til å skaffe meg det innholdet jeg ønsker. Jeg må fortsatt stå på. Det koster slit og smerter. Men jeg håper at den neste fasen i prosessen min vil innebære muligheter og valgfrihet. Og glede. Glede over å ha fått muligheten til dette bedre livet gjennom at akkurat jeg fikk to nye lunger i tide.

.

søndag 9. mai 2010

Rundetider - pers

Denne helga har jeg hatt mine beste dager etter transplantasjonen. Jeg har vært aktiv fra fredag til søndag med bare få hvilepauser. Det har vært basseng og bordtennis, turer på asfalt og i skog, is i solveggen, shopping i Moss, gartneri på Jeløya, galleri og mat to kvelder i Son. Jeg har truffet venner fra fjern og nær (venninne fra Moss med nyankommet mann fra Kenya, venninne bosatt i Libanon og tx/bloggvenner bosatt i Trondheim). En helg som vil huskes både for sitt hyggelige innhold og for min rekordgode form.

Sola skinner, bjørka blomstrer og hvitveisen lager det mykeste teppe. Jeg har et tøtjs av å "ligge i grønne enger". Nyter hver dag som kjennes god. Og tar ingenting for gitt. Men håper at "våren" nå på alle måter har kommet for å bli...

.

onsdag 5. mai 2010

"..i di eigi takt"

Når det gjelder framgang etter transplantasjonen så syns jeg at Ting Tar Tid. Jeg har en lang smertehistorie og var langvarig utslitt og på bånn etter år med infeksjoner og dårlig pust, og etter transplantasjonen ble det respirator og infeksjoner og 3 måneder på sykehus. Så selv om jeg skjønner at det tar tid å komme seg og få igjen krefter etter alt dette, så har jeg lett for å tenke at jeg burde ha vært bedre enn jeg er. At jeg skulle vært slik som den og den jeg har sett som ble friskere mye fortere. Dette er en lite konstruktiv tenkemåte. Da ser jeg på hva jeg ikke er og ikke klarer, i stedet for hva faktisk klarer. På alle framskritta jeg har tatt. På hvor mye jeg klarer nå som jeg ikke klarte før transplantasjonen. Selv om jeg fortsatt ikke har funksjon som en frisk.

De fleste av oss har vel ting i livet hvor vi sammenligner oss med andre. Om dette skriver Olav H. Hauge:





SKEISERENN

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraftog held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg
-glid ifrå deg-
snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det samme.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

.

tirsdag 4. mai 2010

Ord og begreper 1


I forbindelse med min lungetransplantasjon har jeg møtt en del begreper hvor innholdet kan tolkes ulikt av ulike mennesker. Jeg skal begi meg ut på å kommentere en del av disse. Her presiserer jeg hva trening betyr for meg. Nå.


Trening.
I mitt hode er trening type "jogging", skigåing eller "treningsstudio". Dette har jeg måttet revidere kraftig. Trening for meg, nå, er noe annet. Når jeg sier at jeg trener meg opp, så kan dette altså gi assosiasjoner til et større fysisk aktivitetsnivå enn det jeg nå opererer i. For meg innebærer trening pr. dato f.eks å gå inntil en halv time, ha instruert "trim for eldre/husmorgym" med strikker og ball på matte eller krakk i tre kvarter, bevege meg forsiktig i basseng i tre kvarter, gå på tredemølle et kvarter eller spille bordtennis. Ikke alt samtidig, da. Trening er også å sitte oppe i etpar timer ved et måltid, sitte i resepsjonen en times tid, snakke med folk osv. Alt som medvirker til å holde kroppen oppreist, er igrunnen trening nå. '

Trening er å ta ett steg videre fra der jeg er, med mitt utgangspunkt. Belastningene jeg med dette påfører kroppen er nok like store som det friske joggere og treningsstudiofolk påfører seg. Omkostningene i form av smerter og slitenhet er relativt store. Men jeg motiveres av å se rullestolbrukere som kommer opp i proteser og tar sine første, vaklende skritt. En dag kommer de til å gå fint. Men de sto ikke opp av rullestolen og gikk uten trening i mellom. Trening som var å ta steg for steg, sakte og møysommelig, dag for dag uten å gi opp.

Det er lett for meg å tenke at de små tingene jeg holder på med ikke er skikkelig trening. Men det er det. Nå. Derfor må jeg snu på mine egne holdninger slik at jeg forstår at det jeg gjør nå er å ta ett og ett skritt. Slik at jeg blir sterkere dag for dag.

Så da vet dere lesere hva jeg legger i begrepet trening.

.

mandag 3. mai 2010

Det norske språket

Dagens Kronikk "De stumme plagede" i Aftenposten er vel verd å lese for helseinteresserte. Kronikkforfatter Mette Grøholdt (46) har fått 1.plassen i kronikkkonkurransen avisen har arrangert om "Det norske språket i dag".

Grøholdt skriver bl.a.:

"Jeg har kommet inn i et landskap av plager som ikke har noe språk. Jeg er blitt behandlet for kreft tre ganger og er ikke lenger akutt syk. Men jeg er heller ikke helt frisk. Hverken jeg selv, mine omgivelser, helsevesenet eller media har språksatt disse rommene mellom det syke og det friske. Plagene har derfor ingen stemme. De forblir subjektive og stumme.

Språket er en mektig påvirkningsfaktor i livet. Når helsevesenet og det offentlige overfokuserer på dikotomien frisk – syk, forsvinner vi plagede uføre, restene, ut av den offentlige bevissthet og inn i hver vår ensomme hverdagskamp.

Jeg søker derfor å språksette rommene mellom det friske og det syke i oss. De rommene vi alle én eller annen gang må streve med å holde ut. Enten de er av fysisk eller psykisk karakter. «Hvordan går det?» spør venner og bekjente. «Jo takk, det går fint.» Jeg var oppe fire ganger i natt og var på sykehus med tarmslyng forrige uke, men det er vanskelig å finne ord for sårbarheten og smertene. Jeg vil ikke oppfordre til syting, men til å snakke ordentlig om viktige aspekter av livet.

Og gjennom å skape språk for de stumme plager kan vi som samfunn legge til rette for de mange som kommer til å overleve alvorlig sykdom fremover. Ikke helt syke, ikke helt friske, men kronisk plagede og delvis arbeidsuføre. Ikke udødelige, men overlevere som skal leve lenge i landet".

En interessant og ny vinkling om det norske språket som alle "stumme plagede" vil kjenne seg igjen i og etterlyse ord og begreper for. Kronikken finner du her. Jeg vil gjerne være med på, bl.a. gjennom denne bloggen, å gi ord og begreper til noe av dette som Mette Grøholdt etterlyser språk for.

.