lørdag 10. mai 2008

Persilleblad

Jeg fryser hele vinteren. Overalt hvor jeg går har jeg med meg en sekk med ulltøy for å kunne kle på meg når jeg er på besøk hos folk. De fleste har det litt kaldere enn det jeg syns er behagelig. Jeg tåler ikke trekk, jeg tåler ikke å fryse. Sitter jeg på en kafe i nærheten av et bord som har et vindu som det trekker ørlite fra, ja da blir jeg syk. Jeg tåler ikke å være ute mer enn til og fra bilen, må ikke bli kald. Crp-en fyker opp, hosten kommer og lungene tettes og trenger antibiotika. Antibiotika det snart ikke finnes flere sorter av som virker.

Så skulle det vel være bra når sommeren og varmen kommer da? Akk, nei. Så enkelt skal det altså ikke være. Jeg tåler ikke å sitte i sola. Da eksploderer migrenen. Og kroppen slår seg helt vrang, jeg blir uvel, svimmel, kaldsvetter og får hjertebank. Om jeg blir for varm, blir jeg helt slapp og satt ut. Så da blir det å lete etter skyggeplasser, trær, fortau som får skygge fra blokker, parkeringsplasser som ikke er i sola. Solbriller er et must, og egentlig burde jeg bruke skyggelue eller hatt også. I skyggen kan det være kjølig, og da blir jeg kald, og det tåler jeg ikke osv osv.

Så hva annet kan jeg si enn at jeg har blitt et skikkelig skjørt persilleblad. Jeg som alltid har ansett meg som en relativt uredd barsking på typen. Men slik er det ikke lenger. Det må jeg bare erkjenne og innrette meg etter. Sukk. Jeg hater å være et persilleblad. Hater det. At den gyldne brunfargen jeg pleide å ha er pasè, det får så være. Det viktigste nå er å unngå ubehag, smerter , infeksjoner og flere plager enn nødvendig.

Men at sola skinner ute, det er uansett fint. Så lenge det finnes persienner, markiser og trær som skjermer meg fra sol og oppheting. Og venner som holder ut med at enhver sosial aktivitet innebærer en leteaksjon etter plasser som gir skygge til meg og sol til dem...
.