Å leve med CF innebærer å leve med mange tanker og bekymringer om nåtid og framtid. Det er som å ha noen spøkelser i et skap hele tiden. Når jeg er "frisk" (dvs. ikke infeksjoner og brukbar pust) klarer jeg stort sett rimelig godt å holde skapdøren igjen så spøkelsene ikke får røre på seg. Men når infeksjonene innhenter meg og kreftene raser utav kroppen, da forsvinner også styrken til å holde spøkelsene på avstand. Da kommer de rasende ut av skapet og skremmer meg så jeg kan bli stiv av skrekk.
Veldig irriterende er det; at de kommer mest fram når jeg som minst trenger dem. Når alle krefter bør brukes til å dempe infeksjoner og holde motet oppe. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne kverke disse spøkelsene. Men til nå har jeg ikke klart å finne det hvordan det skulle kunne gjøres.
.
1 kommentar:
Så enig så enig. Sånne skap spøkelser kan egentlig bare holde seg langt langt borte når vi ikke er i form. USJ!
Legg inn en kommentar