Lære å håpe

Jeg er gjennomtrøtt etter utredningen. Jeg er ikke vant med å ha fulltidsprogram dag etter dag i nesten to uker. Jeg har nesten ikke vært utenfor døren på en hel uke, jeg må bare hvile og sove og hente meg inn igjen.

Men det synker mer og mer inn; at jeg altså faktisk skal få tilbudet og muligheten til å kunne vente på ett friskere liv!

Så nå må jeg begynne å håpe. Håpe på at jeg faktisk kan få et friskere liv. Jeg tør ikke si et friskt liv. Jeg skal være fornøyd med et friskere liv. Et liv hvor jeg har helse til å gjøre det helt vanlige folk gjør i sine helt vanlige liv. I liv der det er mulig å legge planer og å gjennomføre dem. Det er det jeg må begynne å håpe på.


Jeg kjenner at det kan ta litt tid å begynne å håpe. Jeg tror rett og slett at jeg må lære meg det å begynne å håpe. For jeg har lært meg så veldig godt å resignere, godta begrensninger, erkjenne funksjonstap og ikke ha forventninger om å klare å gjennomføre ting jeg gjerne så ville. Jeg har lært meg så godt å takle at tilværelsen har blitt mer og mer innskrenket. Lært meg å forsone meg med at slik er livet mitt blitt. Og så skal jeg nå begynne å håpe på at livet igjen skal kunne bli mer aktivt og innholdsrikt?

Det er et helt lite kvantesprang det, å snu tanken fra resignasjon til håp.

Men jeg tror jeg skal klare det. Klare å snu tanken fra resignasjon til håp.
Jeg tror jeg skal klare å håpe på et friskere liv. Når jeg bare får vent meg litt til det...

.