mandag 29. juni 2009

Sykehus

Som mine lesere kanskje har gjettet så ble det innleggelse på sykehus. Lungene var så irriterte at det nesten ikke var luft å få. Skremmende å oppleve.

Heldigvis så snudde det også denne gangen. Jeg fikk behandling og pust og følelsen av å være infeksjonssyk forsvant. Skremmende hvor fort ting kan svinge i den helsetilstanden jeg er i nå. Skremmende fort, rett og slett.

I dag kom jeg hjem igjen etter 8 døgn i hospitalet. Hjem til varme og tropenatt og pus og hus og hage. Nå skal jeg sette meg stille ned og ikke ha annet mål enn å eksistere igjennom disse varmeste dagene. Jeg tror nemlig at det målet er akkurat passe realistisk for meg nå.

.

lørdag 20. juni 2009

Syk

Antibiotikatablettene klarte ikke å slå ned infeksjonen. Nå tar jeg en intravenøs rett-i-blodet-antibiotika og en ny tabelettsort. Kanskje virker det, kanskje ikke. Neste steg er to intravenøsmedisiner og innleggelse.

Så kort er veien fra å føle at ting er stabilt til hele lasset er veltet. Jeg må innse at jeg er syk. Jeg har virkelig kjent på å ikke ha pust, at lungene ikke har mer å gi. Jeg har for første gang uten anfektelser ønsket meg at telefonen fra Rikshospitalet skulle ringe og begfri meg fra dette.

.

torsdag 18. juni 2009

46 år. Kaffislaberas og antioksydanter

Så kom 46 års dagen min. Jeg var syk. Riktignok hadde jeg mindre feber, men jeg var absolutt syk. Lå til sengs til omtrent selvinviterte gode venninner strømmet inn fra firetiden. De hadde med kaker og de ordnet kaffi, de dekket bord ute på verandaen mens sola skinte; de ordnet et selskap for meg mens jeg mer og mindre satt der syk i en stol. Så ble dagen ikke så verst, den ble rett og slett veldig hyggelig!

"Nå har vi et skikkelig kaffislaberas" kom det fra en av damene. Da sank det dypt i meg som en stein i magen. Er det så gammel jeg har blitt nå. At jeg har kaffislaberas (som jeg husker fra barndommen; at min mor dekket fine bord og snitter og kaker og det kom venninner til dameselskap og vi ungene fikk holde oss på kjøkkenet). Sånn som godt voksne damer lager istand. Men så er det forskjell på kaffiselskap og kaffislaberas, fant vi ut. I slaberaset går praten aktivt og høylydt på kryss og tvers. I selskapet føres konversasjonen rundt bordet med alle som tilhørere.

Uansett var det et hyggelig lag. Med gode kaker. Kaker med bær. Bær som inneholder mye antioksydanter. Det var da jeg kom med 46-åringens klokeste utsagn:

DET ER MYE ANTIOKSIDANTER I GODE VENNER!

.

tirsdag 16. juni 2009

Fest og Feber

På lørdag var jeg på en fantastisk flott fest. Med tapas, gode venner og noen nye ansikt, latter og prat og masse sang. Jeg satt i nesten 6 timer, utover kvelden sang jeg så lungene kjentes ut som om de ble sammenskrumpet som en sviske. Det var som et maratonløp for meg, men jeg gjorde det fordi jeg hadde det gøy og jeg trenger så veldig å ha det gøy, det blir for lite gøy oppi alt alvor for tida. Jeg ble så utslitt at jeg nesten ikke klarte å gå de stegene jeg måtte for å finne taxi. Sjangla rundt i veien så godt som uten alkohol innabords. Men jeg hadde hatt en flott dag, en veldig flott dag. Dagen etterpå var reperasjonsdag, rett ut på sofaen. Muskler og ledd og lunger verket, jeg var vrak. Men det kjentes ut som om jeg skulle komme over det uten varige men. Gikk på jobb på mandag, slepte meg formelig avgårde, man går da på jobb uansett..

Så kom smellen. I natt frøs og skalv og hakket jeg tenner så feberen gikk opp i 39 på 4 timer. Fikk ikke sove, tusen redde tanker i hodet, det blir dagen derpå idag, trøtt med en verkende kropp. Starta med antibiotikatabletter i natt (for jeg visste at infeksjonsverdiene var på grensa høye fra før). Det ser ut som om tablettene virker, jeg håper inderlig at de hjelper. Men jeg betaler prisen for å tøye kroppens grenser litt for langt. Betaler for å prøve å henge med i "friske ting". Slik kan det være med CF. Jeg skriver dette for å vise hvordan det kan være med CF. Være med CF når tingene blir svært marginale...

.

torsdag 11. juni 2009

Tristesser

Kuren hadde ikke noen effekt. Er tettere i lungene nå enn før jeg begynte, og har nå en stigende infeksjonsverdi. Ender vel opp med ny tablettkur ganske snart. Kroppen er tung og trøtt, lungene sliter når jeg går. Ganske kjedelig. Men jeg er på beina. Det er da noe.

For å holde galgenhumoren oppe, leser jeg Tristesser i utvalg. De er skrevet av min gode venn fra Catosenteret, herr Nielsen. Nils-Fredrik Nielsen. Som desverre døde av kreft noen måneder etter at vi ble kjent. Hver eneste morgen hang han Dagbladet på døra mi til meg før jeg sto opp, og hvert eneste måltid satt vi ved samme bord. Pratet i timesvis hver dag. Han var en høyreist herremann med eleganse, sterkt intellekt og masse tørr humor. En ordkunstner med ordhumor. Som f.eks at neste depresjonsmedisin burde hete "Gløttasol". Slik holdt vi koken, med masse snakk om alt annet enn sykdom og skavanker.

Her er noen tristesser:

"Man trenger ikke mer enn en venn for kunne å bli venneløs"

"Fordelen med at de beste dør unge er at de ikke gir oss dårlig samvittighet så lenge"

"Han satte seg så høye mål i livet at det var meningsløst å arbeide for å nå dem"
"Uansett hvilket bein han sto opp med, var det aldri det riktige"

"Hotellet var absolutt gjestfritt"

"Det var det året da sommeren stod for døren som var låst"

"På kjøttmarkedet hører hjernen hjemme blant innvollene"

"Det er aldri for seint å gi opp"

"Ansvaret var så tungt at det var lett å løpe fra det"

(fra Samlede Tristesser i utvalg 2007 Niels-Fredrik Nielsen)

.

søndag 7. juni 2009

Skjør

Skjør, sterk, vakker, veier alene i vind, skinner i sola. Valmue er den nydeligste blomsten jeg vet om. Selv er jeg også skjør og veier i vinden om dagen, prøver å finne balansen og holde meg oppe, men kroppen vil ikke helt og alt blir litt tungt og litt alene. Skriver dette, enkelt, dette som er fragmenter av en hverdag.

.

torsdag 4. juni 2009

Sånn

Nå er intravenøsmedisinen ute av systemet og jeg begynner å bl meg selv igjen. Stoppet med den pga at jeg antakelig fikk en allergisk reaksjon. Det er skummelt! Nå er det å ta en tabletttype de siste 8 dagene. Da har jeg hatt tabletter i 14 dager og intravenøst i 6, så det blir å regne som en intravenøs kur.

Nå fyller jeg på med friske aktiviteter, har venninne på overnatting og hun er "privatsjåfør" til litteraturhus og kafe.

.