fredag 12. august 2011

Scooteren min


En fantastisk tingest! Super! Perfekt for meg! Jeg er så HAPPY for denne scooteren, som jeg kaller min nye sparkesykkel med 20mm hjul. Med denne scooteren kommer jeg meg litt mer rundt, aksjonsradiusen øker, jeg kjenner vinden suse rundt kroppen, jeg får en liten fartsfølelse, en liten frihetsfølelse. Og jeg tar i med beina så jeg blir litt andpusten. Kjenner pulsen jobbe litt mer. Den gir kroppen en god holdning, ryggen holdes rak og jeg kan støtte meg litt på styret. Så overkroppen avlastes litt. Og så kan jeg henge handleposer på den. Som jeg ikke ellers orker å bære. Meg og denne sparkesykkelen er en god match! Den frakter meg rundt på en helt annen måte enn når jeg går. Da er kroppen stridig og må "slepes" framover. Overkroppen verker. Det er tungt og litt ulystbetont å gå. Mens scooteren gir lyst til en tur til. Den tar meg til Botanisk hage og til Tøyensenteret. Og etterhvert kanskje lenger nedover i byen og.

Joda, jeg vet at en sånn sparkesykkel er litt farlig. Jeg har holdt på med sånne sykler før, før nakkeoperasjoner og pusteproblemer og lungetransplantasjon. Det skal bare en liten småstein til før du fyker av. Noe som går greit for en akrobatisk 8-åring, men ikke for en voksen utrent kropp. Så det gjelder å studere underlaget, være obs på kanter og huller. Jeg har trent mye på å beherske og balansere sykkelen. Jeg vet akkurat hva den tåler.

Eeeeh... Om jeg ikke har tryna med denne sykkelen? Jo, det har jeg. Så grundig. Jeg hadde ikke fart, jeg bare feilberegna en liten vannrenne i fortauet litt. Og bums, der lå jeg. Med hoven hånd, halvsmadra nese og brukket arm. Men det var et hendig uhell. Som kunne skjedd alle. Jeg gir ikke opp scooteren min for det. Jeg vil ikke gi opp frihetsscooteren min.

Jeg var ute med den i dag, for første gang siden armbruddet. Jeg måtte manne meg opp litt. Overvinne en liten redsel; tenk om jeg faller igjen, jeg kan ikke makte flere skader nå. Jeg var veldig forsiktig på vei ned til Tøyen. Hadde bremsen på hele tiden. Så meg nøye for. Hadde ikke fart. Men det gikk. Jeg kom over redselen. Jeg fant tilbake til scooteren min.

Scooteren + meg = sant. Jeg driter i at jeg er ei kjerring på nærmere 50 som bruker en barnslig sykkel. Det betyr ingenting. Det er bare deilig å kjenne at jeg er såpass voksen at jeg ikke bryr meg det døyt om at kuule 22-åringer på kuul grillings i parken ser rart på meg. Jeg har funnet min greie. (og forresten; nå begynner tøffe gutter over 22 å bruke sånne scootere; svarte sparkesykler med litt store hjul. Jeg har sett opptil flere i det siste. Neste år kommer det til å være en farsott. Bare vent og se).

Det er ganske fint da, at jeg som holdt på med motorsykkellappen for nesten 10 år si, kan finne glede i en sånn enkel tingest til en tusenlapp. Det tror jeg nesten må kalles god omstillingsevne og tilpassningsdyktighet.

Denne fine sommerkvelden skåler jeg for sparkesykkelscooteren min og håper at den i tiden som kommer skal bringe meg til lystigere steder enn til legevakta. Bank i bordet!

.