Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.

Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...

.