tirsdag 18. november 2008

Ventelistedager

I dag er det min 9. dag på venteliste.

Hvordan er det å være på venteliste?


Til nå har jeg klart å ta det helt rolig. De ringer sikkert ikke første uka, tenker jeg. Selv om jeg vet at det også kan skje. Jeg har besøkt venner, hatt besøk, vært på fysioterapi, hos fastlegen, vært noen timer på jobben, sett tv, lest aviser, handla mat, gjort alt som vanlig i en helsemessig grei uke.


Kanskje er det at jeg ikke tenker så mye på om telefonen vil ringe en sterk fortrengnings-strategi eller en "fortsatt i-en-drøm-følelse". Eller så er det en slags stille ro som kommer etter at en lang prossess, som har pågått et helt år, nå er manifistert i en konklusjon. Nå er jeg her som jeg har tenkt så mye på hvordan det ville være å være. Og jeg står fortsatt på to bein uten å være nervevrak.

Og for hver eneste dag som går i denne ventetiden, for hver eneste dag som jeg står på to bein uten å være nervevrak, så er jeg takknemlig og fornøyd. For jeg er ganske sikker på at uro og panikk vil kunne innhente når som helst. Og jeg er ganske sikker på at periodene med infeksjoner og elendig form, hvor jeg ikke kommer meg ut og rundt, vil komme. Det kan bli mange dager på denne ventelista. Derfor telles hver eneste dag som er rimelig grei og uten nerver med et positivt pluss i margen i dette ventelisteregnskapet.

.