Sommeren ser ut til å være over for denne gang. Iallefall på hell for denne gang.
Det samme er sommerformen jeg var så heldig å ha helsemessig en periode denne sommeren.
De siste ferieplanene måtte kanselleres. Sofaen innhentet meg. Spøkelser raslet i skapet. Infeksjoner fikk overtaket, helt mot min vilje. Kroppen kjører sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil. Igjen kjører den sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil.
I sofaen er det det lett å la tankene ta seg turer på videvanke. Tankene på høstmørke, regn, kulde og frost. Tankene på sykehusinnleggelser, kurer, kanskje utredning. Tankene på alle begrensningene som kommer med kulda, ting som blir vanskeligere å gjøre. Tankene på lange dager inne og mørke kvelder hjemme alene. Tankene deprimerer meg. Det er lite glede og energi å hente i disse tankene. Jeg burde ikke tenke disse tankene. Men jeg tenker dem likevel.
Noen ganger må også de tankene jeg ikke burde tenke tenkes. Noen ganger må også tankene som deprimerer meg tenkes.
Samtidig med tankevirksomheten må lommelykten hentes fram. Den eldgamle livsvisdommen må på banen igjen; det gjelder å lete med lys og lykte etter noe som er positivt i akkurat denne dagen. For det er helt sikkert alltid noe som kan sees på som positivt i en dag.
Om 86 399 av 86 400 sekund av et døgn er pyton, finnes det garantert ett som er bra. Om 1439 av 1440 minutter er tunge, finnes det minst ett som er godt.
Slik prøver jeg å tenke.
Tenke når skyer av høst preger sensommerhimmelen.
(Dagens lyspunkt for meg; jeg fant et fantastisk verktøy på internett: Google Oversetter. Et program som oversetter tekst fra f.eks engelsk til norsk. Nå blir det gøy å lese utenlandske blogger nå!)
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar