fredag 22. januar 2010

Transplantert del 1

Det er litt av en jobb å trene seg opp etter å ha ligget på respirator i 3 uker. For de av dere som tror at jeg har vært neddopet i denne tiden, så har jeg ikke det. Jeg har for det aller meste vært våken. Så spill våken at ingen sovemedisiner kunne slå meg ut til natten, så jeg har sovet 20 netter på narkose. Alt må trenes opp. Spise, bruke fingrene til mobil og data, stå, gå, stelle seg, alt.

Jeg er godt i gang. Jeg klarer nå å gå alene rundt på rommet, jeg steller meg selv og spiser vanlig mat. Jeg trener med fysioterapeut 2 ganger til dagen med trappegang, gåturer, sykkel, tredemølle og masse øvelser for å mykne opp overkroppen som er stiv som en stokk etter operasjonen og tiden på respirator. Men alt dette krever veldig mye krefter. Og det gir mye smerter. De sier at jeg er å regne for en toppidrettsutøver nå. Så jeg trenger masse hvile for å klare alt dette. Masse hvile.

Jeg har på en måte to prosesser gående paralellt; 1) å hente meg inn etter 3 ekstremt vanskelige uker på respirator og 2) trene meg opp fysisk etter transplantasjonen. Begge prosessene går rimelig bra og jeg står på alt jeg kan. Fysisk gjør jeg framskritt i raskt tempo hver eneste dag.

Og hva med pusten da? Den har jeg slitt mye med. I respiratortiden følte jeg konstant at jeg fikk for lite luft. Etterpå har jeg pustet bedre men vært mye tungpusten. De siste par dagene har pusten vært fin.

Og da begynner det sakte men sikkert å gå opp for meg at jeg faktisk har fått nye lunger og skal få et friskere liv sånn etterhvert. Men det tar tid å få dette inn fra hode til følelser.

I det hele tatt så er jeg der nå at TING TAR TID.

.