"Man sier på mange språk at man skal være glad bare man har helsen. Det bør man slutte med", mener han. "Det er ganske hensynsløst overfor dem som ikke er friske, men som kan ha et godt liv allikevel. Man bør derfor si at man skal være glad man ikke er sykere enn at livet fortsatt gir meningsfylte gleder".
Hansen mener media har sterkt fokus på sykdom. Han "har begynt å lure på om det ikke kunne være en god idé å skildre noen sykdomsgleder også". Om sin egen diabetes sier han "at uten denne ville mitt liv vært fattigere. Jeg ville også vært en god del dummere. Sykdommens luner har lært meg mer om meg selv – og dermed om livets skjøre vilkår og andre menneskers plager – enn jeg ellers ville ha forstått. Hadde jeg i disse årene vært såkalt frisk, ville min innsikt vært mindre utviklet. Jeg ville kanskje også vært sykere, endog ikke lenger i live, hvis ikke sykdommen hadde lært meg å leve sunnere, ta vesentligere valg, gi avkall på visse goder for å oppnå andre."
Hansen har lært av venner som har vært enda sykere enn han selv, at "livsgleden kan forsterkes av sykdom. Kanskje hadde de ikke kunnet lære meg det, ..., hvis jeg ikke selv hadde hatt en snev av samme erfaring. Sykdom setter oss på prøve, det gjelder også venner, familie, pårørende. Sykdom kan skjerpe sansene, forflytte vekten av livsverdier, bringe medmennesker tettere sammen".
Sigrun Tømmerås tar til motmæle i avisen i går. Hun håper vi slipper økt mediafokus på "helsegledene". Hun refererer til den danske psykologen Hans Clausen, som i boken "Fortelling, konstruksjon og mennesker med funksjonshemning" tar opp ukebladenes framstilling av syke mennesker. "Livssynet skal være positivt, sier han, for selv om det i dag er legitimt å ha problemer, gjelder det kun dersom de avløses av optimisme. Reorientering i verdisyn og livsstil er det ønskelige svaret på lidelse. Penger og karriere er ikke alt her i livet, selv egoister kan bli uselviske og oppofrende eter sykdom. Mennesker hvis liv formørkes av evig elendighet, er ikke godt stoff".
Fra egen arbeidserfaring kjenner jeg begrepet "pollyannisering". Idyllisering. Barneboken Pollyanna forteller om fattigjenta Pollyanna som så inderlig ønsket seg en dukke av misjonærer som kom dit hun bodde. Men hun fikk ingen dukke, hun fikk et par krykker. Så bestemte hun seg for å være glad for at hun fikk krykker, for da kunne hun være glad for at hun ikke trengte krykkene. Slik smittet hun alle rundt seg til å se det positive alltid. Hun fant opp en "være-glad-lek": å alltid se positivt på situasjonen, uansett hvor håpløs den kunne virke.
Jeg syns dette er en interessant diskusjon. Er det slik; at vi som er syke føler oss mer eller mindre bevisst "presset" til å finne noe positivt med vår situasjon? At vi forventes å formidle en positiv vri på det som er vanskelig i våre møter med friske pårørende/venner/kollegaer/andre? At det egentlig er tabubelagt å ikke være positiv? Er det rett og slett tabu å være utelukkende håpløst lei, oppgitt, fortvilt, deprimert og/eller bitter over sykdomssituasjonen?
Jeg tror det er slik. Jeg tror at få mennesker orker å møte syke som ikke ser løsninger eller i det minste en liten positiv lysning i tunnellen. Jeg tror at vi som er syke også selv leter etter positive forhold i livene våre, forhold som er positive på tross av sykdomsplagene. Problemet oppstår når andre vil dytte på oss positivisme. Positivisme må komme fra en selv.
Jeg har mang en gang ligget svært syk og funnet trøst i at jeg har det bedre enn flyktningene i Kongo. Vært glad for at jeg har seng og mat og varme. Det funker. Men kommer noen og sier til meg at "du skal være glad du ikke har det som flyktningene i Kongo", ja da kan jeg garantere at det funker ikke.
Så jeg vil ikke være med i noen "sykdomsglede"-hyllest. Jeg syns ikke min sykdom forsterker livsgleden min. Jeg syns den tar livsglede fra meg. Og jeg syns faktisk selv at jeg har opplevd sykdom, smerte og lidelse nok. Jeg syns jeg er livserfaren nok. Empatisk nok. Klok nok. Og jeg ville mer enn gjerne ha byttet ut disse egenskapene med en frisk barndom, en god karriere, et friskt liv. Det tror jeg kanskje Jan E. Hansen ville også, om han fikk noen flere helseplager enn diabetes.
Hva mener du?
.
