fredag 28. mars 2008

"The show must go on"

En urgammel drivkraft for artister og scenefolk.

I går kveld var rammen Christiania Teater med Åge Sten Nilsen fra Wigwam som kjørte en hyllest til Queen. Jeg så showet sammen med to av damene fra Catosenteret og deres ledsagere. Et glamorøst show med noen musikalske innslag av glittrende karakter.

"The show must go on".
Det er vel også en metafor til selve livet.

Det er sånn jeg opplever mitt eget helseliv nå. At dette "showet" må gjennomføres, dag etter dag, uansett form og humør. "Forestillingene" gjennomføres ofte med artistens maske på. Jeg sleper meg gjennom helseavtale etter helseavtale. Denne uka har jeg ringt over 30 telefoner og sendt flere mailer for å på plass samtaler med lege på Ullevål, time på Rikshospitalet, medisiner på apoteket samt mulighet for å ta blodprøver hos fastlege. Sist uke var det sykehuset flere dager. Så er det å ta behandlinger, inhalasjoner og medisiner hver eneste dag, og intravenøs medisin i tillegg akkuarat nå. Ingenting kommer av seg selv, ingenting ordner seg av seg selv. Jeg må hele tiden holde koken, stå på, holde "drive" i alt, sørge for at ting ikke stopper opp.

Jeg skulle ønske meg at sceneteppet en gang imellom kunne gå ned, at showet tok pause, at seiersrusen og champanjen flommet over og at beinhard jobbing kunne bli belønnet med showforestillingens heder og applaus. Slik at også jeg kunne få oppleve "kicket" artisten får som gir nytt pågangsmot om igjen og om igjen.

Berømmelsen skulle helst komme i form av friskere helse og gode dager med godt innhold i. Enn så lenge must the show go on...

"There’s No Business Like Show Business" sier folk i bransjen. Jeg er inderlig glad jeg ikke valgte den veien frivillig for livet mitt forøvrig. Det holder lenge å være ufrivillig amatør.
.

Hverdager

"HVER - DAG- ER "

en gave?
en selvfølgelighet?
et ork?
en utfordring, kjedelig, spennende, givende, trasig, grå, innholdsrik ?

Hva er "hver - dag- er" for deg?


Jeg har kommet til at for meg er det sånn at

HVER DAG

ER

DET DEN ER.

Verken mer og verken mindre. Det den er.
.

mandag 24. mars 2008

En påske er over

Jeg ønsket meg ikke sykehus og helsesvesen i feriemodus. Jeg ønsket meg ferie fra sykdom. Slik ble det ikke. Tross "rett-i-blodet"medisiner måtte jeg til hospitalet 2 dager til. Om enn bare for å konstatere at infeksjonen ikke var på gallopperende vei opp. Med medisinene har heller ikke røsket opp i lungene slik de burde.

Påskeaften på mottakelsen var en sprø opplevelse. Det var som å komme inn i "Akutten" eller "Chicago Hope" eller ettellerannet sykehusprogram på tv. Helikopter med skadede påsketurister og kaotisk personale med liten spesialkunnskap på lungeinfeksjoner og intravenøs hjemmebehandling ga ingen god opplevelse. For ettertiden skal jeg kun trenge helsehjelp mellom mandag og fredag 9-15. Hverdager er best når kroppen i tide og utide streiker og krever CF-helsekompetanse. Det har jeg nå erfart en gang for alle.

Heldigvis har jeg hatt noen gode besøkende hos meg så jeg har kommet meg igjennom dagene. Men påskeferie, det ble det ikke akkurat.

Jeg håper de fleste av mine lesere har hatt en avslappende og fin påskeferie!
.

torsdag 20. mars 2008

LETE

etter

skritt-for-skritt-løsninger ...

.

onsdag 19. mars 2008

Rosa vibrasjoner














Rosa bukett
rører hjertet

med varme vibrasjoner,
levert på døra
fra venninne et annet sted i landet.

Og tilværelsen
får
et ørlite skjær
av rosa
for en stakket stund.

.

mandag 17. mars 2008

Ukult

Påske er gult, stua er full av gult.
Men det gjør ikke nødvendigvis livet kult.

Et billig poeng
når livet synger på et gammelt refreng.

Sykdom
kjenner
ingen
påskeferie.

Lunger og infeksjoner jobber som før.
Så heftig at jeg måtte starte med "rett-i-blodet"medisiner i dag selv om det ikke er lenge si sist. En type medisin og hjemme denne gangen. Verken lungene eller jeg har spesielt lyst på opphold i et helsevesen og sykehus i påskeferiemodus.
.

fredag 14. mars 2008

.


GOD PÅSKE

I dag har telleren på bloggen min passert 1000 treff.
På ca. 9 uker.

Godt å vite at det er noen der ute som leser det jeg skriver.

Jeg ønsker dere som skal avgårde på påskeferie
en riktig GOD TUR!

Og til alle andre: GOD PÅSKE!
.

Hjemme

A Home
Wihtout A Cat
Is

Just A House

står det på døra mi.
Altså er hjemmet mitt der pusen er.

Nå er jeg hjemme.
Hjemme er hverdag.

Men først er det påskeferie.
Hjemme, med besøk.
Da blir det litt mindre hverdag.
.

onsdag 12. mars 2008

Farvel til Catosenteret

Nå har jeg vært 4 uker her på Catosenteret og i morgen skal jeg hjem. Det har vært veldig godt å være her. Det har vært som en skikkelig god pustepause fra hverdagen, som en slags ”ferie” og "time out" fra real life. Fordi alt er trygt og godt her, jeg er omgitt av gode fagfolk, jeg kan selv velge om jeg vil ha folk rundt meg eller være i fred på rommet, jeg får god og sunn mat regelmessig og jeg får bruke kreftene utelukkende på å gjøre ting som styrker meg og bygger meg opp. Det har ikke vært noe latmannsliv her nede. Jeg har jobbet det jeg har kunnet med fysiske aktiviteter, og jeg har vært sosial ved hvert eneste måltid hver dag i en hel måned. Men jeg har sluppet hverdagens strev og kav og å være i konstant ”alarmberedskap” iht. infeksjoner som jeg er hjemme. Og mest av alt; jeg har sluppet kontakt med Ullevål i 4 hele uker! Det har vært den største lettelsen for meg.

Men livet kan ikke leves her, så jeg får brette opp ermene med de kreftene jeg knapt har atter en gang. Og være glad for at det i det minste går mot vår ute.

http://www.catosenteret.no/
.
.

mandag 10. mars 2008

To more than I can be

Noen dager er så tunge at det er vanskelig å holde motet oppe. Så tunge at det kjennes som om det ikke er noe igjen av det som er meg. Gang på gang har jeg fått hjelp av gode mennesker rundt meg til å holde ut, klare litt mer, klare en dag til. Til å hente fram krefter i meg som jeg ikke trodde fantes. Disse gode menneskene vil jeg hylle med disse ordnene:

You raise me up, so I can stand on mountains;
You raise me up, to walk on stormy seas;

You raise me up...

To more than I can be.

http://www.youtube.com/watch?v=6OKhMSauxD4
(fra Brandon Graham/Rolf Løvland "You Raise Me Up")
.

lørdag 8. mars 2008

OPP OG NED

Etter gårsdagens opptur kom nedturen idag. Smertene etter konsert og kjøring tok nattesøvnen fra meg. Infeksjonen i lungene er på vei opp. Så jeg var sjanseløs til å delta på gode venner sin 8.mars-fest idag. Fester hos dem, med nydelige borddekorasjoner, deilig mat og drikke og koselige folk, verdsettes høyt å være med på. Men i dag var batteriet tomt. Jeg måtte melde pass. Og det sitter alltid svært langt inne. Å melde pass. Spesielt når det er til noe hyggelig jeg har gledet meg til. Noe som skal gi inspirasjon til livet og hverdager. Da er det ikke lett å melde pass.

Så jeg får vel bare konstatere at denne berg- og dalbanen surrer og går akkuarat som den selv vil. Og ikke som jeg vil, ikke i det tempoet jeg vil. Jeg er nesten helt uten kontroll. Enten jeg liker det eller ikke. For i dette livet er det ikke jeg som styrer joysticken. Jeg må bare henge med, så godt jeg kan. Og håpe på at etter nedturer vil det på ett eller annet tidspunkt komme oppturer. Det håper jeg på. Om igjen og om igjen.
.

Om igjen for første gang

I går tok jeg et stort modig steg.

Jeg kjørte i beksvart regnmørke mutters alene til Ski på konsert med Anne Grete Preus. Hele fjoråret har jeg hatt maksimalt lyst til å gå på alle hennes konserter, men hver eneste gang har jeg vært for dårlig. Men i går var det overkommelig. Og da måtte jeg gripe sjansen og være spontan. Jeg fikk plass på bakerste benk, romslig for meg selv, så jeg kunne sitte på stolen og oppå stolen og se alt. Og synge med i alle tekstene jeg kan på rams. Hver eneste tone gikk gjennom marg og bein i meg. Hvert eneste ord la seg som balsam rundt sjelerøttene mine. Jeg levde meg totalt inn i musikken og lot den fylle kroppen min med rytme og bevegelse. Preus var flott som fy, om enn ordknapp og kanskje ikke så strålende som ellers. Bandet hadde skikkelig rocketrøkk og lyssettingen forsterket lydinntrykkene. Poesien i tekstene bergtok meg, om igjen. Vakre trekkspilltoner fra Kristin Skaare gjorde prikken over i-en. En opplevelse til å leve en stund på.

De som er opptatt av gjennomtenkte og velformulerte ord anbefales varmt å høre på hennes plater.

I marsdagens stille sorte trær
Aner jeg en skygge av liv
Og plutselig spirer det i meg
en drøm som var død og stiv
Jeg fylles av den største glede
det er min egen sang
Jeg hører våren komme
om igjen, for første gang

Om igjen for første gang
Ny og fri
Om igjen for første gang
Den uforklarlige
Magi

I kyssets korte evighet
Der nye verdener kan bli til
Og sølvbuen spennes mellom to
Som våger å gå seg vill
Og vi kan gjennom hele livet
Høre sølvbuens sang
Når kjærligheten kommer
Om igjen for første gang
.

fredag 7. mars 2008

Usagte ord

Det motsatte av hjertespråk må vel kanskje være kald taushet.
Den tausheten som ikke er god.
Ord som aldri ble sagt, ord som ble tiet ihel.

Under teppet

Etter å ha støvsugd under teppet i stua,
var støvsugerposen fylt av usagte ord.


(mimosa på http://www.forfatterbloggen.no/)
.

onsdag 5. mars 2008

Hjertespråk

Den største gleden for meg her nede er kontakten jeg har med dama som har afasi. Vi sitter sammen ved hvert måltid og har etterhvert utviklet en temmelig god kontakt og kommunikasjon på tross av at hun bare kan si relativt få ord. Hun kan svare ja og nei, men det er ikke alltid ordene kommer riktig ut. Hun kan si enstavelsesord, men må ofte streve for at det skal bli riktig. Noen ganger, når hun har funnet ordet hun vil si, vil hun gjerne si ordet høyt om igjen og om igjen til det blir riktig. Andre ganger blåser hun i det. Det kan ikke trenes alltid og hele dagen. Ved hjelp av tålmodighet, fantasi, interesse, nysjerrighet, non verbale uttrykk og tolking av setting kommer vi som regel fram til hva hun mener. Når hun stryker håret sitt fjongt og sier "håret", da er det ikke så vanskelig å gjette at hun skal til frisør. Når hun sier "grøde" og trykker hånden varmt til brystet, ja da går det an å finne ut at hun skal se "Markens grøde" på Nasjonalteateret. Når hun går forfjamset i gangen etter svømming og peker mot taket og sier sprøyte, ja da skjønner jeg at blodsukkeret er for høyt og at sykepleier må tilkalles. Når folk spør om hun leser bøker og hun peker noen linjer ut i luften og sier "bob bob", ja da må det bety at hun bare leser overskrifter. Når hun veiver med armen i ring foran ansiktet når folk da lurer på om hun hører lydbøker, ja da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at det går i surr for henne, at konsentrasjonen gjør det vanskelig. Når hun har haltet seg en spasertur rundt huset og jeg spør om hun har gått tur, viser hun med hele ansiktet "tja". Som om hun sier "tur og tur, hva er vel en skarve runde rundt huset for en som har vært vant med lange fjellturer".

Når jeg treffer i mine gjetninger og spørsmål sier hun lettet "jaaha". Etterhvert vet jeg nokså mye om henne og kan ane hva hun vil fortelle. Dette er en gjensidig gledefull kontakt. Dama har et nydelig vesen, hun er skarp og flott og varm og har humor. Jeg sier at "vi kan jo ikke akkurat diskutere politikk, men vi finner jo stort sett ut av hva vi mener". Og så ler vi. Vi har blitt hverandres holdepunkt her nede. Når vi møtes om formiddagen går vi hverandre varmt imøte. Om hun sier "hei" eller "hade" spiller ingen rolle. Vi vet begge at hun mener hei.

Jeg har tidligere skrevet om å hviske hesten en hemmelighet. Eller hestehvisking som det kanskje kalles. Her viser det seg at jeg har brukt en antydningens kunst som var over min forstand. En hestevant kollega fortalte meg at hestehvisking egentlig handler om å lese en annens ordløse kommunikasjon. Det en hestehvisker gjør er å snakke hestens språk med hesten.

Så da har jeg på flere måter erfart endel om språkløs kommunikasjon her nede.

Det trengs på ingen måte ord for at hjerte skal nå hjerte.
.

mandag 3. mars 2008

Tivolidirektør














I mitt neste liv vil jeg bli tivolidirektør. Da vil jeg selv ha råderett over karusellene. Over berg-og dalbanene. Over sukkerspinn og sure sild. Over TunderCoaster og Vikingtokt. Jeg vil selv sette Speeden opp og ned og jeg vil selv bestemme når karusellene skal stå eller gå. Jeg vil ha kontroll over hvor lenge pausene skal vare. Og jeg vil selv velge balansen mellom spenning, skrekkblandet fryd og rolig flyt. Det er det jeg vil. Bli direktør. Tivolidirektør.
.

Molefunken mars

Mars måned startet med motbør.

Etter den søte kløe kommer den sure svie.
Etter opptur kommer nedtur.
Er det en naturlov?

Feberbølger er ikke til å surfe på.

Karusell...stopp...vil av....vil ikke...

.

lørdag 1. mars 2008

29.februar 2008: SKUDDÅRSFEST

I går var det fest på jobben min. Årsfest, med overraskelses-avslutning for doktoren som skal pensjonere seg. Jeg hadde tatt med skjørt, finsko og lebestift i kofferten ned hit i håp om at jeg skulle kunne delta. Men jeg hadde lagt det på is, det ble for mye med 1,5 times kjøring og fest på toppen av dagens trening her. Litt molefunken satt jeg her da, men litt sånn beklemt institusjonshelgfølelse. Noen folk som er her snakker veldig lenge og veldig mye og veldig gjentakende om sine sykdommer, skader eller smerter. Noe som går litt til hodet på meg innimellom, for å si det som det er. Alle som er her har sitt, og da er det kanskje mer konstruktivt å prøve å holde en "frisk" konversasjon igang enn å terpe på sitt eget til enhver tid.

Så jeg satt altså der, og tenkte på kollegaer som skulle ha fest. Så ringer kollega Toril. "Jeg kommer og henter deg så blir du med på festen" sa hun. "Du får 20 minutter til å tenke deg om". Tenk på det! Hun ville hente meg og kjøre meg hjem, tilsammen over 3 timers kjøring for henne! Makan til raus og sporty dame! Jeg trenger vel ikke fortelle at jeg ikke var vanskelig å be. Når hun var så sporty så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg heiv meg rundt og en knapp time etterpå satt jeg fix og ferdig i bilen hennes og to timer senere var festen i gang! Med 3 retters middag, champis og vin, festprogram av krevtiv festkomittè, danseband og flotte kollegaer. For en kveld det ble! Innen kl. 24 var jeg vel tilbake til institusjonens lune rede. Mett, trett, opprømt, glad og inspirert. Det ble en minnebokkveld! At smertene holdt meg våken omtrent hele natta og at kroppen kvitterer med feber idag, ja det går nok fort i glemmeboka.

Takk for en fantastisk sporty Toril! Takk for en fantastisk arbeidsplass og kjære kollegaer! Takk for dagsform og takk for muligheten til å få øyeblikk av pur glede!

Når jeg ikke hadde planer om å bruke dagen til å fri, ja da kunne vel skuddårsdagen knapt blitt mer minneverdig :-).
.
.