søndag 20. januar 2008

Morgendagen II

Det jeg med nokså stor sikkerhet vet om morgendagen er at jeg må inn på sykehuset for å få en intravenøs antibiotikakur. For å "holde meg vedlike" og kanskje få et lite "oppsving" helsemessig. Erfaringsmessig er det imidlertid slik at antibiotikaen hjelper på lungene, men slår resten av kroppen nokså tvert ut. Med diverse slags bivirkninger. Derfor legges jeg inn på sykehuset. Viss jeg tåler medisinene brukbart kan jeg ta dem med meg hjem og ta resten av kuren her selv etter noen dager på sykehuset. Viss jeg ikke tåler dem må jeg ligge der i etpar uker.

Jeg hater sykehus! Jeg hater "gift" i blodet! Men denslags argumenter teller ikke; medisinene må inn og jeg må bare henge med. Enn så lenge gjør "vi" (legene, sykepleierne, fysio og jeg) enda ett forsøk på at tingene skal stabilisere seg. .. For det er jo lov å håpe på en opptur...

Morgendagen I

Det skal vel ikke så mye fantasi til for å skjønne at tilværelsen min nå preges av et sykdomsforløp som ikke er positivt. De som kjenner sykdommen Cystisk Fibrose vil kunne ane at på ett eller annet tidspunkt vil spørsmålet om lungetransplantasjon kunne komme på banen. Så lenge det er en teoretisk mulig "behandling" for denne sykdommen, vil dette på ett langtkommet forløp i sykdommen måtte vurderes. Tenkes på. Grubles på.

Og det gjør jeg nå. Tenker. Grubler. For jeg ser at dette kan bli noe jeg vil måtte forholde meg til som et spørsmål i overskuelig framtid. Jeg skulle ønske av hele meg at jeg ikke måtte tenke på dette, at noen kunne ta meg bort fra situasjonen, trylle, vekke meg fra en drømmetilstand, si det ikke er sant. Si det er en karuselltur som er over, at tivoliet nå skal stenges for sesongen. Men sånn er det ikke.

Jeg har til enhver tid lov til å håpe på at helsesituasjonen stabiliserer seg. Eller aller helst forbedrer seg. Så jeg kan orke ting igjen, være sosial, gå turer, reise litt, slippe å styres av tette lunger og infeksjoner som farer opp og ned og forlanger å ha CFlegene i umiddelbar nærhet. Det prøver jeg å håpe på hver eneste dag.

Men viss det mot formodning ikke blir slik, viss forverringen fortsetter og infeksjonene ikke roer seg, ja da kan det være at utredning for lungetransplantasjon kan bli en realitet for meg. Foreløbig virker dette surrealistisk. Men jeg vet at virkeligheten kan innhente meg. Da står jeg foran de store spørsmålene. Tør jeg? Er det verd det? Hvor ille vil en slik prosess være? Vil jeg ha nerver og styrke til å leve i en sånn usikkerhetssituasjon som det er å være på venteliste?
Vil jeg kunne få muligheten til et friskere liv? Skal jeg tørre å tro at dette kan være en
"redningsplanke", en vei til en bedre tilværelse?

Spørsmålene er lette å få øye på, det er vanskeligere med svarene..

Det er skrevet mye fint om å gripe dagen. "Carpe Diem" er et høyt skattet visdomsord. Vi vet at ingen av oss har noen garanti for livet, uansett om man er syk eller frisk. At man ikke skal utsette til imorgen det man kan gjøre idag. At dagen idag er det eneste man med sikkerthet vet man har. Dagen i dag og de menneskene som er rundt oss idag. Her og nå. Det er øyeblikkene som gjelder, som teller.

Denne slags livsvisdom er klok, sann og riktig. Den brukes hver eneste dag, veldig bevisst, iallefall av meg. Likevel er det nesten umulig å la være å tenke framtid. Om framtiden vet ingen av oss noe. Men jeg må si at jeg aner at framtiden vil bli preget av mye usikkerhet for min del.

Da Truls Zimmer ble intervjuet på TV2 nyhetene 9.januar i år ble han spurt om hva som var den største forskjellen med å våkne opp om morgenen før og etter han ble lungetransplantert, svarte han

"nå kan jeg planlegge morgendagen, det turde jeg ikke før".

Noe å tenke på...

Antydningens kunst

I denne bloggen har jeg gjort et forsøk på å begi meg ut i antydningens kunst.

Blogging kan være såmangt. Noen blogger er som en helt personlig dagbok hvor smått og stort av følelser og aktiviteter fra hverdag og fest legges ut mer om mindre velfundert, og med større eller mindre grad av intresse for en som leser. Andre blogger er fokuserte på et tema, en hobby, et interessepolitisk engasjement osv. Andre igjen er skjønnlitterært skrevet, der hvert innlegg har et bevisst innhold. Blogging kan være meningsløst surr eller litterære kunstverk. Blogging kan ha et mål og en mening eller totalt mangle et sådant. Mye kommer vel an på "blikket som ser" øynene som leser. Boggere kan sikte mot en spesiell leserskare. Potensielt vet ingen bloggere hvem som er dets publikum.

Selv har jeg altså begitt meg inn på antydinger. Det betyr at den leser som er observant, den som kjenner meg, den som kjenner livet mitt, den kan ane budskap som ikke står skrevet svart på kvitt. For andre kan det som står skrevet ikke ha noen mening utover det som faktisk står skrevet. Jeg legger det åpent for leseren å plukke opp det han/hun måtte finne interessant. Kanskje noen kjenner seg igjen i noe eller kan inspireres av f.eks. dikt som ligger her. Eller kanskje noen lærer noe nytt om ettellerannet. Sånn er det jeg har tenkt. Om akkurat min blogg.

Minnebokdag



ROSA PÅ BALL

Vel, "ballet" var hjemme hos meg i en fint pyntet stue.

"Rosa" var Anne, burdsdagsbarnet.

Kokk og servitør var Thomas som disket opp med utsøkt skalldyrssuppe og laksemiddag med burgurvillris og fantasktisk elpesaus. Tiden da husmoren stod for maten er heldivis forbi. Ballets 4 damer lot seg vellvillig servere av den mannlige ekspeditør....øh...servitøren.

Desserten stod Grete for (jmfr bildets isskuluptur).

Kaken, kjøpt på Smart Club for 300 kroner nådde, ikke opp til ballets kullinariske nivå og ble ikke servert.

Og resten av ballet, det var Ragnhild og meg. Og så Jesperpusen selvsagt.

Musikken var cd med Boamys afrikanske salsarytmer og Annes nyinnspilte CD med sin egen saksofonjazzimprovisasjon. At Fritjof Anderson ikke dukket opp og bød Rosa til dans gjorde ingenting. En akkurat passe fin feiring av en 44 års dag, syns vi alle.

For tiden kjenner jeg veldig veldig mye på hva jeg klarer å gjøre og ikke klarer å gjøre. Det siste er i mengde mer enn det første akkurat nå om dagen. Slitsomme dager overgår gode dager. Derfor blir dagen i går en dag å huske, en dag som vil gå inne i minneboka som et verdifullt lite kapittel. Selv om sofaen ble kveldens tilholdssted for meg og valsen ikke engang kunne danses, så var det godt å være -bare være - akkurat der og da.

Helgebesøk av venneparet som ordner alt praktisk, lager mat og steller til bursdagsfeiring. En kveld med fantastisk god mat, venner, prat, musikk og pusen som maler høyt av velvære. Som jeg kan være tilstede i, uten å yte særlig mer enn å være der. Med den formen jeg har nå. Slike øyeblikk føres inn i regnskapet over livets pluss og minusdager. På kvoten for gode opplevelser. Og gode venner. SKÅL!