Nesten

på feil sted til feil tid. I kveld var jeg nesten på feil sted til feil tid. Nesten.

Den "faste" parkeringsplassen min var opptatt og jeg måtte parkere rundt et hjørne fra hvor jeg bor. En svær gjeng ungdommer veivet rundt i gata og gapa. Sikkert slutt på ungdomsklubben på bydelshuset kl 22, noe sånt. Har ikke sett slike ansamlinger guttehvalper her samtidig før iallefall. En mann kommer gående, begynner å kjefte på ungdommene som står i veien, det blir krangling, knuffing, høylydt roping, bråk. Mannen ser ikke god ut, han ypper opp til slagsmål og de unge går i mot, brøler, stiller seg i ring. Jeg skynder meg bort, holder meg litt på avstand, men stopper og observerer det hele og er i beredskap til 1) å stikke om han kommer etter meg og 2) å ringe politiet om det skulle brake sammen, glimte i kniver der oppe i gata. Heldivis kommer det en annen voksen, sikker fra ungdomsklubben, gemyttene roes ned, ungdommene trekker seg samlet litt tilbake (sikkert 20 stk) og den "ugode" mannen står stille og prater med den "gode" mannen. Krisen er avverget, det ble ingen slosskamp, faren er over, jeg kan gå hjem.

Jeg går hjem. Med et lite gufs av uhygge går jeg hjem. Det skal ikke være bråk i mitt lille koselige nabolag. Det skal ikke forville seg lettantennelige agressive fulle menn eller ungdomsgjenger inn i min gate. Jeg vil være trygg her. Jeg vil ikke være urolig. Jeg vil ikke være nesten i nærheten av noe som nesten skjer eller nesten ikke skjer. Jeg vil ikke tenke på hvor nær nesten noen ganger kan være.

Takk og pris for at det oftest blir med nesten. Og at det ble med nesten denne gangen. At det bare nesten ble gateslagsmål. At noen bare nesten gikk av skaftet. At jeg bare nesten var på feil sted til feil tid. Bare nesten denne gangen. Nesten. Og akkurat ikke.
.