onsdag 8. juli 2009

Rosa alibi

Bildet viser første rose fra nyanlagt rosehekk i egen hage.

Men jeg må si at livet ikke er mye rosa for tiden. Fra pinse og til nå har jeg mer og mindre vært dårlig og stått på intravenøse antibiotikakurer. Det har vært til og fra sykehus. Slikt tar på.

Først fikk jeg allergisk reaksjon på første intravenøsmedikament. Hjemme i pinsen. En skremmende opplevelse i seg selv. Forsterket av manglende ansvarstaking av vakthavende sykehuslege. Jeg fortsatte å sette medisinene - med hjertet i halsen - hele pinsen, for så å få beskjed om momentant å avbryte når den faste legen min var på jobb igjen. Man kan gå i medisinsk sjokk av slikt.

Så fortsatte jeg kuren ut med bare tabletter. Hangla avgårde, men jobb og sosialt liv og lite krefter. Sånn blir det utmattelse av.

Så var det fest og sang og et krampaktig forsøk på å "leve" litt, gjøre noe friskt, ha det gøy. Gjøre sånne ting som gjør at livet kan være verd å leve tross alt dets slit med helsa. Noe som endte opp med akutt 39.3 i feber på få timer. Ikke fordi jeg hadde slått hæla i taket, drukket meg full, tatt ett nattbad eller andre "uforsiktige" sommerting, men bare fordi jeg hadde sittet oppreist i mange timer, kanskje fått litt trekk på meg, pratet litt mye, sunget litt mye. Oppå hanglete form ble kanskje strikken strukket litt langt. Jeg ville jo så gjerne ha med meg jobbavslutninger, sommerlunch og lignenede førsommerlige hyggelige aktiviteter.

I en uke var jeg kjempedårlig med høy feber og skremmende lite pust her hjemme. Starta opp intravenøs kur ,som jeg tross alt dette, skulle ta hjemme. Men det endte på sykehuset etter noen dager. Med feilbehandling av stresset lege, mye rot og etterhvert passelig og god ro. Jeg fikk mange besøk og ble langsomt "staffet opp" av gode ting og gode besøkende. Kom hjem til søsterbesøk, blomstrende hage og litt vel mye varme. Følte meg ikke så aller verst, bare noe skrekkslagen av at det går an å få så dårlig pust. Kuren fortsatte hjemme noen dager.

Så var det kontroll på Rikshospitalet. Her fikk jeg et overkjølt rom med airkondition som ikke lot seg regulere og tydeligvis spydde ut altfor mye luft på mitt rom. Klokken ti om kvelden mannet jeg meg opp og fikk byttet rom. Det var antakelig for seint. Jeg hadde pådratt meg en ny infeksjon på intravenøskurens siste dag. På et sykehusrom. Så skjør er jeg. Noen timer med for kald luft gjør meg syk. Jeg tåler ingenting.

Etter fire dager var infeksjonsmålene høye, og i går måtte jeg begynne på en ny intravenøskur. Nytt medikament intravenøst, en tabletttype og mye kortison. Dette skal jeg prøve å ta hjemme. Jeg er lei av sykehus nå. Kanskje tåler jeg medisinene, kanskje ikke. Tiden vil vise. Foreløbig gjør kortisonen meg søvnløs. Ferieplaner er foreløbig avblåst. Skrekken rir sjelen. Fire dager klarte lungene seg uten antibiotika denne gangen. Fire dager. Og effektive antibiotikakurer som jeg tåler uten bivirkninger finnes knapt lenger. Feriebemannede sykehus uten Cf-leger som kjenner meg frister svært lite.Byen tømmes for folk, det er sommerstille ferietid. Jeg har noen ferieplaner litt lenger fram i tid. Kanskje blir de noe av, kanskje ikke. Jeg tar en dag om gangen. Ikke et øyeblikk mer.

Jeg er sliten nå. Og jeg kjenner et snev av bitterhet.
Kunne ikke også jeg fått litt ferie?

Det er ikke ofte jeg skriver sentimentale personlige innlegg uten abstraksjonsnivå og intellektuelt generaliserbar mening.

Men i dag gjør jeg det. Dette er ordene bak de siste ukers korte innlegg. Dette er virkeligheten nå. Og denne virkeligheten er litt barsk nå.

Så er det kanskje en tilfeldig symbolikk i sommerens nye rosenrøde rosehekk? Rosavakre roser med torner som risper deg til blods om de berøres litt for hardt...
.