torsdag 28. februar 2008

HVILE


Badedame II

Akkurat nå er havet begrenset til et badebasseng. Dybden er begrenset, bølgene er fraværende, redningsvesten henger klar på veggen og en badevakt passer på. Det er befriende enkelt å være i dette bassenget. Dykkerdrakten er tatt av. Her finner kroppen ro og batteriene lades. Lades for røffere tak i tøffere farvann. Her er det godt å være badedame. Bassengbadedame.
.

Dypdykk

Noen har skrekk for vann. Vannskrekk. Noen tør ikke ha hodet under vann. Tør ikke dykke etter dingsen i bunnen av bassenget. Kunne ikke tenkt seg å ha dykking som hobby. Selv er jeg en dykker. På heltid. På livstid. Jeg befinner meg stadig på dypt vann. Jeg har noen lodd i livet som drar meg ned, som tvinger meg til å holde pusten og famle rundt på et minimum med oksygen. På mine dypdykk blir jeg godt vant med å søke med lykt og lyse etter ting å se på. Etter vakkerhet, etter farger, etter liv. Noen ganger er alt bare grums, andre ganger finner jeg små juveler. En sjelden gang får jeg gå opp til overflaten, puste inn luft og lys. De øyeblikkene nyter jeg til fulle. Jeg vil aldri glemme hvordan det er på dypet, jeg vil aldri glemme at dypet er der. Og jeg vet at det på ett eller annet tidspunkt vil innhente meg igjen. Derfor er det vel verd å prøve å holde hodet over vannet en stund, være overflatisk, glemme dypet, glemme det dype. For det er der, under overflaten, hele tiden og alltid.
.

onsdag 27. februar 2008

VANN

BADEDAME

Bassengblått behag.
Bølger av velvære.
Varme som løsner hver muskel
og åpner bro til lungens anstrengte pust.
Drømmen flyter over Altlanterhavet,
jeg driver til Middelhavets kyst
og glemmer meg bort i krystallrevets blikkklare eventyr.


Jeg har blitt bassengfrelst. Jeg har blitt badedame. Bassengbadedame.


SÅPEMANN

Han var en
såpemann,
som ble løst opp
i vann

(mimosa) http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/mimosa
.

mandag 25. februar 2008

Cato`s filosofi II

La meg ha det sagt med en gang: Jeg har stor respekt for Cato Zahl Pedersen, for hans enestående innsats med å gå til Sydpolen og Everest, for hans mange OL medaljer i Parlympics og for hans engasjement og glød for å lage dette senteret som en motvekt til eksisterende helseinstitusjoner. Jeg har all respekt for hva han har fått til i livet sitt. Jeg er kjempeglad for å få lov til å være på dette stedet som han har bygd opp. Den "friske" atmosfæren her, de fine rommene, bassenget, maten, menneskene; alt gir meg en kjærkommen pause fra en krevende hverdag. Her får jeg mulighet til å lade batteriene og til å utnytte det potensialet jeg har for fysisk aktivitet optimalt.

Idag har jeg hørt på foredrag her som Cato holder en gang i måneden. Jeg har hørt dette foredraget 2 ganger før. Jeg har latt meg grådig provosere av at han ikke ser at syke mennesker har andre rammer for livet sitt enn det de som er skadet eller stabilt funksjonshemmede har. (jmfr. blogginnlegg her tidligere). Så hvorfor gikk jeg en gang til?

Jeg tenkte at jeg ville høre på han en gang til og virkelig ha på velvillighetens ører. Høre godt etter, om han ikke egentlig har rett i det han sier, om han ikke egentlig er mer nyansert enn jeg har fått med meg før. Så derfor hørte jeg altså foredraget for 3. gang. Det er tross alt gratis, og det er tross alt et foredrag næringslivsfolk betaler tusenvis av kroner for å høre. Og jeg er altså utrolig takknemlig for at han har grunnlagt dette senteret som jeg får dra nytte av nå.

Men selv med velvillighetens ører klarte jeg ikke å høre noe annet enn jeg tidligere har hørt. Vel skal det sies at han selv sier at han ikke har tid til annet enn å forenkle, og at han med vilje ønsker å gi oss et spark bak. Og han har masse grunnleggende livsvisdom å formidle, ting alle kan lære av. Han har rett i mye han sier om muligheter og begrensninger, og han kan helt sikkert motivere mange til å stå på mer enn før. Men respekt for alvorlig syke, det finner jeg ikke. Han framstiller det som at alt handler om fokus og vilje. Og han åpner ikke for spørsmål. Kanskje han ikke vil ha slike nyanseringer, det kan ta noe av slagkraften fra foredraget hans, tenker jeg. Men jeg tror det ville gitt mer troverdighet til budskapet hans om han klarte å ta med noen nyanser om at mennesket ikke i enhver situasjon kan bestemme over egen kropp og egen vilje. Slik det er når mennesket er sykt. Som situasjonen er for mange av tilhørerne her.


Hans hovedbudskap er at alt kommer an på hvordan man tar tingene i livet sitt.

Hva leser du her ? I M P O S S I B L E

Impossible eller I'm possible?


Vi kom til å snakke litt om denne filosofien hans rundt middagsbordet idag. Det er som å banne i kjerka å si noe negativt om Cato; vi er jo alle klar over at det er takket være hans innsats at vi får dette tilbudet her. Det viste seg at det var ganske mange her som ikke orket å gå til foredraget. Som ikke orket å bli provosert. Jeg har sjelden sett dama med afasi så rødkokt i ansiktet som da dette temaet kom opp. Så det er visst ikke bare jeg som føler meg tråkket på tærne av hans forenkling av ting. Det skulle så lite til for han å signalisere en smule respekt for at andre har andre rammer og mål og muligheter i livet sitt, slik vi har respekt for hans.

Det finnes flere måter å drive risikosport på (jmr. tidligere blogginnlegg). Og heldigvis for det, kanskje. Sydpolen er allerede nok forurenset av rike folk som realiserer sine drømmer der.... Everest-ekspedisjonen Cato hadde i høst måtte faktisk avbrytes før toppen var nådd bl.a. pga.
1 1/2 times kø for å komme opp siste etappe. Så får vi andre heller nøye oss med enklere mål i en enklere hverdag. Og akseptere at ikke alle kan få til akkurat det man ønsker seg eller setter seg som mål. Og prøve å finne mening i tilværelsen likevel.

Med dette setter jeg punktum for temaet Cato-filosofi.

Ps. Cato Zahl Pedersen trakk seg ut av senterets drift i 2003.

torsdag 21. februar 2008

En god fysioterapeut

Det er fysioterapeuten som setter opp det individuelle treningsprogrammet her nede. Utfra mine mål og samtale med meg lager hun en ukesplan for aktivitetene. Altså var det for meg svært spennende å se hva slags fysioterapeut jeg kom til å få og om hun ville forstå min situasjon. Som er at jeg er syk, at jeg ikke vil ha eller trenger nedturer, at det viktigste for meg er å holde meg stabil og ikke bli verre, at jeg har et minimalt startnivå for hva slags trening jeg kan gjøre utfra smerter og utfra å unngå infeksjon. Fysioterapeuter har ofte en tendens til å være unge, pene, slanke, veltrente, sporty mennesker. Som mener at trening og aktivitet er alfa og omega, gjerne helst i doser som skal være noe å strekke seg etter. Den som trenes skal helst ha utvikling, framgang, motivasjon og potensiale. Den skal bli bedre, gjerne bli bra.

Den fysioterapeuten jeg har fått her nede er alt det der om "ung, pen, slank, veltrent og sporty". Men hun har skjønt tre essensielle ting:

1) Det er forskjell på folk som har skadet seg og folk som er syke. Syke folk er syke og skal ikke presse seg til ting de kjenner kroppen ikke orker. Kroppstilstanden, dagsformen og kreftene må styre hva av aktiviteter som er ok.

2) Hun presiserer at programmet hun setter opp er veiledende for meg, at jeg selv styrer hva jeg vil og klarer gjøre og om jeg må kutte ut noe eller gjøre noe til andre tider enn fastlagt. Jeg kan gjøre det jeg kjenner jeg klarer, dag for dag.

3) Hun minner meg på at det er ikke for henne jeg skal gjøre ting, det er for meg. Det spiller egentlig ingen rolle for henne hva jeg gjør,; hun er der for å gi forslag og veilede, men det er jeg som bestemmer. Det er meg dette handler om, mitt utbytte av oppholdet her. Viss det er ro mer enn trene en dag, ja skal jeg gjøre det.

Slike ting er fint å høre for en som har lett for å ville være "flink pike", følge den oppsatte timeplanen og vise at jeg vil og står på. Da blir det lettere å skjønne at det er faktisk bare er meg selv som kjenner hva som er riktig av aktivitet, dag for dag. I går sendte hun meg "hjem" til rommet mitt med beskjed om å ta det rolig. Og det var helt korrekt, for jeg hadde en sliten, småfebril dag. Jeg trenger ikke bevise noe overfor henne, hun skjønner sykdomssituasjonen min og jeg må ikke forklare meg eller "forsvare" meg. Hun pusher meg ikke inn i feber og infeksjon, hun avpasser farten etter forholdene. Målet hun har satt for meg er "å vedlikeholde funksjonsnivå, eventuelt forbedre". Restriksjoner er "unngå overanstrengelse". Det er perfekt fordi det tar høyde for at det er jeg selv som skal kjenne etter og vurdere og ta ansvar for hva av aktivitet som er riktig for å holde formen mest mulig stabil.


En stor honnør til denne gode fysioterapeuten. Hun tilbyr sin kunnskap og hun respekterer min kunnskap om min egen helse. Hun bidrar til at oppholdet her ikke styres av "enkel Cato-filosofi" alene, men av realisme og individuell tilrettelegging utfra at det er jeg som vet best hva som er riktig for meg. Og det er den beste faglighet en fagperson kan utøve, slik jeg ser det.

-

Fokus

Her nede er det veldig lett å se på hva man kan og ikke på hva man ikke kan. Selv om det alltid er noen som er pigge og på farten, føler jeg meg for en gangs skyld ganske bra her. Jeg har armer og bein og syn og hørsel og tale, jeg kan løfte koppen min og spise selv, snu meg i senga selv og stå opp selv. Jeg kan dusje meg selv og kle meg og kjøre min egen bil. Ting som de fleste tar for gitt til vanlig. Når jeg sammenligner meg med friske, som jeg omgås til vanlig, så ser jeg alt de kan gjøre som jeg ikke kan. Alt de orker og får til som er umulig for meg. Ski og slalom og shopping og sydenferier og sjauing, for å nevne noe. Her nede endres fokuset. Fokuset blir fokusert. Fokusert av det jeg ser, av det jeg ønsker å se, av det jeg leter etter å se. Fokusert av det jeg stimuleres til å sette fokuset på. På det jeg har og kan og klarer og får til.

Siden jeg feiler noe som ikke synes så godt, anser andre pasienter meg antakelig for "frisk". Og jeg griper sjansen til å føle meg frisk. "Vil du ha en kopp kaffi? Skal jeg hente tannpirker til deg? Trenger du en kniv? Jeg skal flytte på den stolen, jeg skal rydde bort brettet ditt" osv. Litt sånn "det er jeg som har dette bordet i dag". Jeg vet jo godt hvordan det er å være den som ikke kan. Derfor gjør det godt å være serviceminded. Det gjør godt å kunne være den som får lov til å hjelpe andre. Det gjør godt å være den som ikke trenger hjelp til alt.

Det var på mange måter lettere å gå rundt med en synlig nakkekrage her (som sist), enn å se pigg og frisk ut som nå. Noe jeg jo ikke er. Men det trenger jeg ikke å si høyt til alle og enhver. Det holder å vite det selv. Og heller hviske hesten en hemmelighet eller to...

Kan det være at det er dette Cato mener med egenmestring, mon tro :-) ?

.

onsdag 20. februar 2008

Reklamasjon

Mannen i rullestol,
lam fra livet og ned,
om sin nyinnkjøpte hårshampo;

"Jeg har kjøpt Wash and Go, men den funka ikke"


Produsenten kan vente seg krav om reklamasjon :-).

.

Hviske en hemmelighet



















Jeg har hørt at
hester liker
hvisking

Så jeg
hvisket
hesten her en
hemmelighet i øret
Jeg har
hørt at
hester
holder på
hemmeligheter som noen har
hvisket dem i øret









tirsdag 19. februar 2008

Engleboksedamer og sommerfuglvinger

Hvorfor ble jeg så facinert av disse "engledamene" med røde boksehansker? Så facinert at jeg allerede har kontaktet keramikeren som lager dem for å høre hvor jeg kan få se flere?

Fordi boksehanskene traff meg rett i magen. Damene representerer et uttrykk som er akkurat slik som jeg føler meg. Vel, den feminine slanke figuren er jo ikke akkurat meg, men englevingene og boksehanskene, de tror jeg at jeg har. Som "kommentator" til innlegget "Røde boksehansker" så treffende sier det; Vi (CFere) må ha både engleadferd for å tekkes og få innpass, og boksehansker klare til kamp hvis folk ikke tar oss alvorlig (i helseverdenen). Det er akkurat sånn det er. Også i livet forøvrig. Noen ganger er det greit å være snill og mild og grei, mens andre ganger trengs boksehansker rødere enn røde for å sloss for seg selv og for livet.

Eller kanskje vingene på disse boksehanskedamene ikke er englevinger,
men sommerfulgvinger?


Sommerfuglvinger

kan forandre alt

gjøre salt til søtt

og varmt til kaldt

når veien blir for tung

og tar for mange tunge svinger

skulle jeg ønske gud

hadde skapt meg med sommerfulgvinger

I vår tid
finns så mye viten og teknologi
At til og med været
kan man nøyaktig forusti

Men vitenskapens sikre metode
blir hjelpeløs teori
For det som så ut til å bli
storm og tunge skyer
Det ble en fin og stille solskinnsdag
Takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

(utdrag fra "Sommerfuglvinger" av Anne Grete Preus)

mandag 18. februar 2008

lørdag 16. februar 2008

Uten ord

Man får god tid til å tenke på et sted som dette. Her er folk med alle slags bakgrunner. De som er mest synlige er jo de som sitter i rullestol, går på krykker eller har amputert et bein. Det synes. Hva andre med usynlige problemstillinger lider av, tar mer tid å finne ut. Det er ikke sikkert at de synligste har det verste, at de som virker friskest er friskest osv. Tankene farer uvilkårlig; hvordan er min situasjon i forhold til andre sin? Har jeg det verre eller bedre? Hva om jeg hadde vært den som måtte amputere, som satt i rullestol osv. Det er vel umulig å si hva som er best eller verst å ha. Det som er det verste for en kan være greit for en annen.

En vesentlig forskjell er, etter min mening, er om man skal bli "frisk" eller ikke. Om situasjonen og problemstillingene er forbigående eller ikke. Om den vil bli bedre, er stabil eller vil forverre seg. Det hjelper jo lite å ha to bein å gå på viss man vil være død om to år, f.eks.

Etter mye funderinger har jeg kommet til at jeg tror at det verste må være å ikke kunne prate. Ikke kunne få ut det man tenker på, ikke kunne uttrykke følelser og meninger. Ikke bli forstått. Ikke kunne forklare seg. Kunne bli misforstått. Det tror jeg ikke jeg hadde klart å leve med.

Første gangen jeg var her traff jeg en dame som hadde fått slag i en alder av 52 år. I tillegg til lammelse i høyre arm og ustødig høyrebein, har hun mistet språket. Jeg satt timesvis til bords med henne og prøvde nøysommelig å forstå litt, tolke, gjette, lete. Hennes situasjon gjorde uslettelig inntrykk på meg. Og når jeg kom hit denne gangen, ja da var det første mennesket jeg så nettopp henne! Gjensynsgleden var stor, klemmene varme og håndtrykkene inderlige. Så nå holder vi sammen på måltidene. Jeg husker i detalj den informasjonen jeg fikk ut av henne sist. Når man bruker fire timer på å komme fram til ordet "diabetes", ja da sitter det. Og nå kan hun si litt mer. Så det er noe å spinne på, noe å snakke ut fra. Hun stråler opp i glede hver gang hun ser meg. Og vi "prater" i vei, jeg med setninger og spørsmål og hun med mimikk og enstavelsesord. En ekte og god kommunikasjon.

Hun kan ikke lese, ikke skrive, har ikke tallforståelse. Hun kan høre og se, det er det hele. Når jeg spør hva hun gjør om dagene sier hun "sitte". Hun er på et dagsenter 5 dager i uka. Når jeg spør henne om hun trives sier hun "bob bob". Det er et par gode mennesker der, ansatte. Ellers er det bare et sted å være for ikke å sitte alene hjemme hele tida. Turer i skog og mark, lange skiturer og lesing av bøker som før ga glede, er nå en umulighet.

Hvordan hun kan holde ut denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Snakk om skjebne. Snakk om tapperhet, snakk om utholdenhet, snakk om mot. Snakk. Uten ord. Jeg bøyer meg i respekt for denne dama. Og håper jeg her og nå kan være et av disse gode menneskene som har tid, tålmodighet og nyskjerrighet nok til å forstå. Forstå litt av det hun ønsker å formidle. Forstå ord som ikke kan bli sagt. Ordene bakenfor. Bakenfor uten ord.

Kvinnelist

I dag har jeg vært på utflukt til Røed Gård på Jeløy. En flere hundre år gammel staselig gård som er velholdt og åpen for publikum. Det var et stabbur innredet som antikvariat der, det var vannspeil og skomaker, gitar-og trekkspillverksted, kafe og glasskunst. Og så galleriet Kvinnelist. Med masse flott kunsthåndverk i alle sjangre. Jeg falt pladask for kvinneskulpturer av keramikeren Elisabeth Helvin. Det var godt å få luft under vingene og bli inspirert av flotte farger og former. La meg si det sånn at den kunstneriske åre i meg ble stimulert. Jeg blir så sugen på å bruke dager med brukbar form til noe "friskt", noe inspirerende. Jeg er så evig lei av helseaktiviteter og helseting og helsepersoner. Derfor griper jeg dagen når den byr seg og nytter det potensialet som finnes. Når en hyggelig venninne fra Hovedstaden tar turen ut på landet for å besøke meg, og praten går livlig på kjøretur med havets horisont som utsikt, ja da er dagen ikke så aller verst.

Dagens sitat:

Sannhet

Den enkle sannhet
er ofte mer enkel
enn sann.

(mimosa på www.forfatterbloggen.no)

fredag 15. februar 2008

Sånn ellers

Men sånn ellers, utenom filosofien, så er senteret et bra sted å være. Det har nydelig beliggenhet med utsikt til sjøen. Det har fine rom med bad, telefon, tv, nettlinje og tempur-madrasser. Det er hotellstandard på maten, fine oppholdsrom, treningsstudio og oppvarmet basseng. Og det er folk med mange slags "problemer" her, gjennomsnittsalderen er 40 år. Det lages et individuelt aktivitetsprogram for alle. Personalet har foreløbig ikke plaget meg med påtrengende filosofiske holdninger. Så jeg skal ikke klage. Det ligger godt tilrette for at jeg kan få et lite "løft" helsemessig her. Og det må vel tross alt være "målet" for meg nå. God helg!

Cato`s filosofi

Filosofien her på dette senteret er å være mulighetenes senter. Her skal man se på det man kan og ikke på det man ikke kan. Og på det man har og ikke på det man ikke har. Man skal ha fokus ikke på det man har tapt, men på det man fortsatt kan. På mulighetene, utfra det som er situasjonen.

Dette er det ikke vanskelig å gjøre når det man ser rundt seg er folk som sitter i rullestol, mangler et bein, har bare hårtuster på hodet , ikke kan gå, ikke forsyne seg selv med mat osv.
Da kan jeg ramse opp for meg selv alt det jeg faktisk klarer. At jeg kanskje er sykere enn mange av de andre her synes ikke på meg. Jeg føler meg nesten helt superfrisk i denne forsamlingen. Og det er en god følelse for en som ellers alltid er den som klarer minst. De ansatte her vil nok ut fra sin filosofi kalle dette egenmestring. Et ord jeg hater. Det er vel ingen friske som omtales med egenmestring når de gjør ting og klarer ting?

Helsevesenverdenen har en egen evne til å sette diagnostiske ord på naturlige ting. Ord som indikerer at fagfolkene er ekspertene som kan og vet, mens pasienten/klienten/brukeren er en underordnet som skal forbedre seg, forfriske seg eller bli bedre. Altså ikke er bra nok, slik oppfatter jeg det. F.eks skal "oppholdet her være en veiviser i egenmestring og sette brukeren i bedre stand til å påvirke sin egen helse både fysisk, psykisk og sosialt. Brukeren skal kunne bli bevisstgjort muligheten til å mestre hverdag og arbeidsliv. De som søker plass her forventes å ha vilje til deltakelse og fokus på bedre livskvalitet og helse. Her skal hver enkelt få hjelp til å endre fokus fra begrensninger til muligheter. Virkemidler er motivering til å ta ansvar for egen situasjon, og til å bidra i samfunnet".

Cato Zahl Pedersen, senterets grunnlegger, mener at "90 % av rehabiliteringen ligger i hodet" !

Trenger jeg å si at jeg ser rødt?

Her har jeg levd med sykdom i 40 år, jeg har hatt et liv som de siste årene har krevd livsmestring på svært høyt nivå, og så skal jeg "belæres" om hvordan jeg skal mestre bedre? Jeg vil tørre å si om meg selv at jeg er en ekspert på "mestring". jeg har brukt alle tenkelige og utenkelige metoder og tankevirksomhet og kreativitet for å komme meg igjennom beintøffe dager, dag for dag, måned inn og måned ut, år inn og år ut.Selvsagt har jeg som alle andre et forbedringspotensiale, men jeg forventer respekt for at det er jeg som er eksperten på mitt liv og min måte å leve det på! Og at kanskje max 10% av rehabiliteringen sitter i hodet og minst 90 % i kroppen! I denne kroppen som lever sitt eget liv og absolutt ikke lar seg styre av hva jeg vil og ikke vil!

Jeg syns rett og slett det er respektløst overfor alvorlig syke folk å si det Cato gjør. Med all respekt for det han selv har fått til til (riktignok med solid støtte fra sponsorer i millionklassen). Han mistet armene i en ulykke som barn har har gjort det ingen trodde var mulig, nemlig å gå til Sydpolen. Han hadde valget mellom å sette seg ned og få et trasig og begrenset liv, eller han kunne fokusere på mulighetene og sette seg mål for hva han ville oppnå. Slik er det bare delvis med syke skrotter. Iallefall de som har en sykdom som forverrer seg gradvis. Det er vel nettopp det som er det vanskeligste å leve med, det at kroppen ikke vil det jeg vil, at den setter begrensninger for meg samme hvor mye jeg enn vil og står på. At viljen så altfor mange ganger driver meg til å gjøre ting som kroppen ikke vil, og som jeg straffes for etterpå med å gå i feber, få alvorlige infeksjoner, sterke smerter.

Var det bare så enkelt som at "det sitter i hodet", ja da kan jeg garantere at jeg hadde vært på Sydpolen forlengst. Eller iallefall langt-ut-i-hutiheiti- vekk fra hvite hospital , rehabiliteringssentre og fra hele helsevesenverdenen!

(meningsytring om dette innlegget finnes i kommentarene)

torsdag 14. februar 2008

Skriver fra ett sted ved Oslofjorden

Så da kan jeg si som Anne Grete Preus sa det; "jeg er på rekonvalesens på et fantastisk sted ved Oslofjorden. Trene, hvile, spise og sove er jobben min nå" (www.annegretepreus.no/).

Jeg er avventende. Litt skeptisk. Jeg har vært her 2 ganger før. Det sitter mange minner i veggene her. Hva slags fagfolk vil jeg møte? Vil de forstå hva slags minimum nivå min "trening" må starte på? Vil de skjønne at det er dager der jeg ikke kan gjøre noe annet enn å spise og puste og hvile? Vil de pushe meg mer enn jeg har godt av så jeg bare blir verre og ikke bedre? Hva slags medpasienter er det her? Vil jeg bli kjent med noen? Kanskje bli venner med noen? Ha det gøy med noen? Spørsmålene er mange nå før jeg har kommet igang med noe, annet enn at jeg har fått rommet mitt. Det blir spennede hva som ligger foran i de neste 4 ukene. Jeg håper og trenger at dette blir positivt og vil gjøre meg godt. Jeg gir det en sjanse. Den som intet våger intet vinner...

En observasjon jeg gjør meg er at jeg ikke takler forandringer og omstillinger så godt lenger. Vet ikke om jeg skal skylde på alderen eller helsa. Tror nok helst det er helsa som gjør dette. Det er et styr å komme seg av gårde. Jeg blir stressa, nervøs, oppgira, får reisenerver, får ikke sove. Pluss at det er en kjempejobb å pakke, selv med hjelp, på det fysiske nivået jeg er nå. Del 1 er toalettsaker, klær og sko av ymse slag, del 2 er medisiner (og hodet må være på plass når en haug med forskjellige sorter skal huskes på og telles opp riktig) og så er det del 3 som er mat og utstyr til katten. Og så er det de tekniske duppedittene som må med. En hel sjau. Hver gang tenker jeg at dette orker jeg ikke flere ganger, at jeg bare vil være hjemme i fred og ro med tingene mine og systemet mitt. Og når jeg er framme er jeg somregel fornøyd etter kort tid. Og så kommer gruingen når jeg skal tilbake fra noe bra til den "lille" tette leiligheten min. Slik er syklusen. Jeg kjenner den igjen og jeg overvinner den om igjen og om igjen. Jeg gir iallefall ikke opp, det skal jeg ha, syns jeg..

Så spørs det om Anne Grete Preus sine ord vil slå til:

"Fryd ligger og venter på deg,
bak neste sving
om svart lengsel
vet fryd ingenting!

Rehabilitering

Hva har Gerd Liv Valla, Anne Grete Preus og jeg til felles? Sånn utover det at vi er markerte damer? Jo, vi har alle vært på Catosenteret. Ikke samtidig, men vært der.

Hva er forskjellen på Gerd Liv Valla, Anne Grete Preus og meg? Sånn utover at de er kjente og jeg er mannen i gata? Jo, de ble friske. For dem var det nok en engangsforeteelse å være der. Jeg skal nå tilbake for tredje gang.

De to første gangene var etter nakkeoperasjoner. To måneder første gang og 6 uker andre gang. Nå skal jeg dit for generell opptrening, tredje gang blir for å prøve å få litt mer styrke i denne krigsherja kroppen, finne igjen noen muskler som har visnet på sofaen, bygge meg litt opp ved hjelp av bassengtrening, gå små turer, få god og sunn mat og å være i omgivelser der det er folk hele tiden. De har fine lokaliteter på Catosenteret, som et litt slitt hotell med gode rom med bad og tv og data. Jeg har ikke så skrekkelig lyst å dra dit, men jeg tenker at jeg har godt av det. At jeg må heve formen litt for at jeg skal klare jobb og hverdagsliv igjen. Om lungene og infeksjonene vil tillate forsiktig trening uten å gå i vranglås og sette meg ut av spill, det gjenstår å se. Jeg vil iallefall prøve.

Rehabilitering: re-habilitering - sette i stand til slik det var før?
Rekreasjon: re-kreasjon - sette i stand å bli kreativ som før?
Opptrening: trene opp - få tilbake noe som er mistet, en høyere funksjon enn før?

Jeg starter idag!

tirsdag 12. februar 2008

Selvinnsikt

Den gode følelsen av bittelitt energi kommer snikende. Jeg får lyst til å gjøre alt mulig, tror jeg kan klare hva som helst (nesten). Og gjør noe. Kan ikke la vær å bruke den lille energien til noe. Så går noe i etpar timer, etpar kvarter, etpar minutt, litt ettersom mengde energi og hva jeg gjør. Så sier det poff. Og jeg lander på sofaen som et slakt. Tilbake til utgangspunktet.

Opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Puntum.

mandag 11. februar 2008

Graset grønt for alle ?

HelseNorge

I Aftenposten fredag 8.februar har Knut Natvig (pasient og kommunikasjonsrådgiver) en kronikk kalt "Jeg er ikke en kneskål". Hans budskap er at leger må lære seg å kommunisere bedre med pasientene og respektere sykepleierne høyere.

Han sier "Dialogen med noen leger opplevde jeg som en forestilling der alt ble gjort feil utfra et kommunikasjonsperspektiv. Legene entrer rommet etter ansinitet, med pleierne bakerst. Et slapt og uinteressert håndtrykk fra legen, en monolog om min diagnose, ingen tid til dumme spørsmål, bare til raske samtaler legene imellom. Før jeg har fått summet meg, er samtalen over, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Legen så på meg som en diagnose og ikke som en person. Legene må lære seg å kommunisere bedre med pasientene. God kommunikasjon kan spare leger for tid fordi det reduserer usikkerhet og spørsmål hos pasienten i etterkant. Dårlig kommunikasjon med legen skaper en ekstra påkjenning for pleierne, det er gjerne de som får alle spørsmålene i etterkant. Pasienten bekymrer seg også gjerne unødvendig".

Rapporter fra et pasientombud sier at pasienter ikke føler seg hørt. Ombudet mener det ligger et stort forbedringspotensiale hos sykehusene og at flere alvorlige forhold kunne vært unngått dersom pasienten hadde blitt bedre lyttet til. Kvinner blir tatt mindre alvorlig av legene enn menn. "Fokuset på god kommunikasjon bør være ekstra stort i helsevesenet fordi pasienten ofte er i en meget sårbar situasjon. Usikkerhet fører lett til overtolkning og misforståelser når kommunikasjonen er dårlig. Suksessen er når pasienten blir frisk som et resultat av lagspill mellom sykehusets ansatte, og ikke et solospill bestående av enkeltindivider med ulik status og viktighet" (utdrag). http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2243915.ece

Et utmerket innlegg, syns jeg.

Det syns imidlertid ikke Simen Flem Devold. I dagens utgave av Aftenposten tar han kraftig til motmæle i en replikk. Han er sterkt provosert av Natvik og må protestere. Han opplever leger som nære og varme. Gjennom fem års alvorlig sykdom har han vært gjennom mange former for behandling, undersøkelser og kontroller ved fem store sykehus. Også hans kone har vært syk og operert. Overalt har han opplevd symati og respekt. Han har aldri savnet håndtrykk eller øyekontakt. Det har aldri manglet på menneskelig kontakt eller på tid. Heller ikke utenfor normal arbeidstid. To og tre spesialister er ofte tilstede, og en eller to pleiere. Grundig forklaring og orientering om sykdom og behandling, tid til spørsmål, fyldigstgjørende svar, smil, vennlighet, respekt. Han sitter igjen med en sterk og varmende følelse av takknemlighet og respekt og av å ha blitt godt tatt vare på av medmennesker som vil han godt. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2249392.ece

Jeg anser meg selv som en relativt habil sykehuskunde. Gjennom nærmere 40 års aktiv bruk av helsevesenet kunne jeg skrevet bok på bok om temaet. Jeg har ulike erfaringer. Tallløse erfaringer. Gode og onde. Jeg har opplevd dyktige folk og arrogante folk. Jeg har møtt respekt og likegyldighet. Jeg har opplevd kompetanse og kunnskapsløshet. Jeg har opplevd medmenneskelighet og jeg har opplevd manglende engasjement. Jeg har blitt sett og oversett. Jeg har blitt møtt og forbigått. Noe har vært bra og noe har vært hårreisende dårlig. Jeg må derfor si at jeg stiller meg uforstående til Flem Devolds utelukkende positivitet.

Simen Flem Devold har et godt kjent navn og ansikt. Har han tenkt på at det kan være at det er forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker?

Jeg bare spør...

søndag 10. februar 2008

VÅR. SNART VÅR.


Fulglene i hagen min forteller
at det vil bli
vår
også i år.
Tenk det;
vår
også i år.
Av alle helgens musikalske innslag
velger jeg å lytte mest
til
fulglene. Som varsler om vår. Også i år.

SINNSYKT

Jeg som trodde dette skulle bli en helt vanlig helg. Det ble det ikke. Dette takket være en fin konsertopplevelse med visegubbene i konserthuset. Og Grand Prix.

Jeg hater Grand Prix. Det er det mest grusomme musikkprogrammet som finnes synes jeg. Det får meg til å gremmes over Den Norsk Folkesjelen. Virkelig gremmes. For å si det rett ut.


Det er lenge siden nå, at jeg har hatt krefter eller energi til å hisse meg opp over noe. Virkelig hisse meg opp. Men det har jeg gjort i kveld. All opparbeidet aggresjon fra de siste to ukers opphold i det hvite fikk utløp i kveld. I høylydte ordelag. Virkelig høylydte ordelag. Åshild med sine meningers mot og hissige temperament har frisknet til. Virkelig frisknet til.

Hvorfor slo jeg ikke bare av knappen? Fordi jeg var invitert på middag hos min lille "nestenfamilie" (hvor jeg er tredje jul på vogna). Og i familier må man for husfredens skyld finne seg i at flertallet bestemmer over fjernkontrollen. Og når 2 av 3 vil se Grand Prix, ja da sier resten seg selv.

Etter min mening var den ene sangen verre enn den andre. Verre og verre ble det. Virkelig verre. Musikalsk massakrering, syns jeg. Massemassakrering av alt som måtte hete musikalietet. De to sangene med urbefolkningsblod i seg (Ann-Mari Andersen og Veronica Akselsen) kunne til nøds passere. Og av alle de verre var kanskje Mira Craig og Maria Haukaas Storengs sang den minst verste. Men når over 100 000 nordmenn kan gi sin stemme til "King of Trolls", ja da må man lure på om det utelukkende er 5 åringer som ser Grand Prix. Jeg kan ikke skjønne hvordan voksne folk kan stemme på en haug utkledde trollskapninger, som til alt overmål framstår som det rene og skjære plagiatet av fjorårets finske Lordi-metallicainnslag. Vanvittig, er min mening. Måtte de ikke bare "Fare Away"(sangens tittel), men Fare Out og Forsvinne Forewer. Bli borte i fossen under broa med de tre bukken Bruse. Sammen med Per Sunnes`s parodiske programledelse, koredamenes mekaniske nikkedukkebevelgelser og sceneografiens latterlige flammehav. Hele Grand Prix affæren er, som Mira Craig så treffende sa det; "sinnsykt". For henne var det selvsagt sinnsykt at hun vant, for meg er det sinnsykt at dette er det Norge kommer opp med av musikk som skal representreres utenlands. Og at haugevis av folk bruker penger på billetter og sms er på dette. For ikke å si at tusenvis av folk har dette som jobben sin. Ved avslutningen av showet var det ikke bare jeg som hang med hodet, det gjorde til og med tulipanene i vinnerbuketten.

At Jan Teigen som pauseinnslag gjennomførte et glitrende show med utdrag av sine mange sanger opp gjennom tidene, hjalp en liten smule. Han har integritet den mannen. Han formidler, han har sjel. Blottet for perlesmil og stasj og forfengelighet gir han alt. Virkelig alt. Kontrasten til trollene blir formidabel. Heller Teigen enn Troll. Heller ekthet enn eventyr. Takke meg til Teigen. Og visegubbene fra i går. Virkelig takke meg til.

Opphisset over det elendige nivået på Grand Prix, kom diskusjonen inn på hvorvidt deltakerne (og Jan Teigen) synger til playback. Dvs. at sangen er sunget inn og tatt opp på forhånd, og at båndet kjøres på mens deltakerne synger live viss noe skjærer seg. Personlig er jeg nesten sikker på det. Det er imidlertid ikke Mette. Hun fyrte av et bud på 400 000 kroner i et veddemål om dette. Grete fikk panikk og så det nye planlagte nye kjøkkenet deres til 300 000 forsvinne i det fjerne. Virkelig panikk fikk hun. Vel, jeg er ikke urimelig, så jeg tilbød å sette ned budet til 2 flasker vin.


Så nå vedder vi om 2 flasker vin. Om playback. Er det noen som kan noe om dette ???? Som kjenner noen som kjenner noen som vet ??? Som kan gi meg rett, slik at jeg får to flasker vin??For det kan jeg trenge nå. To flasker vin til å roe meg ned på. Minst to flasker vin.

Det er virkelig ikke hver helg det blir så mye liv i leiren, det er virkelig ikke helt vanlig. Det ble bedre enn helt vanlig. Virkelig mye bedre. Sinnsykt mye bedre. Skål!

fredag 8. februar 2008

Sang til motet

"En song til modet"

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång

Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå

Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt

Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”

Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är

Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt

Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt

Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'

Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land (og Norge..)

(Mikael Wiehe)

Helt vanlig

Nå er det helg. For første gang på lenge en helt vanlig helg. Og det er godt. Jeg foretrekker det. Det helt vanlige. Når livet inneholder mye uforutsigbarhet og dramatikk helsemessig blir det helt vanlige godt. Når alt er helt vanlig til vanlig blir det helt vanlige lett kjedelig. Og det uvanlige attraktivt.

I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.

Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.


onsdag 6. februar 2008

HJEMME IGJEN

mandag kom jeg hjem.
Ble utskrevet.
Nå er jeg ute.
Dvs. inne.
Hjemme.

Det er godt. Jeg er ikke direkte frisk og rask, det tar på å ligge 14 dager på et sykehus i det hvite. Men jeg er friskere. Medisinene har hjulpet på lungene. De ga meg bivirkninger i form av ekstrem hodepine gjennom hele kuren. Men jeg var tapper, jeg var flink, jeg holdt ut. Noe har jeg da lært av barndommens mange sykehusinnleggelser. Men en påkjenning, det har det vært.

Så nå skal jeg dyrke det gode og det friske og prøve å hente meg inn og komme meg på beina.

søndag 3. februar 2008

I-en-sal-på-hospitalet-tanker

"I en sal på hospitalet hvor de hvite senger står
Lå en liten, brystsvak pike, mild og god med gyldent hår

Alles hjerter vant den lille som lå der mild og god
Bar sin smerte uten klage, som et barn med hellig mod

Og hun hvisket til sin lege som ved hennes seng han står:
Får jeg kommer hjem til påske, skal jeg være riktig god

Legen svarte henne stille: nei, mitt barn, det knapt jeg tror,
Men til pinse kan det hende du kan komme hjem til mor"



Vi kjenner vel alle denne skillingsvisa. I festlig lag synger vi den med gråtkvalt stemme, i hån over sjangerens banale virkelighetsframstilling. Med et lite stikk i hjerte for det stakkars barnet som lider i hospitalets store sal. Vi kjenner det lille snevet av sårhet, av vemodighet. Viss vi kjenner etter.

Visa kunne vært skrevet om meg. Om Åshild 6 år. Som ble lagt inn på sykehus for å opereres i nesen. Og som etterhvert viste seg å ha en alvorlig lungesykdom. Tynn og blek lå jeg mutters alene på en sal med 10 senger på et katolsk sykehus. Omgitt av hvite senger og unger som ikke fikk gå ut av sengene, med strenge nonner i svarte side kjortler og alvorlige leger som kom på visitt grytidlig om morgenen. Da var feberen målt og satt inn i kurve på sengekanten, sengene var stelt og ungene lå som perler på en snor og var stille, stille. Stille. Hver gang det gikk i gangene holdt jeg pusten; er det noen skal stikke meg, ta blodprøver på meg, noen som skal operere meg? Eller er det noen som skal besøke meg, mor eller far? Alt var uforutsigbart, utrygt, ugreit. Tårer ble fellt i puta når ingen så. Det gjaldt å være flink jente, være tapper, holde ut, ikke gråte, ikke være lei. Så kanskje jeg snart kunne få komme hjem, hjem til mor, hjem og bli frisk.

Nå er det ikke sånn å være på sykehus lenger. Det er slutt på store saler. Slutt på milelange legevisitter som snakker over hodet på deg om ting du ikke forstår. Slutt på leger med ufeilbarlig kompetanse. Det finnes mobil og telefon om det er lov å ha besøk når som helst (iallefall på enerom). Det blir gitt informasjon om hva som skal skje og ikke skje av prøver og sprøyter og undersøkelser. Mye er mer forutsigbart, mer forståelig, mer trygt.

Likevel er det noe som er likt.
Det er Det Hvite.


Hvite senger, hvite dyner, hvite frakker. Hvithet. Hvithet for anonymitet. Fargene blir borte, det som er meg blir borte, personligheten blir borte. Blir borte i det hvite, forsvinner i det hvite. Jeg forsvinner i det hvite. Jeg blir blass, anonym, snill. Jeg blir som barnet som uten klage bærer sin smerte. Som hvisker i natten "jeg vil hjem til mor". Som visker stumt "hjem til mor".

Det finnes ikke lenger noen mor. Det finnes ikke gyldent hår. Det finnes intet barn som vinner alles hjerter. Det finnes ikke leger som forvalter sannheten. Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke hvit. Virkeligheten er ikke anonmym. Virkeligheten er full av farger rødere enn blod. Full av kontraster, av svart og hvitt, blått og grått. Virkeligheten er kompleks. Virkeligheten utspiller seg ikke i en sal på hospitalet. Virkeligheten kan ikke tegnes ned i en kurve og leses av klart og tydelig. Virkeligheten er ikke slik at hvite frakker kan alt og vet best. Virkeligheten er bak det hvite. Virkeligheten er inni. Virkeligheten er en kamp. En kamp inni. Virkeligheten er å ta vare på seg selv. Alene. Selv. Virkeligheten er å passe på barnet som lamslått av redsel skjelver inni en voksen kvinnes kropp. Inni Åshild 44 år.



Takk til alle dere venner og familie som trofast og tålmodig har besøkt meg og ringt meg og lyttet til meg og hjulpet meg til å holde fast i Åshild. Jeg er uendelig glad for dere!