VÅR. SNART VÅR.

Fulglene i hagen min forteller

at det vil bli

vår

også i år.

Tenk det;

vår

også i år.

Av alle helgens musikalske innslag

velger jeg å lytte mest

til

fulglene. Som varsler om vår. Også i år.

SINNSYKT

Jeg som trodde dette skulle bli en helt vanlig helg. Det ble det ikke. Dette takket være en fin konsertopplevelse med visegubbene i konserthuset. Og Grand Prix.

Jeg hater Grand Prix. Det er det mest grusomme musikkprogrammet som finnes synes jeg. Det får meg til å gremmes over Den Norsk Folkesjelen. Virkelig gremmes. For å si det rett ut.

Det er lenge siden nå, at jeg har hatt krefter eller energi til å hisse meg opp over noe. Virkelig hisse meg opp. Men det har jeg gjort i kveld. All opparbeidet aggresjon fra de siste to ukers opphold i det hvite fikk utløp i kveld. I høylydte ordelag. Virkelig høylydte ordelag. Åshild med sine meningers mot og hissige temperament har frisknet til. Virkelig frisknet til.

Hvorfor slo jeg ikke bare av knappen? Fordi jeg var invitert på middag hos min lille "nestenfamilie" (hvor jeg er tredje jul på vogna). Og i familier må man for husfredens skyld finne seg i at flertallet bestemmer over fjernkontrollen. Og når 2 av 3 vil se Grand Prix, ja da sier resten seg selv.

Etter min mening var den ene sangen verre enn den andre. Verre og verre ble det. Virkelig verre. Musikalsk massakrering, syns jeg. Massemassakrering av alt som måtte hete musikalietet. De to sangene med urbefolkningsblod i seg (Ann-Mari Andersen og Veronica Akselsen) kunne til nøds passere. Og av alle de verre var kanskje Mira Craig og Maria Haukaas Storengs sang den minst verste. Men når over 100 000 nordmenn kan gi sin stemme til "King of Trolls", ja da må man lure på om det utelukkende er 5 åringer som ser Grand Prix. Jeg kan ikke skjønne hvordan voksne folk kan stemme på en haug utkledde trollskapninger, som til alt overmål framstår som det rene og skjære plagiatet av fjorårets finske Lordi-metallicainnslag. Vanvittig, er min mening. Måtte de ikke bare "Fare Away"(sangens tittel), men Fare Out og Forsvinne Forewer. Bli borte i fossen under broa med de tre bukken Bruse. Sammen med Per Sunnes`s parodiske programledelse, koredamenes mekaniske nikkedukkebevelgelser og sceneografiens latterlige flammehav. Hele Grand Prix affæren er, som Mira Craig så treffende sa det; "sinnsykt". For henne var det selvsagt sinnsykt at hun vant, for meg er det sinnsykt at dette er det Norge kommer opp med av musikk som skal representreres utenlands. Og at haugevis av folk bruker penger på billetter og sms er på dette. For ikke å si at tusenvis av folk har dette som jobben sin. Ved avslutningen av showet var det ikke bare jeg som hang med hodet, det gjorde til og med tulipanene i vinnerbuketten.

At Jan Teigen som pauseinnslag gjennomførte et glitrende show med utdrag av sine mange sanger opp gjennom tidene, hjalp en liten smule. Han har integritet den mannen. Han formidler, han har sjel. Blottet for perlesmil og stasj og forfengelighet gir han alt. Virkelig alt. Kontrasten til trollene blir formidabel. Heller Teigen enn Troll. Heller ekthet enn eventyr. Takke meg til Teigen. Og visegubbene fra i går. Virkelig takke meg til.

Opphisset over det elendige nivået på Grand Prix, kom diskusjonen inn på hvorvidt deltakerne (og Jan Teigen) synger til playback. Dvs. at sangen er sunget inn og tatt opp på forhånd, og at båndet kjøres på mens deltakerne synger live viss noe skjærer seg. Personlig er jeg nesten sikker på det. Det er imidlertid ikke Mette. Hun fyrte av et bud på 400 000 kroner i et veddemål om dette. Grete fikk panikk og så det nye planlagte nye kjøkkenet deres til 300 000 forsvinne i det fjerne. Virkelig panikk fikk hun. Vel, jeg er ikke urimelig, så jeg tilbød å sette ned budet til 2 flasker vin.

Så nå vedder vi om 2 flasker vin. Om playback. Er det noen som kan noe om dette ???? Som kjenner noen som kjenner noen som vet ??? Som kan gi meg rett, slik at jeg får to flasker vin??For det kan jeg trenge nå. To flasker vin til å roe meg ned på. Minst to flasker vin.

Det er virkelig ikke hver helg det blir så mye liv i leiren, det er virkelig ikke helt vanlig. Det ble bedre enn helt vanlig. Virkelig mye bedre. Sinnsykt mye bedre. Skål!