torsdag 12. juni 2008

Tøtsj av letthet

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har dette plutselige fokuset på tilværelsens vakkerhet?

Det skal jeg fortelle deg.

Det er fordi vettskremtfølelsen fra det hospitalhvite sitter hardt igjen i kropp og sinn. Jeg er fortsatt blendet. Så jeg må gi øynene andre inntrykk. Hjerte og sjel må fylles opp med farger så det hvite kan bli mer og mer borte. Så jeg glemmer det, så lenge jeg kan.

Jeg viser altså en strategi et menneske kan bruke til å komme seg opp igjen på etter en skikkelig knekk.

En teknikk/metode/måte. Nemlig å fokusere. Se. Lete. Lete etter det som til enhver tid finnes i omgivelsene som det kan være mulig å hente noe utav. Se etter det, og stenge alt annet ute. Og si ja takk til det som byr seg. Rett og slett si ja og åpne opp for alt som kan gjøre godt. Bevisst. Gjøre godt.

Noen ganger er denne strategien altfor banal og lettvint, noen ganger er det ikke mulig å gjøre tilværelsen så enkel. Men noen ganger, noen ganger fungerer det faktisk.

Når jeg lukker alle hospitalhvite tanker ute og bare fokuserer, da er det ikke så aller verst å kjenne sola varme på terassen. Høre pinnsvinet rasle i buskene, spise en kroneis i parken. Besøke en vakker hage. Ta fine bilder. Få med noen rabarbrastilker hjem. La humla suse. Snuse på lubne babykinn og kjenne hvalpetenner slite i buksebeinet. Spise reker. Drømme om å ta et bad i sjøen. Tenke på at sommeren ligger foran. Tenke på at det faktisk kom en sommer.

Og krysse fingrene for at sansene fortsetter å være innstilt på å suge inn tilværelsen med et ørlite tøtjs av letthet.

.

Valmuevakkert



Vennskap
Varme

Vann
Vaniljeis

Vannliljer

Vennlighet


Valmuer

Vinterfjernt
Vidunderlig


Valmuevakkert.

BZZZZ...
BZZZZZZ...

Se nøye

Ser du bien? Klikk på bildet, så ser du bedre..

















SE NØYE skal du øyne det store i det små, sier visdomsordet. Eller se nøye skal du øyne det små i det store, kanskje?

Som her, blomsten og bien.. Uten bien ingen blomst, faktisk.

Neida, det er ikke blomster og bier og mann og kvinne og ekteskap og denslags jeg vil hinte til (selv om det kunne passet med et slikt innlegg etter den historiske forgårsdagen hvor kjønnsnøytralt ekteskap ble innført i Norge). Jes sikter heller ikke til dagsaktuelle Åslaug Hagas klage over at detaljer i privatlivet nå blåses opp og fokuseres til svære saker i media. Jeg vil enkelt og greit fram til en helt enkel refleksjon; at uten denne lille nesten usynlige bias utrettelige arbeid i det små, ville det ikke være mulig å nyte disse vakre valmuene i all sin prakt. Valmuene i det nydelige beddet i den store hagen ved det nydelige vannet med de flotte trærne og den søte andungeflokken og den hissige huggormen osv osv. Det lille har sin plass i det store. Og som blomster, så mennesker. Noen kan blomstre, noen jobbe. Noen er synlige, andre mer i bakgrunnen. Noen er fargerike, andre grå. Noen er store, noen er små. Alle har sin plass. Alle er viktige. Alle er en del av et helhetsbilde. Hører til i en helhet. Enten det føles sånn eller ikke. Slik tror jeg at det er. At det finnes en helhet, selv om den ikke alltid kan sees fra ethvert ståsted.

Og noen ganger er det greit å sette fokus på at det er sånn det er.
Sånn det er når microperspektivet er stillt inn for å lete, se, fokusere.
.