søndag 6. september 2009

Onsdag 09.09.09 - 300 ventedager

I dag har jeg stått i 300 dager på venteliste for lungetransplantasjon, Mange og lange dager med varierende form ligger bak. Hvor mange dager som ligger foran, vet ingen. Det er et løp hvor det på den ene siden forhåpentligvis går mot min tur til transplantasjon og et friskere liv, og på den andre siden tapes funksjon og lungekapasitet og de enkeleste ting i hverdagen blir tyngre og tyngre. Jeg lever et strevsomt liv.

Det er en ensom ting å være i en slik ventesituasjon. Det er en konstant stress-situasjon; telefonen om transplantasjon kan komme når som helst. Om natta, i bilen, i kaffibaren. Og om det ringer, snus livet opp ned og ingen vet hvordan det vil bli. En svær operasjon med potensiell risiko for mange komplikasjoner og mye smerte venter. Kanskje ringer det i dag, kanskje ringer det aldri. Alt er usikkert. Det eneste jeg har er usikkerheten. En usikkerhet jeg må takle å leve med hver eneste dag.

Jeg føler det som om jeg står på toppen av et stup og skal hoppe strikkhopp. Jeg står en meter fra hoppkanten, hjertet dunker. Viss det ringer må jeg ta steget fram til kanten og kaste meg utenfor. Det må bære eller briste. Det er sånn det føles, de gangene jeg føler på hvordan det føles. For jeg kan ikke kjenne på denne adrenalinpumpende følelsen hele tiden, da ville jeg blitt nervevrak.

For folk rundt meg går livet videre. Venner og familie kan farte rundt på spennende ferier og ha travle dager med jobb, familie, trening og fritid. Mens jeg sitter her, stucked. Og prøver å få disse ventedagene til å gå. Prøver å la alt være mest mulig normalt. Selv om det egentlig er helt unormalt.


Disse ventedagene må leves. Jeg vil ikke sette dagene i passiv ventemodus. Dagen i dag er den eneste jeg vet at jeg har. Jeg prøver så godt jeg kan å gi disse ventedagene et innhold. Og jeg er glad for at det finnes mennesker som gir noe av sin tid for at min tid skal bli lettere. Så disse krevende ventedagene kan bli mest mulig gode. For det krever sin kvinne å vente i mer enn 300 dager. Det krever virkelig sin kvinne.

.