onsdag 17. august 2011

Sommerfuglvinger


I vår tid
finns så mye viten og teknologi
at til og med været
kan man nøyaktig forutsi

Men vitenskapens sikre metode
blir hjelpeløs teori
når det som så ut til å bli
storm og tunge byger
det ble en fin og stille sommerdag
takket være en sommerfugls
tilfeldige vingeslag

Sommerfuglvinger
kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
Når elva blir for stri
og tar for mange tunge svinger
skulle jeg ønske gud hadde skapt meg med sommerfulgvinger


Denne sangen av Anne Grete Preus kan du høre her.

I disse dager er vi alle sterkt minnet om hvor uforutsigbart livet kan være. Sommerfulgvinger lager "sommerfulgeffekten", det fysiskteknologiske begrepet for å forklare hvordan et system kan forandres i stor grad av små, nærmest usynlige "bevegelser" som gir et resultat som kan være nesten umulig å forutsi. Som i naturen, så også for menneskelige handlinger, menneskelige relasjoner. Slik vi nå må leve med ringvirkninger av onde handlinger 22/7, må vi klamre oss til kunnskapen om at små og store gode handlinger i relasjoner og situasjoner gir uante positive virkninger.

Sommerfulgvinger flagrer fagert i sensommeren og minner oss om akkurat det.

.

fredag 12. august 2011

Scooteren min


En fantastisk tingest! Super! Perfekt for meg! Jeg er så HAPPY for denne scooteren, som jeg kaller min nye sparkesykkel med 20mm hjul. Med denne scooteren kommer jeg meg litt mer rundt, aksjonsradiusen øker, jeg kjenner vinden suse rundt kroppen, jeg får en liten fartsfølelse, en liten frihetsfølelse. Og jeg tar i med beina så jeg blir litt andpusten. Kjenner pulsen jobbe litt mer. Den gir kroppen en god holdning, ryggen holdes rak og jeg kan støtte meg litt på styret. Så overkroppen avlastes litt. Og så kan jeg henge handleposer på den. Som jeg ikke ellers orker å bære. Meg og denne sparkesykkelen er en god match! Den frakter meg rundt på en helt annen måte enn når jeg går. Da er kroppen stridig og må "slepes" framover. Overkroppen verker. Det er tungt og litt ulystbetont å gå. Mens scooteren gir lyst til en tur til. Den tar meg til Botanisk hage og til Tøyensenteret. Og etterhvert kanskje lenger nedover i byen og.

Joda, jeg vet at en sånn sparkesykkel er litt farlig. Jeg har holdt på med sånne sykler før, før nakkeoperasjoner og pusteproblemer og lungetransplantasjon. Det skal bare en liten småstein til før du fyker av. Noe som går greit for en akrobatisk 8-åring, men ikke for en voksen utrent kropp. Så det gjelder å studere underlaget, være obs på kanter og huller. Jeg har trent mye på å beherske og balansere sykkelen. Jeg vet akkurat hva den tåler.

Eeeeh... Om jeg ikke har tryna med denne sykkelen? Jo, det har jeg. Så grundig. Jeg hadde ikke fart, jeg bare feilberegna en liten vannrenne i fortauet litt. Og bums, der lå jeg. Med hoven hånd, halvsmadra nese og brukket arm. Men det var et hendig uhell. Som kunne skjedd alle. Jeg gir ikke opp scooteren min for det. Jeg vil ikke gi opp frihetsscooteren min.

Jeg var ute med den i dag, for første gang siden armbruddet. Jeg måtte manne meg opp litt. Overvinne en liten redsel; tenk om jeg faller igjen, jeg kan ikke makte flere skader nå. Jeg var veldig forsiktig på vei ned til Tøyen. Hadde bremsen på hele tiden. Så meg nøye for. Hadde ikke fart. Men det gikk. Jeg kom over redselen. Jeg fant tilbake til scooteren min.

Scooteren + meg = sant. Jeg driter i at jeg er ei kjerring på nærmere 50 som bruker en barnslig sykkel. Det betyr ingenting. Det er bare deilig å kjenne at jeg er såpass voksen at jeg ikke bryr meg det døyt om at kuule 22-åringer på kuul grillings i parken ser rart på meg. Jeg har funnet min greie. (og forresten; nå begynner tøffe gutter over 22 å bruke sånne scootere; svarte sparkesykler med litt store hjul. Jeg har sett opptil flere i det siste. Neste år kommer det til å være en farsott. Bare vent og se).

Det er ganske fint da, at jeg som holdt på med motorsykkellappen for nesten 10 år si, kan finne glede i en sånn enkel tingest til en tusenlapp. Det tror jeg nesten må kalles god omstillingsevne og tilpassningsdyktighet.

Denne fine sommerkvelden skåler jeg for sparkesykkelscooteren min og håper at den i tiden som kommer skal bringe meg til lystigere steder enn til legevakta. Bank i bordet!

.

fredag 5. august 2011

Til alle dem

Det regner i dag. Tårer fra himmelen renner uavbrutt. Vi er mange som gråter i regnet. I dag begraves 32 av ofrene fra Utøya og regjeringskvartalet. I går 16. Mennesker i hele Norges land bærer ufattelig mye smerte og sorg i disse dager. ¨Mine tanker er hos alle dem som har mistet en kjær. I denne tunge tiden finner jeg fram sangen som har hjulpet meg så mang en gang når livet har sett uoverkommelig ut å leve. Kanskje kan den ha noe å si til noen som trenger det nå, i hele Norges land

En sang til motet. Av Micael Wiehe (tekst i utdrag).


http://www.youtube.com/watch?v=PsiVZvZdGl8&feature=related


Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ja


Här är en sång till modet  hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej  men säger som det är

Till alla som bygger broar  Till alla som släpper in 
Till dom som tror att människan  kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla 
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare 
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta 
till nåt, dom aldrig sett

Som inte låter kuva sej  men håller på sin rätt!

.

tirsdag 2. august 2011

Taust

Det er taust fra meg nå. Jeg syns jeg bør skrive noe på bloggen nå. Det er så lenge si sist, jeg hadde ferie uten mobil- eller nettdekning og gledet meg til å skrive et optimistisk innlegg om hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk komme på en liten ferie, være på hytte sammen med store og små familiemedlemmer. Det var så lite selvfølgelig at jeg skulle klare det etter dette årets gått-i-ett-med-sykdom/operasjoner/uhell. Jeg var fylt med sommerglede, tross ymse vær og skranten kropp og ikke den store interessante opplevelsesferien, det ble dog ferie.

Så smalt det. Altfor kraftig og altfor mange ganger. Alt stoppet opp. Også ordene stoppet opp. Jeg ble ordløs. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive.

Ordene er nesten brukt opp. Så mange har sagt så mye viktig og riktig om det som skjedde 22.juli. Så mye vakkert er sagt om de drepte ungdommenes engasjement og glød, så mye respektfullt om de overlevende. Så mye sterkt om frihet, idealisme og demokrati i samfunnet vårt. Så mye rørende om byen med det store hjertet som har blusset opp og begynt å brenne.

Gjennomtenkte og gode ord som bidrar til å hjelpe oss til å håndtere følelesene vi har oppi alt dette. Ord som stimulerer til felleskap, samhold og styrke. Til å takle sorg. Til å snakke med barn. Til å diskutere hva slags samfunn vi ønsker å ha. Og etterhvert vil ordskiftet komme, om straff, om politiets aksjonsmåte, om nødnettet, om akuttberedskapskapasitet, om høyreekstremisme og alle de andre vanskelige og betente teamer den 22.juli omhandler.

Jeg kan ikke tilføre flere ord om alt dette. 22.juli 2011 har brent seg inn på netthinne, hjerne, hjerte og i følelser og vil for alltid bli værende der. Det blir mine ord på denne bloggen om denne skrekkens dag i vår historie.
.