"..i di eigi takt"

Når det gjelder framgang etter transplantasjonen så syns jeg at Ting Tar Tid. Jeg har en lang smertehistorie og var langvarig utslitt og på bånn etter år med infeksjoner og dårlig pust, og etter transplantasjonen ble det respirator og infeksjoner og 3 måneder på sykehus. Så selv om jeg skjønner at det tar tid å komme seg og få igjen krefter etter alt dette, så har jeg lett for å tenke at jeg burde ha vært bedre enn jeg er. At jeg skulle vært slik som den og den jeg har sett som ble friskere mye fortere. Dette er en lite konstruktiv tenkemåte. Da ser jeg på hva jeg ikke er og ikke klarer, i stedet for hva faktisk klarer. På alle framskritta jeg har tatt. På hvor mye jeg klarer nå som jeg ikke klarte før transplantasjonen. Selv om jeg fortsatt ikke har funksjon som en frisk.

De fleste av oss har vel ting i livet hvor vi sammenligner oss med andre. Om dette skriver Olav H. Hauge:





SKEISERENN

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraftog held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg
-glid ifrå deg-
snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det samme.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

.