Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.

Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...

.

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.

Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.

Sommer !

I fjor sommer satt jeg inne absolutt hele sommeren. Jeg var tett og tung og klarte ingenting og var hele tiden så ustabil iht. infeksjoner at ryggsekken sto pakket klar i tilfelle innleggelse nesten hver dag. Det var inn og ut på poliklinikk etpar ganger i uka og innleggelse midt i sommervarmen. Folk dro på ferie og folk kom fra ferie, og hjemme satt jeg. Det var en ekstrem tung sommer og batteriene var tommere etter ferien enn før. Når andre klagde over dårlig vær, tenkte jeg at de har tross alt vært ute, de har tross alt hatt ferie.

I år er ting heldigvis anderledes. Jeg er noe mer stabil og kan gjøre små sosiale ting og til og med reise litt. Jeg får mulighet til å lade batterier litt og oppleve litt sommer. Tross redusert kapasitet og kropp stinn av antibiotika så er jeg iallefall på beina. Når livet har fart så røft med meg som det har gjort i det siste halvannet året, ja da er det slett ingen selvfølge. Å være på beina. Å være oppe. Å være ute. Å være i sommeren. Ingen selvfølge å være i sommeren.
.

"Den sosiale medisinen"

Den sosiale medisinen fåes ikke på resept på apoteket.
Den kan ikke hentes ut fra Ullevål.

Jeg tror at den sosiale medisinen er den medisinen som holder meg i live. Den medisinen som gjør meg aller best. Best effekt har den når den kombineres med andre effektive medisiner av mer kjemisk karakter. Den sosiale medisinen alene er ikke nok til å holde meg frisk. Men den hjelper på. Jeg trenger den sosiale medisinen like mye som jeg trenger alle de andre medisinene jeg tar. Og den sosiale medisinen har nesten aldri bivirkninger av negativ karakter.

Jeg tror jeg er avhengig av den sosiale medisinen. Derfor klarer jeg om og om igjen å gjøre nesten hvasomhelst for å få i meg denne medisinen. Kroppen presses gang på gang til det ytterste for å skaffe seg denne medisinen. Den sosiale medisinen er "dopet" i livet mitt som hjelper til å holde tankene på avstand når det trengs og som "speeder" meg opp når det treng.

Jeg må vel rett og slett sies å være en "sosial-medisin-narkoman".

Ps. Medisinen er legal og rimelig og "dealere" ellere "langerer" finnes rundt hvert hjørne. Faren for avhenginghet er stor, men risikoen for misbruk er minimal. Toksisk dose er ukjent.

(Begrepet "den sosiale medisinen" er det søstera mi som har funnet på. Begrepet "sosial-medisin-narkoman" tar jeg selv ansvaret for. Min avdøde venn forfatter Nils Fredrik Nielsen hadde en litt annen vri på det hele; han syns noen burde lage en antidepresjonspille som het "Gløttasol")
.