onsdag 17. september 2008

Gourmetsulten


Kan jeg få? Please...

Sliten pus lefser i seg
Ridderheims "sorta hvitlöksoliver"
fra fingen min.

Javisst skal Jesper få gourmetmat på sine gamle dager.
Så mye hun vil!
.

lørdag 13. september 2008

Bursdag (et innlegg for kattefolk)

I dag har vi feiret bursdag, Jesper og jeg. Det var en nydelig høstdag med behagelig temperatur og lav sol ute, en dag hvor vår yndlingsaktivitet kunne finne sted. For vi er ikke helt sikre på om det er akkurat i dag Jesper ble født, men vi vet helt sikkert at det er i disse dager. I første halvdel av september. I 1993 ble Jesper født. Altså er Jesper 15 år gammel.

Det er ikke verst for en Oslo-pus. Jesper har flyttet 3 ganger, vært på mange flyturer, togturer og bilturer rundt om i Norges land, og på utallige ferieopphold hos forskjellige folk. Det takler Jesper fint. Så lenge "han" får være i fred, finne en sofa å sove under, så lenge "han" får sin mat som han pleier, ja da er det greit. Jesper krever ikke mer enn det.

Nå er Jesper blitt er en gammel dame, nesten døv og vil stort sett bare sove. Det er kun mat som interesserer. Fisk og kattekjøttfor, mange ganger om dagen. I små mengder, da. Om Jesper ikke er fornøyd med serveringen er beskjeden klar, "han" benker seg foran kjøleskapet og flytter seg ikke før maten er på plass. De andre kattene ute er ikke lenger spennende. Jesper har til og med overlatt den faste "kattekroken" sin på verandaen her til en rødhåret ungdom. Om en frekk nabokatt sniker seg til å legge seg i en utestol med pute i (noe som er strengt forbudt), ja da gidder "han" ikke lenger bråke. Skitt la gå. Jesper vil heller sove og ha fred og ro.

Så var det bursdagsfeiringen da. Lykken i livet er at jeg setter seg på verandakanten med beina i grasset, men en kaffikopp og godbiter i handa. Jesper setter seg foran på gresset og tar en og en godbit fra hånda mi. I dag slo vi til med ferske reker. Det er tross alt 15 års dag. Jeg renser og spiser selv og mater Jesper med ferdigpillede rekehaler. Nam. Herlig for både liten og stor. Sommerblomstene er på hell, det er tendenser til høstfarger, det er edderkoppspindelvel og små blader som faller mot gresset. Det er en senhøstdag med fornemmelse av sommer og det er lett å nyte det som snart vil forsvinne.

Det var en god dag å feire Jesper 15 år på. Det syns både Jesper og jeg.
.

onsdag 10. september 2008

Skinnet kan bedra



















Ser jeg ikke supersporty ut her? Det syns iallefall jeg...
Ut på tur aldri sur osv..?

(viss du trykker på bildet ser du gliset enda bedre)

Det du ikke kan se er at det er godt og varmt og jeg har lag på lag med klær på meg. De andre sitter i genser. Det du ikke kan se er nakkekragen og putene som ligger i bilen. Sammen med et helt lite apotek for ett døgns tur. Du kan ikke se smertene i hodet og nakken og du kan ikke se pusten som strever.

Du kan ikke se at det koster masse å komme seg på en to dagers tur til Sweeden.

Men du kan se at jeg er blid, og det er jeg.

Jeg er kjempefornøyd med at det endelig ble tur. Endelig. Jeg er superfornøyd. Og det kan du se.

Vel framme på torpene Sten og Løken er det "bare litt "å gå fra parkeringsplassen til husene som ligger i en klynge. Bare litt. Og bare litt opp. Hvem kunne vel tenke på at "bare litt" på en liten sti opp en liten bakke var kjempelangt for meg? Lungene mine holder akkurat til å spasere rolig noen hundre meter på flate Oslofortau. De holder ikke til liten sti opp en liten bakke hundre meter ute i skogen. De funker rett og slett ikke når de belastes. Jeg gikk på en smell der. Selv om jeg gikk rolig og stoppet med få skritts mellomrom, ble jeg skikkelig andpusten og medtatt. Vennene måtte dytte meg opp bakken. Ganske deprimerende. Deprimerende å tåle så lite.

Men når jeg kom opp og fikk hentet inn pusten igjen, så ble alt etterhvert såre vel. Jeg felte noen tårer over den elendige formen, fikk et klapp på skulderen av min gode venninne, tok et glass champange som gubben hadde funnet fram og fant tilbake roen.

Det er ikke første gangen jeg har opplevd dette. Og sikkert ikke siste. Neste gang får jeg ta med meg oksygen. Og så får gubben finne ut en fiffig løsning med et tau jeg kan dras i, eller noe annet.

For tilbake skal jeg. Jeg skal alltid tilbake. Jeg gir ikke opp om jeg går på en smell. En garvet CF-er gir ikke opp. En garvet CF-er tåler smell etter smell. En garvet CF-er vet at et friskt utseende kan bedra, og at det bare er den som er inni og bakom det ytre som vet hvordan ting egentlig er. Bare den som er inni, den som er bakom, vet.

Det gjelder for en CF-er, som det gjelder for alle andre mennesker.

.

tirsdag 9. september 2008

Tur til torpene Sten og Løken i Sunne, Sverige




I helga var jeg på tur. En tur som har vært påtenkt i over 2 år, men som ikke har kunnet bli noe av pga min helse.
Turen gikk til Sunne i Sverige, hvor mine halvgale venner fra Flekkefjord har kjøpt seg torp. 2 torp. 200 år gamle torp, ubebodd siste 20 år! 8 bygninger og 94 mål skog. Mer eller mindre uberørte på mange titalls år. Galskap, vil de aller fleste kalle dette. Framsynt og modig, vil andre si. Selv sier jeg både og. Galskap, framsynt og modig å gå løs på å restaurere Sten og Løken.
Vennene er friske og sterke og ekstremt arbeidssomme. Det røde huset har vært prellet av absolutt alt utenom selve tømmerskallet. Det har blitt båret mengder av avfall til søppelfylling og bål. Absolutt alt er bygd nøysommelig opp igjen, til omtrent orginal stand. Alt gjøres med miljøvennlig materiale i autentisk stil. Materiale bæres opp en sti. Nytt gulv er støpt, peisen og pipa fikset, yttervegger og tak er lagt nytt osv. Uttallig timer arbeid og svette er nedlagt her, og enda er det helt tomt og uferdig innvendig. Og dette er bare ett hus; det er fortsatt ett bolighus igjen i tillegg til diverse løer, potetkjeller, stall, utedass mm. Et prosjekt som kansje ikke vil bli ferdig før om mange mange år. Et prosjekt hvor ferdigstillelse ikke er målet. Når det røde huset blir ferdig nok til å bo i, ja da kan resten tas i tur og orden over tid.
En gang i fremtiden vil antakelig folk bare måpe når de kommer dit; med to herlige bolighus, vinkjeller i gammel potetkjeller, soveplasser i gammel et gammelt uthus, vevstue i et annet, festlokale med langbord i lang løe, et skeivt kafebord innbyr til frokost på tunet ovs osv. Dette bildet må være i hodet når gubben kravler oppå hustaket for å tette pannene eller lemper 40 cm gulvplank mutters alene for å lage etasjeskille i rødhuset. Mens madammen maler vindu eller lemper trilleborlass på trilleborlass med grus.
Jeg er utrolig imponert over vennene mine og over stedet de har funnet og holder på å gjøre om til sitt. Gjøre om med historien til Sten og Løken og menneskene som har levd livene sine der før friskt i minne.
Det var vanvittig godt å komme seg på en tur. Det var vanvittig godt å se dette stedet som jeg har vært så involvert i (på avstand). Det var vanvittig godt å kjenne den gode atmosfæren på dette stedet. Det er vanvittig godt å tenke på at hit skal jeg tilbake, her skal jeg forhåpentligvis få lov å tilbringe mye tid i tiden som kommer. Det er vanvittig artig å tenke på hvor flinke og modig vennene mine er. Og det er vanvittig godt å ha venner som ønsker meg velkommen til å sitte i en hengekøyestol og bare se på at de jobber og sliter (for det er vanvittig nok alt jeg er i stand til for tida). Det er vanvittig gode venner det.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur :-)
.

mandag 1. september 2008

Gå sin vei

I over 10 år har jeg hatt hengende et lite dikt på kontorplassen min på jobben. I dag hang plutselig diktet der og snakket til akkurat meg, midt inn i alle tankene mine, midt inn hjertet mitt.

Jeg er i en høst i livet hvor det er mange usikkerhetsmomenter, mange valgets kvaler og mange beslutninger som må tas. I en høst hvor fokus, mot, pågangsmot og krefter kreves for å gå videre. I en høst hvor jeg selv må ha tro på meg, tro på min styrke og tro på at jeg kan klare veien videre. I en høst hvor det også vil hjelpe om folk som er rundt meg har tro på meg. Har håp for meg. Tro. Håp. Tro og håp, underveis...


Her er diktet:

DU SKAL TRO PÅ TROEN
OG TVILE PÅ TVILEN
DU SKAL GÅ DIN VEI
TIL SISTE MILEN

GÅR DU DEG VILL

KAN DET LIKEVEL BLI SEIER
KANSKJE ER DET DEG
SOM FINNER NYE VEIER


(Anders Helseth)
.

fredag 29. august 2008

Nesten

på feil sted til feil tid. I kveld var jeg nesten på feil sted til feil tid. Nesten.

Den "faste" parkeringsplassen min var opptatt og jeg måtte parkere rundt et hjørne fra hvor jeg bor. En svær gjeng ungdommer veivet rundt i gata og gapa. Sikkert slutt på ungdomsklubben på bydelshuset kl 22, noe sånt. Har ikke sett slike ansamlinger guttehvalper her samtidig før iallefall. En mann kommer gående, begynner å kjefte på ungdommene som står i veien, det blir krangling, knuffing, høylydt roping, bråk. Mannen ser ikke god ut, han ypper opp til slagsmål og de unge går i mot, brøler, stiller seg i ring. Jeg skynder meg bort, holder meg litt på avstand, men stopper og observerer det hele og er i beredskap til 1) å stikke om han kommer etter meg og 2) å ringe politiet om det skulle brake sammen, glimte i kniver der oppe i gata. Heldivis kommer det en annen voksen, sikker fra ungdomsklubben, gemyttene roes ned, ungdommene trekker seg samlet litt tilbake (sikkert 20 stk) og den "ugode" mannen står stille og prater med den "gode" mannen. Krisen er avverget, det ble ingen slosskamp, faren er over, jeg kan gå hjem.

Jeg går hjem. Med et lite gufs av uhygge går jeg hjem. Det skal ikke være bråk i mitt lille koselige nabolag. Det skal ikke forville seg lettantennelige agressive fulle menn eller ungdomsgjenger inn i min gate. Jeg vil være trygg her. Jeg vil ikke være urolig. Jeg vil ikke være nesten i nærheten av noe som nesten skjer eller nesten ikke skjer. Jeg vil ikke tenke på hvor nær nesten noen ganger kan være.

Takk og pris for at det oftest blir med nesten. Og at det ble med nesten denne gangen. At det bare nesten ble gateslagsmål. At noen bare nesten gikk av skaftet. At jeg bare nesten var på feil sted til feil tid. Bare nesten denne gangen. Nesten. Og akkurat ikke.
.

søndag 24. august 2008

TV-dokumentar om CF

I kveld sendteTV-Norge dokumentaren "Et liv på overtid". Dokumentaren er fra Newsealand og handler om en ung jente på 19 år som har Cystisk Fibrose.

Filmen gir et innblikk i hvordan det kan være å være 19 år og ha CF. Hvordan det er å leve med en sykdom med dystre utsikter, beskyttende foreldre og å skulle bli selvstendig og overta behandlingsansvaret selv. Utover det ga den etter min oppfatning svært lite informasjon om hva det innebærer å leve med CF. Jenta hadde gastrostomi og måtte ha sondemat om natta. Men det var ingen synlige lungeproblemer, ingen hoste og inhalasjoner/drenasje, ingen infeksjoner og heftige antibiotikakurer. Det var lite som kunne tilsi at den jenta var døden nær og derfor levde noe "liv på overtid".

Jeg syns sånne program bidrar til å opprettholde myter om CF. Myter om at CF er en sykdom man ikke blir voksen av, ikke blir gammel av, en sykdom forbundet med mye elendighet og tidlig død. At CF-ere "sloss for livet", "lever mot alle odds" og "lever livet på overtid". Dette er faktisk ikke hovedsannheten om denne sykdommen. Det finnes idag CF-ere på over 70 år, det finnes raske og "friske" barn og ungdommer som lever gode og aktive liv med sin sykdom og sin behandling, det finnes arbeidsføre voksne, det finnes foreldre og endog besteforeldre. Det finnes desverre også alvorlig syke CF-ere, det finnes CF-ere som må lungetransplanteres og det finnes CF-ere som dør. Men det finnes først og fremst stadig flere CF-ere som lever stadig lengre, stadig bedre og stadig "friskere" liv med sin sykdom. Det er kanskje ikke enkle liv, men det er heller ikke utelukkende "dødssyke" liv. Levealderen går stadig opp og dødeligheten er avtakende. Dette er kunnskap som ikke fenger like godt i TV-dokumentarer, avisoverskrifter og ukebladreportasjer. Men det er heldigvis den faktiske sannheten.

Jeg er selv et levende eksempel på dette. Da jeg var barn ble det sagt at CF-ere ikke oppnådde voksenalder. Da jeg var ung tenkte jeg at jeg ikke kom til å bli voksen. Da jeg var ung voksen tenkte jeg at jeg aldri kom til å bli skikkelig voksen. Når jeg er skikkelig voksen tenker jeg at jeg aldri kommer til å bli gammel. Slik at livet gått, fra år til år, og nå har det blitt 45 år utav det. 45 år er faktisk et helt liv. Jeg har utdannet meg, jobbet, etablert meg, jeg kunne ha blitt både mor og bestemor med denne alderen. Jeg har brukt veldig mange år av livet på å tenke på at jeg ikke kom til å få de årene jeg faktisk har fått, tenke på at jeg ikke kom til å leve de årene jeg faktisk nå har levd. Likevel vil jeg ikke si at jeg "lever på overtid". Jeg lever på tid. Jeg lever på den tiden som skulle vise seg å bli min tid, med eller mot alle odds. Det er kanskje det som mest av alt kjennetegner et CF-liv, at det ikke er mulig å vite hva som blir tiden, hva som blir veien, hva som blir livet.

Bevisstheten om liv og død blir antakelig "spisset" i et CF-liv. Men jeg skulle ønske at det ikke var mediaskapte myter som spisset denne bevisstheten. Jeg skulle ønske at de som er barn og unge med CF idag kunne slippe å møte forutinntatte holdninger fra omgivelsene om denne "dødelige sykdommen".

Jeg skulle rett og slett ønske at nyanser og faktakunnskap kunne ta opp konkurransen med store overskrifter og tåredryppende filmscener. Så dette til sammen kunne utgjøre dokumentasjonen om Cystisk Fibrose anno 2008.

.