Det finnes endel ting som er vanskelig å fatte at mennesker kan gjøre.
Sånn som at det finnes foreldre (mødre) som med vilje og bevissthet skader og mishandler sine barn med døden til følge for å selv få oppmerksomhet og sympati fra omgivelsene og helsepersonell. Dette kalles Münchausen syndrome by proxy.
Idag har jeg blitt introdusert for et nytt begrep: "Münchausen syndrome by internet" (om dette er en reell medisinsk/psykiatrisk diagnose vet jeg ikke). Jeg følger daglig bloggen "Confessions of a CF-husband (skrevet av en CF-ektemann i USA som har en 26 år gammel CF-kone som er lungetransplantert og har født en sterkt prematur jentebaby mot alle odds). En svært seriøs og bra blogg. Denne bloggen har hatt linker til en annen blogg som har beskrevet en ung kvinnes ekstreme sykdomssituasjon, hun har angivelig CF og har blitt lungetransplantert med de mest vanvittige komplikasjoner som følge. Masse mennesker verden over har investert mye medfølelse, tårer, medlidenhet, søvnløshet og bønner i denne kvinnen. De har fulgt historien fra time til time og vært sterkt berørt av hennes dramatiske lidelse, som er ført i pennen av en venn. Det har blitt etablert støttegrupper og samlet inn penger. Så har det kommet for en dag at det hele bare er oppspinn. Kvinnen har ikke CF, er ikke lungetransplantert og ligger ikke på sykehus svevende mellom liv og død. Historien er løgn, oppspinn og bløff fra ende til annen.
Igjen sitter tusenvis av mennesker, sjokkerte og såret, sinte og bedratt. De har ikke bare blitt lurt og feilvurdert sin egen vurderingsevne, de har også brukt masse tid på følelser for et menneske som bare har drevet et spill for galleriet. CF-miljøet i USA er bekymret for at dette skal skade CF-saken (alt der er jo basert på foundraising/veldedighet). Og sette transplantasjonstematikken i vanry.
Selv var jeg inne på denne bloggen en gang og forsto heldigvis raskt at dette var en historie om ekstreme komplikasjoner etter en transplantasjon som jeg ikke ville ha godt av å lese. Jeg så ingen hensikt i å ta innover meg en så ekstrem smerte for et menneske som ikke har noe med mitt liv å gjøre. Men at det skulle kunne være "fake", det hadde jeg nok ikke kommet på å tenke på.
Dette er en sterk påminnelse om hva slags medium internett egentlig er. Hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst. Alt man leser må tas med forbehold om sannhetsgehalt og presisjonsnivå. Forhåpentligvis er forholdene litt mindre her oppe i Norge enn i store USA. Forhåpentligvis er "skurkene" færre her i landet. Men de finns vel overalt.
Ordtaket "du skal ikke tro på alt du hører" blir sannere enn noengang. Desverre er det nok sånn også på internett. Faktisk kanskje vel så sant på internett som i virkelighetens liv. Trøsten må være at sannheten som regel vil komme for en dag en eller annen gang. Jeg velger i det lengste å tro det, at sannheten overgår løgnen. Men sikker, det er jeg jammen ikke...
.
søndag 17. august 2008
torsdag 14. august 2008
Friske fraspark
I bloggens heading lover jeg leserne noen "friske fraspark" og ikke bare seriøse alvorlige innlegg.
Siden jeg har vært noe friskere denne sommeren har jeg prøvd meg på det; å komme med noen friske fraspark. Friske i den forstand at de kan provosere litt, sette ting litt på spissen, skape reaksjoner og diskusjoner. Jeg sikter da til innleggene om OL, parkbråk, "utlendinger", transittmottakslagsmål mm. Om jeg har oppnådd dette eller ikke kan jeg ikke vite; innleggene har fått 0 kommentarer. Kanskje skyldes det sommerferierende lesere, kanskje ikke.
Uansett vil jeg fortsette å komme med fraspark. Friske eller ikke friske. Jeg vil ikke ha en blogg som består kun av gravalvorlig likkistehvitt sykdomsstoff. Derfor prøver jeg å finne en balanse mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Slik jeg også i livet forøvrig etterstreber, så langt jeg selv kan, å ha en tilværelse som balanserer mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Forskjellen er selvsagt at i livet kan jeg som syk ikke selv bestemme at det skal være balanse mellom disse ingrediensene. Det er det nok atskillig lettere å få til i en skarve blogg.
Men jeg prøver i det minste, både i bloggen og i livet...
.
Siden jeg har vært noe friskere denne sommeren har jeg prøvd meg på det; å komme med noen friske fraspark. Friske i den forstand at de kan provosere litt, sette ting litt på spissen, skape reaksjoner og diskusjoner. Jeg sikter da til innleggene om OL, parkbråk, "utlendinger", transittmottakslagsmål mm. Om jeg har oppnådd dette eller ikke kan jeg ikke vite; innleggene har fått 0 kommentarer. Kanskje skyldes det sommerferierende lesere, kanskje ikke.
Uansett vil jeg fortsette å komme med fraspark. Friske eller ikke friske. Jeg vil ikke ha en blogg som består kun av gravalvorlig likkistehvitt sykdomsstoff. Derfor prøver jeg å finne en balanse mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Slik jeg også i livet forøvrig etterstreber, så langt jeg selv kan, å ha en tilværelse som balanserer mellom tungt og lett, søtt og surt, sykt og friskt. Forskjellen er selvsagt at i livet kan jeg som syk ikke selv bestemme at det skal være balanse mellom disse ingrediensene. Det er det nok atskillig lettere å få til i en skarve blogg.
Men jeg prøver i det minste, både i bloggen og i livet...
.
onsdag 13. august 2008
Sensommertanker
Sommeren ser ut til å være over for denne gang. Iallefall på hell for denne gang.
Det samme er sommerformen jeg var så heldig å ha helsemessig en periode denne sommeren.
De siste ferieplanene måtte kanselleres. Sofaen innhentet meg. Spøkelser raslet i skapet. Infeksjoner fikk overtaket, helt mot min vilje. Kroppen kjører sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil. Igjen kjører den sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil.
I sofaen er det det lett å la tankene ta seg turer på videvanke. Tankene på høstmørke, regn, kulde og frost. Tankene på sykehusinnleggelser, kurer, kanskje utredning. Tankene på alle begrensningene som kommer med kulda, ting som blir vanskeligere å gjøre. Tankene på lange dager inne og mørke kvelder hjemme alene. Tankene deprimerer meg. Det er lite glede og energi å hente i disse tankene. Jeg burde ikke tenke disse tankene. Men jeg tenker dem likevel.
Noen ganger må også de tankene jeg ikke burde tenke tenkes. Noen ganger må også tankene som deprimerer meg tenkes.
Samtidig med tankevirksomheten må lommelykten hentes fram. Den eldgamle livsvisdommen må på banen igjen; det gjelder å lete med lys og lykte etter noe som er positivt i akkurat denne dagen. For det er helt sikkert alltid noe som kan sees på som positivt i en dag.
Om 86 399 av 86 400 sekund av et døgn er pyton, finnes det garantert ett som er bra. Om 1439 av 1440 minutter er tunge, finnes det minst ett som er godt.
Slik prøver jeg å tenke.
Tenke når skyer av høst preger sensommerhimmelen.
(Dagens lyspunkt for meg; jeg fant et fantastisk verktøy på internett: Google Oversetter. Et program som oversetter tekst fra f.eks engelsk til norsk. Nå blir det gøy å lese utenlandske blogger nå!)
.
Det samme er sommerformen jeg var så heldig å ha helsemessig en periode denne sommeren.
De siste ferieplanene måtte kanselleres. Sofaen innhentet meg. Spøkelser raslet i skapet. Infeksjoner fikk overtaket, helt mot min vilje. Kroppen kjører sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil. Igjen kjører den sitt eget løp uten å spørre hva jeg vil.
I sofaen er det det lett å la tankene ta seg turer på videvanke. Tankene på høstmørke, regn, kulde og frost. Tankene på sykehusinnleggelser, kurer, kanskje utredning. Tankene på alle begrensningene som kommer med kulda, ting som blir vanskeligere å gjøre. Tankene på lange dager inne og mørke kvelder hjemme alene. Tankene deprimerer meg. Det er lite glede og energi å hente i disse tankene. Jeg burde ikke tenke disse tankene. Men jeg tenker dem likevel.
Noen ganger må også de tankene jeg ikke burde tenke tenkes. Noen ganger må også tankene som deprimerer meg tenkes.
Samtidig med tankevirksomheten må lommelykten hentes fram. Den eldgamle livsvisdommen må på banen igjen; det gjelder å lete med lys og lykte etter noe som er positivt i akkurat denne dagen. For det er helt sikkert alltid noe som kan sees på som positivt i en dag.
Om 86 399 av 86 400 sekund av et døgn er pyton, finnes det garantert ett som er bra. Om 1439 av 1440 minutter er tunge, finnes det minst ett som er godt.
Slik prøver jeg å tenke.
Tenke når skyer av høst preger sensommerhimmelen.
(Dagens lyspunkt for meg; jeg fant et fantastisk verktøy på internett: Google Oversetter. Et program som oversetter tekst fra f.eks engelsk til norsk. Nå blir det gøy å lese utenlandske blogger nå!)
.
fredag 8. august 2008
08.08.08 Åttende i åttende null åtte
En artig dato. En dato som vil bli stående i historiebøkene som dagen for åpningen av OL 2008 i Bejiing, Kina. Et omdiskutert OL med uttallige demonstrasjoner mot seg. Menneskerettighetene som mangler i landet skal det ties om under lekene. Halvannen million innbyggere i Bejiin er sendt bort og arbeidere har milliarder utestående i lønn. Hva og hvem som skal vises fram er nøye kontrollert og sensurert. Det er et glansbilde som skal vises fram for verden.
De som kjenner meg vil vite at jeg ikke er noen sportentusiast og enda mindre noen idrettsfanast. Og det er jo synd for meg, for jeg skjønner at folk som er interessert i sport live og på TV har mange gleder i livet som jeg ikke har.
Derimot har jeg en viss sans for tall. Spesielt tall som gjelder penger. Stort sett andre sine penger.
Som Kina sine penger:
Åpningsshowet idag kostet 500 000 000 kroner. Fem hundre millioner kroner (ABC-nyheter).
Aftenposten melder at Bejiins "ekstreme makeover" har kostet rundt tusen milliarder kroner. 100 000 000 000.
Hva hele OL vil koste Kina er vel omtrent ikke til å regne på.
Kronetallene kan sikkert variere med ulike kilder. Uansett er det snakk om veldig mange penger. Så ufattelig mange millioner kroner kunne ha mettet mang en munn og stablet på beina mang et jordskjelvoffer. Så lenge det finns et eneste fattig menneske på denne jorda syns jeg det er totalt unødvendig å bygge opp nye arenaer (og hoteller, veier, altmulig) til hvert OL. Det kunne være mer enn godt nok å fikse på en eksisterende arena. Jeg vet jo godt at verden ikke er så enkel at noens kroner metter andres mager og at et slikt arrangement skaper arbeidsplasser, standardhevning og PR for arrangørlandet. Men det syns jeg faktisk teller mindre i dette regnestykket. Rett ut sagt. Ukorrekt og upopulært, men det er min mening.
Uansett hva slags meninger som måtte finnes om hele arrangementet, går lekene sin gang. Og jeg får ha sportsånd nok til at jeg ønsker alle utøvere og tilskuere live og på TV GODE LEKER.
.
De som kjenner meg vil vite at jeg ikke er noen sportentusiast og enda mindre noen idrettsfanast. Og det er jo synd for meg, for jeg skjønner at folk som er interessert i sport live og på TV har mange gleder i livet som jeg ikke har.
Derimot har jeg en viss sans for tall. Spesielt tall som gjelder penger. Stort sett andre sine penger.
Som Kina sine penger:
Åpningsshowet idag kostet 500 000 000 kroner. Fem hundre millioner kroner (ABC-nyheter).
Aftenposten melder at Bejiins "ekstreme makeover" har kostet rundt tusen milliarder kroner. 100 000 000 000.
Hva hele OL vil koste Kina er vel omtrent ikke til å regne på.
Kronetallene kan sikkert variere med ulike kilder. Uansett er det snakk om veldig mange penger. Så ufattelig mange millioner kroner kunne ha mettet mang en munn og stablet på beina mang et jordskjelvoffer. Så lenge det finns et eneste fattig menneske på denne jorda syns jeg det er totalt unødvendig å bygge opp nye arenaer (og hoteller, veier, altmulig) til hvert OL. Det kunne være mer enn godt nok å fikse på en eksisterende arena. Jeg vet jo godt at verden ikke er så enkel at noens kroner metter andres mager og at et slikt arrangement skaper arbeidsplasser, standardhevning og PR for arrangørlandet. Men det syns jeg faktisk teller mindre i dette regnestykket. Rett ut sagt. Ukorrekt og upopulært, men det er min mening.
Uansett hva slags meninger som måtte finnes om hele arrangementet, går lekene sin gang. Og jeg får ha sportsånd nok til at jeg ønsker alle utøvere og tilskuere live og på TV GODE LEKER.
.
tirsdag 5. august 2008
Skyer på sommerhimmelen
Å leve med CF innebærer å leve med mange tanker og bekymringer om nåtid og framtid. Det er som å ha noen spøkelser i et skap hele tiden. Når jeg er "frisk" (dvs. ikke infeksjoner og brukbar pust) klarer jeg stort sett rimelig godt å holde skapdøren igjen så spøkelsene ikke får røre på seg. Men når infeksjonene innhenter meg og kreftene raser utav kroppen, da forsvinner også styrken til å holde spøkelsene på avstand. Da kommer de rasende ut av skapet og skremmer meg så jeg kan bli stiv av skrekk.
Veldig irriterende er det; at de kommer mest fram når jeg som minst trenger dem. Når alle krefter bør brukes til å dempe infeksjoner og holde motet oppe. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne kverke disse spøkelsene. Men til nå har jeg ikke klart å finne det hvordan det skulle kunne gjøres.
.
Veldig irriterende er det; at de kommer mest fram når jeg som minst trenger dem. Når alle krefter bør brukes til å dempe infeksjoner og holde motet oppe. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne kverke disse spøkelsene. Men til nå har jeg ikke klart å finne det hvordan det skulle kunne gjøres.
.
søndag 3. august 2008
Mer Oslo-sommer
Om noen skulle ta min litt selvironiske beskrivelse av parkkvelden bokstavelig, så får jeg presisere at jeg generelt er av den oppfatning at "utlendinger" er våre nye landsmenn og at flere kulturer nå kunne forenes, selv om det noen ganger kolliderer med brask og bram. Tiden er alltid i endring, generasjoner er i endring. Min barndoms sanglærdom om "Mot i brystet, Vett i pannen, Stål i ben og armer, Ryggen Rak og Blikket Fritt, se det er bra, Tåle Slit og Tåle Sludd og Tåle Frost og Varme, slike gutter det vil gamle Norge ha", passer neppe for denne generasjonens ungdom, om de er født i Norge eller ikke.
Det er noen ting man raskt lærer seg som beboer i Oslo. Man blander seg ikke inn i konflikter med folk på gata, man lar festfulle og dopa folk være i fred og man skyr bråk. En gylden regel er å trekke seg bort fra folk som kan ansees å være i ubalanse. Da er man tryggest. Absolutt tryggest.
Heldigvis finnes det masse flott ungdom som fortsatt har "vett i panna". Jeg har hatt gleden av å ha en grandtantenevø på snart 15 her i noen dager (grandtantenevø = jeg er hans grandtante, altså tante til hans mor). Han har introdusert meg til akvariehobbyens verden. Vi har trålet akvariebutikker og sett fisker i alle farger og fasonger, med ulike navn og ulike priser, og jeg har fått innblikk i at dette er en hel vitenskap. Vi fikk smuglet med noen reker og en grønn algebolle i en solid isoporpakke i kofferten hans på flyet. Med ryggen rak og blikket fritt er det så langt vi har strukket oss til å gjøre noe som er "på kanten" i sommervarmen.
Forøvrig hører jeg spennende lydbokkrim dinglende i hengekøyestolen min. Stieg Larsson har endelig bergtatt også meg med triologien "Menn som hater kvinner".
.
Det er noen ting man raskt lærer seg som beboer i Oslo. Man blander seg ikke inn i konflikter med folk på gata, man lar festfulle og dopa folk være i fred og man skyr bråk. En gylden regel er å trekke seg bort fra folk som kan ansees å være i ubalanse. Da er man tryggest. Absolutt tryggest.
Heldigvis finnes det masse flott ungdom som fortsatt har "vett i panna". Jeg har hatt gleden av å ha en grandtantenevø på snart 15 her i noen dager (grandtantenevø = jeg er hans grandtante, altså tante til hans mor). Han har introdusert meg til akvariehobbyens verden. Vi har trålet akvariebutikker og sett fisker i alle farger og fasonger, med ulike navn og ulike priser, og jeg har fått innblikk i at dette er en hel vitenskap. Vi fikk smuglet med noen reker og en grønn algebolle i en solid isoporpakke i kofferten hans på flyet. Med ryggen rak og blikket fritt er det så langt vi har strukket oss til å gjøre noe som er "på kanten" i sommervarmen.
Forøvrig hører jeg spennende lydbokkrim dinglende i hengekøyestolen min. Stieg Larsson har endelig bergtatt også meg med triologien "Menn som hater kvinner".
.
lørdag 26. juli 2008
Sommer-Oslo. Oslo-Sommer.
Klokka er ti på ni om kvelden og termometeret måler 28.8 grader.
Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.
Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.
Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?
Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.
Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.
Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.
Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.
Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)
.
Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.
Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.
Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?
Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.
Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.
Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.
Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.
Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)