Å leve med CF innebærer å leve med mange tanker og bekymringer om nåtid og framtid. Det er som å ha noen spøkelser i et skap hele tiden. Når jeg er "frisk" (dvs. ikke infeksjoner og brukbar pust) klarer jeg stort sett rimelig godt å holde skapdøren igjen så spøkelsene ikke får røre på seg. Men når infeksjonene innhenter meg og kreftene raser utav kroppen, da forsvinner også styrken til å holde spøkelsene på avstand. Da kommer de rasende ut av skapet og skremmer meg så jeg kan bli stiv av skrekk.
Veldig irriterende er det; at de kommer mest fram når jeg som minst trenger dem. Når alle krefter bør brukes til å dempe infeksjoner og holde motet oppe. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne kverke disse spøkelsene. Men til nå har jeg ikke klart å finne det hvordan det skulle kunne gjøres.
.
tirsdag 5. august 2008
søndag 3. august 2008
Mer Oslo-sommer
Om noen skulle ta min litt selvironiske beskrivelse av parkkvelden bokstavelig, så får jeg presisere at jeg generelt er av den oppfatning at "utlendinger" er våre nye landsmenn og at flere kulturer nå kunne forenes, selv om det noen ganger kolliderer med brask og bram. Tiden er alltid i endring, generasjoner er i endring. Min barndoms sanglærdom om "Mot i brystet, Vett i pannen, Stål i ben og armer, Ryggen Rak og Blikket Fritt, se det er bra, Tåle Slit og Tåle Sludd og Tåle Frost og Varme, slike gutter det vil gamle Norge ha", passer neppe for denne generasjonens ungdom, om de er født i Norge eller ikke.
Det er noen ting man raskt lærer seg som beboer i Oslo. Man blander seg ikke inn i konflikter med folk på gata, man lar festfulle og dopa folk være i fred og man skyr bråk. En gylden regel er å trekke seg bort fra folk som kan ansees å være i ubalanse. Da er man tryggest. Absolutt tryggest.
Heldigvis finnes det masse flott ungdom som fortsatt har "vett i panna". Jeg har hatt gleden av å ha en grandtantenevø på snart 15 her i noen dager (grandtantenevø = jeg er hans grandtante, altså tante til hans mor). Han har introdusert meg til akvariehobbyens verden. Vi har trålet akvariebutikker og sett fisker i alle farger og fasonger, med ulike navn og ulike priser, og jeg har fått innblikk i at dette er en hel vitenskap. Vi fikk smuglet med noen reker og en grønn algebolle i en solid isoporpakke i kofferten hans på flyet. Med ryggen rak og blikket fritt er det så langt vi har strukket oss til å gjøre noe som er "på kanten" i sommervarmen.
Forøvrig hører jeg spennende lydbokkrim dinglende i hengekøyestolen min. Stieg Larsson har endelig bergtatt også meg med triologien "Menn som hater kvinner".
.
Det er noen ting man raskt lærer seg som beboer i Oslo. Man blander seg ikke inn i konflikter med folk på gata, man lar festfulle og dopa folk være i fred og man skyr bråk. En gylden regel er å trekke seg bort fra folk som kan ansees å være i ubalanse. Da er man tryggest. Absolutt tryggest.
Heldigvis finnes det masse flott ungdom som fortsatt har "vett i panna". Jeg har hatt gleden av å ha en grandtantenevø på snart 15 her i noen dager (grandtantenevø = jeg er hans grandtante, altså tante til hans mor). Han har introdusert meg til akvariehobbyens verden. Vi har trålet akvariebutikker og sett fisker i alle farger og fasonger, med ulike navn og ulike priser, og jeg har fått innblikk i at dette er en hel vitenskap. Vi fikk smuglet med noen reker og en grønn algebolle i en solid isoporpakke i kofferten hans på flyet. Med ryggen rak og blikket fritt er det så langt vi har strukket oss til å gjøre noe som er "på kanten" i sommervarmen.
Forøvrig hører jeg spennende lydbokkrim dinglende i hengekøyestolen min. Stieg Larsson har endelig bergtatt også meg med triologien "Menn som hater kvinner".
.
lørdag 26. juli 2008
Sommer-Oslo. Oslo-Sommer.
Klokka er ti på ni om kvelden og termometeret måler 28.8 grader.
Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.
Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.
Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?
Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.
Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.
Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.
Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.
Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)
.
Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.
Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.
Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?
Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.
Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.
Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.
Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.
Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)
.
fredag 25. juli 2008
Tv2`s innslag om organdonasjon
"Flere får livet i gave" melder Tv2 i kveldens nyheter.
Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.
Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.
Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".
Innslaget om Andreas finner du her.
Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.
.
Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.
Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.
Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".
Innslaget om Andreas finner du her.
Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.
.
Dagens nyhetsbilde
I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.
Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.
Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.
Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.
Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.
.
Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.
Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.
Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.
Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.
.
Lettvint poesi
Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:
I hagen
Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol
I hagen
Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol
terrassen den er badet i ettermiddagssol
Ved siden ligger vakre pus
som lever livet sitt i sus og dus
Vi er i vårsol-sommer-rus
Den gule busken blomster fin
i kapp med lillafargede syrin
Et plommetre står hvitt og flott
I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått
Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger
Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger
Det er harmoni og ro
Denne dagen den er god
Det er helg og det er fri
jeg har nok av tid og energi
til å lage ganske enkel,
lettvint poesi
.
torsdag 24. juli 2008
Tid, ro, undring
Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.
Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:
"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".
Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.
Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:
"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".
Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)