Ikea - føljetong 4

Nå nærmer det seg til for kjøkkenoppussingen.

Idag kom oppmålingsmannen fra firmaet som skal sette opp kjøkkenet. Han så rakst at bestillingsordren fra Ikea ikke stemmer med målene her. Dette tross at det er en Ikeakjøkken-ansatte som har foretatt utregning av sokler og sokkelbein, lister, benkeplater og endeplater. Jeg har sjekket at tegningene stemte, og så var det den ansatte som konfigurerte bestillingen etter fortatt kontroll av disse tingene, slik standard prosedyre på Ikea er. Men så stemmer det altså likevel ikke. Jeg må bytte en lang benkeplate med en enda lengre, og det mangler to lange endeplater. Pluss litt småplukk. Altså må jeg skaffe tilveie 6,5 meter plater fordelt på 3 kolli. Pytt pytt liksom. Skal jeg ta dem under armen og spasere hjem?

Så da må jeg altså tilbake til Ikea. Igjen. Jeg er spent på om Ikea vil ta noe som helst ansvar for at de har bestillt feil. Og om de i det hele tatt vil bry seg om at det er 8. gangen jeg er der i sakens anledning. Forventningene er ikke altfor store...

Jeg tror det blir en stund til jeg handler på Ikea igjen. Jeg tror bare jeg sier det sånn.

Ellers er det bare maling, varmtvannsbereder, fliser, oppvaskkum, blandebatteri og spesialventilator jeg må få i hus i løpet av neste uke. Med lunger som streiker er det igrunnen mer enn nok. Men nytt kjøkken, det blir det nok til slutt :-)
.

Hand i hand

Handa mi,
med slitte furer av levd liv,
held den vesle babyhanda, mjuk av nyfødt liv.

Livet skulle levast slik,
fortruleg og tillitsfullt,
hand i hand
menneskehand i menneskehand,
slik at vi kunne kjenna
varmen og styrken
frå kvarandre

i hender som held.





Me skulle aldri veksa ifrå det
at hand held hand.
Det kjennes så tydeleg
at den andre er der
når menneskehand held menneskehand
.

Mer vår

Jeg har hatt en god ferieuke på Jæren. Med familie, unger, babypass, konfirmasjon, sol, viber, nypløyde jorder, "hestablomma"og "hevdalukt". Det har vært kjekt. Jeg er glad for å få oppleve at våren kommer atter en gang. Det var tider i vinter da dette syntes svært lite selvfølgelig. Men nå er altså våren her, og jeg i den. Vel hjemme igjen har hagen eksplodert i grønt og gresset vokst 10 cm. I et slikt fargehav av irrgrønt og gult er det lett å glemme vinteren som ligger bak. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Velkommen vår!

(bildet anbefales forstørret, klikk på det så blir det stort og gult og vakkert)
.

Hormoner i april

Våren har kommet til Oslo. Definitivt. April er her. April.

Hormonene blomstrer om kapp med de hvite blomstene på epletreet.
Naboenes hormoner altså, om du måtte lure.

To naboer har funnet hverandre. I skumringen har de flørtet og smisket i hele kveld. I min hage. Rett utenfor min verandadør. I timevis holdt de på. Et heftig, langt vorspiel. Til Han fikk Henne. I noen sekunder bare fikk Han Henne. Hun skrek som besatt. Til hun kastet Han av. Og fortsatte å strekke sin smekre kropp utover den irrgrønne plenen.

De har ikke mye bluferdighet, disse naboene. Kattenaboene. Ja, for det er de jeg snakker om. Nabokattene.

Inne sitter jeg og min søte fine Pus og ser på gjennom ruta. Pus, som bærer navnet Jesper, er ferdig med sånt. Han har parra seg. En gang har han parra seg. Det er i alle fall det jeg, matmor, liker å tro.

For Jesper har vært ute en aprilnatt før. Min lille uskyldige hårdott, Jesper. Den litt sky, ukosete katten som freste når menneskematmor ville holde, kose. Jeg fikk beskjed om det da jeg hentet katten, at det var en han. Langhåret og rufsete som han var, tenkte jeg ikke noe mer over det. At det var en han. Riktignok syns jeg nok Jesper var litt treg til å begynne med å fly etter damene, at han var litt lite "ungkatt". Han er vel homo tenkte jeg, de peneste er jo ofte det. Riktignok ble han nokså stor og tjukk etter hvert, Jesper. Og noe som lignet på patter kunne anes under den store pelsen. Men hannkatt, det var han jo. Uansett. Kommentarer fra naboer om at "hun har jo gått rundt her flere netter og innynda seg hos mannfolka" ble overhørt. For noe tull. Dumme naboene. Ikke noe mer å tenke på, det. "Han får for mye mat av deg" sa vennene mine. "Han har det for godt hos deg". For noe tull. Dumme venner.

Jeg bestemte meg for å kastrere Jesper. Jeg ville ha fred og ro om nettene og ikke hisse på meg naboer som kunne klage over skriking og pisselukt i hagene sine. Time hos dyrlegen ble bestilt. Når sant skal sies hadde jeg jo prøvd å titte etter litt, løfte på halen osv, for han var jo blitt litt tjukk, Jesper. Når jeg tenkte meg om. Men katta avviste disse forsøkene med glefsende tenner og jeg ga opp.

Vi møtte opp hos dyrlegen, Jesper og jeg. På venterommet satt mennesker og dyr med ørene på stilker. Alle nyankomne ble observert med stor interesse. "Hva skal du da?" sa dama i resepsjonen. "Jo, hmmm jeg skal egentlig kastrere denne hannkatten her. Men nå er jeg litt usikker på om det heller er en gravid hunkatt" "Du må vel vite åssen kjønn det er på katta di" hveste dama og dro katten ut av buret og rota oppunder halen. "Det kan jeg si deg", sa hun "at noen hannkatt, det er dette ikke". Sjelden har jeg vært så flau. Sjelden. Kanskje aldri.

Vi luska oss hjem, Jesper og jeg. Noen uker etterpå kom 3 små kattunger til verden. Født i min seng med meg som jordmor. Han tok sin morsrolle på alvor Jesper. Og ble sterilisert etterhvert. Beholdt sitt navn.Men hunkatt, det ble han liksom aldri.

Nå har Jesper slutta med slikt. Slikt som nabokattene driver med. Hele natta holdt de på, kattenaboene. Takke meg til et velfylt matfat og matmors gode myke seng, tenker Jesper.

Heldigvis er april snart over. Kattemåneden april. Måneden for blomstrende hormoner.
.

Miracle of life

Jeg har kommet over en helt utrolig spesiell historie. Så sterk at jeg bare må fortelle om den:

I USA lever ekteparet Nathan og Patricia Suzanne Lawrenson. Paret er sterkt troende mennesker. Tricia er 26 år og har CF. Gjennom oppveksten har hun hatt en hemmelig stille bønn om å føde et barn. I juni 2007 utredes hun for lungetransplantasjon. 1 dag før hun skal starte prosessen viser det seg at hun, mot alle anbefalinger, er gravid. Hun og barnet gis max 50% sjanse for å overleve om hun skal bære fram barnet. Det velger de å gjøre. Pga hennes helsetilstand må fosteret tas ut etter 24 uker. Barnet, Gwenyneth Rose, fødes prematurt i januar 2008. 2.april gjennomgår Tricia en dobbel lungetransplantasjon. I dag skrives hun ut fra sykehuset og det går bra med babyen, som fortsatt er på sykehuset.

Nathan forteller parets historie gjennom bloggen sin. Bloggen har hatt 3,2 million besøkende og har 25 ooo treff daglig!

Jeg anbefaler de lesere som er interesserte i denne historien å titte på Natans blogg

http://cfhusband.blogspot.com/

og spesielt å se denne videoen fra ABCs nyhetssending

http://abclocal.go.com/wtvd/story?section=news/health&id=6098514&status=ok.

og

http://abclocal.go.com/wtvd/media?id=6103437

.

Saken taler for seg selv; dette må være intet mindre enn et livets mirakel!

.

Endelig vår i hagen

No livnar det i lundar
No lauvast det i li
Den heile skapning stundar
No fram til sumars tid


Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
Og atter som eit under
Nytt liv av daude gror


(Elias Blix)


.

Ikea kjøkken - føljetong del 3

I dag var jeg på Ikea og bestilte kjøkken og hjemlevering og firma til å sette det opp! Superfornøyd!

Iallefall i hele 4 timer, til jeg satte meg ned og skulle studere de tredimensjonale vidundertegningene og bestillingslista. Og oppdaga at han flinke mannen som har tegna alt fint og helt riktig har bestilt ett stort overskap for mye og en smal vinreol for lite..

Hva var det jeg sa?
Ikea, jeg kommer tilbake...

Enda godt jeg har over 3 uker på meg før alt skal monteres opp. Det ligger jo an til minst 1 Ikeatur til før den tid. Jeg kommer tilbake, bestemt-billig-duste-kunde som jeg er. For nå er det ingen vei tilbake. Og en ting skal Ikea ha; de har bidratt til å få noen andre og helt trivielle tanker inn i hodet mitt..
.