Hormoner i april

Våren har kommet til Oslo. Definitivt. April er her. April.

Hormonene blomstrer om kapp med de hvite blomstene på epletreet.
Naboenes hormoner altså, om du måtte lure.

To naboer har funnet hverandre. I skumringen har de flørtet og smisket i hele kveld. I min hage. Rett utenfor min verandadør. I timevis holdt de på. Et heftig, langt vorspiel. Til Han fikk Henne. I noen sekunder bare fikk Han Henne. Hun skrek som besatt. Til hun kastet Han av. Og fortsatte å strekke sin smekre kropp utover den irrgrønne plenen.

De har ikke mye bluferdighet, disse naboene. Kattenaboene. Ja, for det er de jeg snakker om. Nabokattene.

Inne sitter jeg og min søte fine Pus og ser på gjennom ruta. Pus, som bærer navnet Jesper, er ferdig med sånt. Han har parra seg. En gang har han parra seg. Det er i alle fall det jeg, matmor, liker å tro.

For Jesper har vært ute en aprilnatt før. Min lille uskyldige hårdott, Jesper. Den litt sky, ukosete katten som freste når menneskematmor ville holde, kose. Jeg fikk beskjed om det da jeg hentet katten, at det var en han. Langhåret og rufsete som han var, tenkte jeg ikke noe mer over det. At det var en han. Riktignok syns jeg nok Jesper var litt treg til å begynne med å fly etter damene, at han var litt lite "ungkatt". Han er vel homo tenkte jeg, de peneste er jo ofte det. Riktignok ble han nokså stor og tjukk etter hvert, Jesper. Og noe som lignet på patter kunne anes under den store pelsen. Men hannkatt, det var han jo. Uansett. Kommentarer fra naboer om at "hun har jo gått rundt her flere netter og innynda seg hos mannfolka" ble overhørt. For noe tull. Dumme naboene. Ikke noe mer å tenke på, det. "Han får for mye mat av deg" sa vennene mine. "Han har det for godt hos deg". For noe tull. Dumme venner.

Jeg bestemte meg for å kastrere Jesper. Jeg ville ha fred og ro om nettene og ikke hisse på meg naboer som kunne klage over skriking og pisselukt i hagene sine. Time hos dyrlegen ble bestilt. Når sant skal sies hadde jeg jo prøvd å titte etter litt, løfte på halen osv, for han var jo blitt litt tjukk, Jesper. Når jeg tenkte meg om. Men katta avviste disse forsøkene med glefsende tenner og jeg ga opp.

Vi møtte opp hos dyrlegen, Jesper og jeg. På venterommet satt mennesker og dyr med ørene på stilker. Alle nyankomne ble observert med stor interesse. "Hva skal du da?" sa dama i resepsjonen. "Jo, hmmm jeg skal egentlig kastrere denne hannkatten her. Men nå er jeg litt usikker på om det heller er en gravid hunkatt" "Du må vel vite åssen kjønn det er på katta di" hveste dama og dro katten ut av buret og rota oppunder halen. "Det kan jeg si deg", sa hun "at noen hannkatt, det er dette ikke". Sjelden har jeg vært så flau. Sjelden. Kanskje aldri.

Vi luska oss hjem, Jesper og jeg. Noen uker etterpå kom 3 små kattunger til verden. Født i min seng med meg som jordmor. Han tok sin morsrolle på alvor Jesper. Og ble sterilisert etterhvert. Beholdt sitt navn.Men hunkatt, det ble han liksom aldri.

Nå har Jesper slutta med slikt. Slikt som nabokattene driver med. Hele natta holdt de på, kattenaboene. Takke meg til et velfylt matfat og matmors gode myke seng, tenker Jesper.

Heldigvis er april snart over. Kattemåneden april. Måneden for blomstrende hormoner.
.