Dvale

Bloggen min ligger i dvale. Slik jeg er litt i dvale. Energi og inspirasjon mangler, skrivegløden kommer ikke til overflaten. Kanskje er tiden for blogging på hell. Kanskje finner jeg igjen inspirasjon og legger ut noen flere tekster om livet som lungetransplantert CF-er.

Med dette har jeg iallefall gitt et livtegn så mine gjenværende, trofaste lesere ikke skal uroe seg. Jeg tusler rundt i Høsten, stadig søkende etter noe lysere tider.

.

Å stå på

Sensommeren kom med stråler av sol og streif av medvind. Små sommerfornemmelser ble til gjennom turer i bilen, hotell og spa, spise ute og sitte i hagen. Mer sensommerstyrke skal hentes i høstnatur i de svenske skoger, og senere gjennom oktoberdager i Dubrovnic. Sjelens solcellebatteri lades så lenge det stråler å finne.

Med sommerslutt kommer hverdager. Det er tid for å ta tak, ordne opp, komme i gjenge. Tid for å stå på, henge i stroppen. Helseavtaler står i kø, her er det bare å henge med. Jeg er sliten før jeg har begynt. Jeg har ikke krefter til alt jeg skal, vil, kan, bør. Jeg må gjøre prioriteringer og omprioriteringer. Det er krevende, men jeg henger med. Står på. For er det noe jeg har lært meg gjennom et langt CF-liv så er det det. Å stå på.

.

S K R I V E S P E R R E!

Sommerskrivesperre, sommerferieskrivetimeout.

Sensommerskrivestart nå.

Sommeren ble slitsom med litt for mye smerter og småsnusk i systemet. Skulle ikke bli sånn, denne sommeren. Slik ble sommeren.

Så speedsommerhelg med sommerting som; Strømstadvennefest, softis i Son, svømme i sjøen, strupe snigler, spise solmodne stikkelsbær. Slikke sensommersol som sakte "stuffer" sjelens solcellebatteri.

Sensommersjelemelankoni. Satser på sennepsgule sensommersolstråler som sakte skaper høstfargesymfoni for sinn og skinn!

Satser, som sedvanlig...

.

FERIETID

Hode og skrivelyst har tatt sommerferie. Hanglete kropp og slitent sinn trenger seg sommerferie. Alle ønsker seg sommer, sol og lyse dager.

Det håper jeg alle mine lesere får. Sommer, sol og lyse dager. Uansett livssituasjon; jeg ønsker at DU får gode påfylldager. GOD SOMMER!

.

Skiftende skydekke. Våge å være

Sola skinner. Regnet øser. Slik er sommerdagene; skiftende, ustabile.

Slik føles også mitt transplantert-liv til tider. Kroppens krigere hjerjer innvendig, immunforsvaret svinger, mange ulike medisiner skal fungere sammen, hormonene er ikke alltid i balanse, smertene sliter og infeksjonene kommer lett. Hjernen er ikke like skarp som før, jeg bruker lengre tid på å forholde meg til hverdagslige beslutninger.  Jeg er ikke helt som jeg var. Noe har jeg mistet og mye har jeg fått.

Noen dager er slitsomt tunge. Så kommer det plutselig en "solskinnsdag" som veier opp. Som i denne uka; Barnevogner hos nye naboer gir hagene liv. Minst 4 katter vil gjerne late seg på min veranda. Vidunderlig grandtantejente på 15 dager på sin første busstur til Kampen. Trille barnevogn. Skifte bleie. Studere grimaser. Se livets under og ønske den lille nye i livet velkommen.

Så være "familie"  til tvilling-gutter på snart 13 som avslutter barneskolen. Gutter jeg har fulgt siden de var mindre enn 15 dager gamle. Lilleaker skoles to 7. klasser har satt opp musikalen Grease. Guttene "mine" står alene på scenen og synger. Men nydelige stemmer, presist og vakkert på engelsk og norsk, med skinnjakker og kult look. Nivået på forestillingen er skyhøy og jeg er overimponert over hvor scenetrygge, stolte, samkjørte og innstuderte elevene er. Fra "guttehvalper" til lange pene nesten fullvoksne jenter. Foreldrene har laget nydelig tapas og innbydende kakebord. Norsk skole på sitt ypperste; med uvanlig flinke elever, knalldyktige lærere som har fått fram det beste i de unge. Og engasjerte foreldre som rammet dagen inn i gullramme.

Rektor sendte med ungdommene et dikt. Ord som gjelder babyjenta som skal vokse opp, 13-åringer på vei til ungdomstiden og 49 årige Åshild i skiftende skydekke. Og kanskje også en og annen bloggleser.

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

(Hans Olav Mørk)

.

Sommer start

Sommerens første ferie. Storesøstre og småsøstre skal besøke søta bror. Sweeden. Shopping, spising, samvær. Spådd småkjølig. Satser på sommerfornemmelse.

Satser på skikkelig sommer i år. Mer stabilt og med sykdomsfravær. De store ferieutfluktene er enda ikke innen rekkevidde. Men små turer er supert det og. Spise is. Se på sola. Kjenne at pusten går, inn ut inn ut. Sanse fravær av hoste. Slippe inhalasjoner hver dag. La sjelen smelte og nyte at den etterlengtede årstiden endelig er her. Sakte, men sikkert, smake sommer.

.

Snegle avsted

Nei, det er ikke noen feil med bloggen min. Eller dataen din. Det er jeg som har stoppet litt opp. Eller rettere sagt; som snegler meg avsted.



Jeg føler meg som snegelen for tiden. Noen ganger innetrukket i skallet; urørlig klamret fast til et grønt blad. Andre ganger sulten, bladspisende, med snuten stikkende såvidt utenfor skallet. Og så en gang i blant, som denne sneglen; målrettet strenende ut og fram, med følehornene vidåpne, søkene.

Mellom innesluttet skall og søkende strening er det prosess, prosess, prosess. Prosess som går i sneglefart. Hva klarer jeg, hva orker jeg, hva vil jeg, hva skal jeg, hvor går jeg. Selv om det har gått snart to og et halvt år siden transplantasjonen snart, er prosessene ikke avsluttet og tingene tar fortsatt tid.

Det er ikke så lett å skrive om tingene som tar tid, prosessene som skal landes. Derfor har det blitt litt stille fra meg i det siste.

Jeg håper mine lesere venter til sneglesesongen er over!
Det kan være når som helst...

.