vårens vakkerhet

rosa himmel

hvit himmel

grønn himmel

BOTANISK HAGE MAI 2010

.

LYSEGRØNT HÅP

?

.

står her
spirer
spinkle, søkende
sterke
sier
strekk deg mot sol
sier
sanasol i sommer som kommer

.

BARCODE

Her ser du det som engang var en vakker fjordutsikt (klikk på bildet så blir det større). En fjordutsikt verd minst etpar hundre tusen kroner. En utsikt over Oslofjorden og dets øyer og Nesoddlandet lenger bak. En fjordutsikt hvor danskebåtens ankomt og avgang kunne besiktiges med det blotte øyet. Med en liten kikkert kunne fru Olsens harryhandelklesantrekk betraktes hver tirsdag og ungkar Nilsens edruelighetsgrad vurderes hver torsdag. Eller det yrende folkelivet på Operataket anes. Alltid noe å følge med på, altså.

Her ser du hva Barcode gjør med den dyrekjøpte utsikten. Nå skimtes såvidt blått hav bak 8 fancy høyblokker (barcode = strekkoden som står på prislappen på varer man kjøper). Barcode er arkitektenes lekegrind med "legoklosser" i fri fantasi. Noen vil hevde at bygningene er et lekkert og luftig eksempel på moderne arkitektur. Etter min mening stenger Barcode Oslo inne og Utsikten ute. Barcode blir en "mur" som skiller Oslo fra sjøen. Det flotte særpreget Oslo har med skrånede landskap fra marka via byen ut til havet, forsvinner. Utrolig nok har vi, Oslos beboere, ikke forstått i tide hva dette ville gjøre med byen. Når høyblokkene nå popper opp som perler på en snor, er det for seint å protestere.

Nå står blokkene der og det nytter ikke å gråte over spilt melk (dvs. tapt fjordutsikt og et tresiffret antall tusen i tapt leilighetsverdi (kanskje)). Blokkene gir, i full opplysthet, et kult "New York immitsj" når det er mørkt. Og det er jo en slags utsikt det og. Om man ser godt etter kan fortsatt både sjøen og danskebåten skimtes innimellom. Men fint, det kommer jeg aldri til å syns at Barcode blir. Jeg syns, tvert om, at dette er det største arkitektoniske feilgrep som er begått mot byen Oslo. Virkeligheten er tross alt ikke et tegnebrett hvor grå betong, svart granitt eller hvit marmor og glass kan fargelegges i en harmonisk pastell. Enda godt at himmelen fortsatt er høy og solnedgangen magisk. Det håper jeg at ingen kan ta fra meg.



Noen som har andre meninger?

,

Ut på tur

Så gjelder det å holde trøkket på fysisk aktivitet. Jeg må jo trene fortsatt. Så jeg ikke mister det jeg har bygd opp. Så jeg blir enda sterkere. Har bestemt meg for å gå tur nesten uansett (bare ikke ved dårlig form/feber). Nå er det ingen fysioterapeut som kommer hver dag og veileder meg (som på Riksen) eller ferdig programplan for ferdiglagte aktiviteter (som på Catosenteret). Nå er det bare meg og min egen årelange innebygde vegring mot trening. Jeg har alltid hatet trening. Det var så mye pes i en periode i CF-miljøet; alle skulle trene og aller helst løpe maraton. Jeg orket aldri det. Så ble jeg liksom litt "anti-trening" på typen.

Men nå er det anderledes. Nå vil jeg bli bedre og sterkere og det er en motivasjon. I den fasen jeg er nå, er det det å gå tur, gjøre noen øvelser med strikk og ball og å gjøre vanlige dagligdagse ting som er treningsnivået. Så kommer det kanskje en fase senere hvor styrketrening på spesifikke muskelgrupper blir aktuelt.


Så tar jeg ett steg om gangen, da. Bokstavelig talt.

Ut på tur, aldri sur.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
En jærbu i hovedstaden tåler litt regn. Sydvest er vel retro det?

Jeg har til og med fått meg en skritt-teller. Men kan noen fortelle meg hvor i skrittet den skal festes? :-)

.

Ny fase

Nå er jeg ferdig på opptreningsoppholdet på Catosenteret i Son. Forhåpentligvis er jeg ferdig med institusjonsliv for en stund. Det ble drøyt 4 måneder hjemmefra tilsammen.

Jeg håper at transplantasjonsprosessen nå går over i en ny fase. En fase hvor ting er mer stabilt og jeg føler meg friskere, klarer mer og kan være hjemme og ute i det vanlige livet.



Opptreningsoppholdet har gjort meg godt. Jeg har blitt mye bedre etter påske. Jeg har fått noen ørsmå musker i kroppen, jeg har slappet av, spist fantastisk god mat og blitt kjent med nye kjekke mennesker. Jeg føler at jeg har hentet meg inn, tilbake til det som er meg i "normal forfatning".

Jeg er ikke til topps i klatreveggen, men jeg har reist meg fra gulvet og står på stødige bein. Med armer som strekker seg i søken etter å nå enda lengre i retning et friskere og bedre liv. Et liv hvor jeg har valg. Et liv hvor jeg kan ha muligheten til å skaffe meg det innholdet jeg ønsker. Jeg må fortsatt stå på. Det koster slit og smerter. Men jeg håper at den neste fasen i prosessen min vil innebære muligheter og valgfrihet. Og glede. Glede over å ha fått muligheten til dette bedre livet gjennom at akkurat jeg fikk to nye lunger i tide.

.

Rundetider - pers

Denne helga har jeg hatt mine beste dager etter transplantasjonen. Jeg har vært aktiv fra fredag til søndag med bare få hvilepauser. Det har vært basseng og bordtennis, turer på asfalt og i skog, is i solveggen, shopping i Moss, gartneri på Jeløya, galleri og mat to kvelder i Son. Jeg har truffet venner fra fjern og nær (venninne fra Moss med nyankommet mann fra Kenya, venninne bosatt i Libanon og tx/bloggvenner bosatt i Trondheim). En helg som vil huskes både for sitt hyggelige innhold og for min rekordgode form.

Sola skinner, bjørka blomstrer og hvitveisen lager det mykeste teppe. Jeg har et tøtjs av å "ligge i grønne enger". Nyter hver dag som kjennes god. Og tar ingenting for gitt. Men håper at "våren" nå på alle måter har kommet for å bli...

.