Etter at kjøkkeninnredningen ble levert fra Ikea og manglende deler skaffet tilveie, har saken vært som følger:
Firmaet AFK starta på jobben 19.mai. De var positive til å samordne alle fagfolk og nøkler osv siden jeg ikke kunne bo i leiligheten og ordne nøkkeloverleveringer selv pga sykdom. Altså en positiv start på det hele.
Snekkeren brukte 9 dager i stedet for 2,5 på jobben. Det kom lovnader om ferdigstillelse 6 dager. Konsekvensen for meg var at jeg måtte ha nedvasking av leiligheten 2 ganger, dra med taxi på perm fra sykehuset, orden med folk som kunne ta inn katten og mye mye mer styr.
Snekkeren mente at oppmålingsmannen hadde gjort en altfor dårlig jobb og feilstipulert arbeidet her. Og at alt materiellet jeg selv hadde måttet skaffe tilveie på oppmålingsmannens ordre (i sene kveldstimer på Ikea med stasjonsvogn og takgrind), ikke trengtes.
Altså sto jeg igjen med et lass med overskuddsting som må returneres fra Ikea. Pluss endel småfeil på selve monteringen av kjøkkenet. Noe snekkeren lovte å ordne opp i. For 2 uker siden.
Snekkerer 1 ble syk og snekker 2 måtte overta. Han mente snekker 1 hadde gjort en dårlig jobb og skyldte på han for at det dro ut i tid å få alt ferdig.
Endel småguffne ting hadde også skjedd, så som verandadør som var forlatt ulåst, service som var knust osv. Jeg skrev en mail til firmaet AFK om hele saken, nøkternt og uten klage.
Da reagerte AFK. De sendte en mann ut hit. Han sa rett ut at dette var for dårlig, at han ikke kunne forklare eller forsvare det som hadde skjedd. Han ville rydde opp i manglene på kjøkkenet, levere alt overskuddsmateriell tilbake til Ikea gratis for meg og betale for knust service. Og kompensere for tort og svie. Han slo av 20 prosent av hele regninga! Altså noen tusenlapper. Det syns jeg var fair gjort av firmaet! De har hatt arbeidsfolk som ikke har gjort jobben sin, og det tar firmaet tak i. De prøver å ordne opp så jeg som kunde blir fornøyd, og det syns jeg er seriøst gjort. Det skal de ha.
Så idag kom ny snekker 3 og tok med seg et helt lite flyttelass tilbake til Ikea. Så skal snekker 4 komme i morgen og montere opp skapene som er feil, og fuge litt hist og pist. Da er det nøyaktig en måned siden firmaet begynte på jobben her og det har vært 9 forskjellige arbeidsfolk i huset.
Men det ordner seg nok til slutt. Og bra blir det. Om en stund er alt styret glemt. Forhåpentligvis.
Om jeg har hørt noe fra Ikea ang. mailen jeg sendte og papirene kundeservice på Ikea faxet over til hovedkontoret? NIX. Ikke et ord. Og jeg kommer heller ikke til å ha ork og krefter til å forfølge saken.
Jeg konstaterer at Ikea er billig, men thats it. Og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å være billigdustekunde flere ganger. Bestemtdustebilligkunde. Jeg tviler igrunnen litt på det, faktisk..
,
onsdag 18. juni 2008
mandag 16. juni 2008
45 ÅR
I disse dager fyller jeg 45 år. Noe jeg syns er verd en refleksjon og en feiring.
For en CF-er diagnostisert 8 år gammel i 1971, er det en svært lite selvfølgelig ting å oppnå 45 års levetid. Da jeg fikk diagnosen var CF en barnesykdom med kort forventet levetid. Det lå i kortene at jeg ikke kunne forventes å oppnå voksenalder. Jeg var så heldig at jeg visste at det fantes en voksen som hadde CF, nemlig min søster som da var 26 år. Hun hadde ikke vært så syk som meg gjennom barndommen, og hun hadde 2 barn. Pga henne kunne jeg "lukke ørene" for det jeg nok mer eller mindre forsto om prognosen for denne sykdommen; kunne hun bli voksen, kunne jeg.
Noe jeg altså har blitt. Jeg har blitt så gammel at jeg faktisk har hatt et helt voksenliv. Jeg har vært heldig. Jeg har kjent veldig mange unge mennesker som har dødd av CF opp gjennom årene. Jeg kan ikke si at jeg har gjort noe spesielt riktig eller klokt for å bli så gammel. Jeg tror det skyldes hell og god genmutasjon og svært sterke gener. Folk i foreldregenerasjonen min blir steingamle, og ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg kan ikke si at Cf-livet har vært noen dans på roser. Det har vært mye slit og bekymring og plager. Men det har også vært gode dager, gode opplevelser, gode perioder. Jeg tenker at livet mitt ikke har vært verken bedre eller dårligere enn mange andre sitt liv. Mange har hatt bedre liv enn mitt, men noen har også hatt verre liv. I min alder har de fleste opplevd medgang og motgang. Så også jeg. Selv om de siste årene har vært relativt barske, så har jeg tross alt klart meg og klamret meg fast til livet.
Og det er jeg faktisk ganske stolt av. Jeg er både takknemlig og ydmyk for at jeg har klart det. Jeg vil tillegge mye av æren for at jeg har klart det til venner, familie, kollegaer og CF-venner som har støttet meg, heiet på meg, hjulpet meg og stått last og brast sammen med meg gjennom mang en krise. Og det er liten grunn til å tro at ikke også tiden som ligger foran vil kreve mye både av meg og mine omgivelser. Desverre blir ikke CF bedre etter som årene går, medmindre en tryllestav eller en mirakelkur dukker opp..
Men NÅ er det tiden for å glede seg og feire. SKÅL!
.
For en CF-er diagnostisert 8 år gammel i 1971, er det en svært lite selvfølgelig ting å oppnå 45 års levetid. Da jeg fikk diagnosen var CF en barnesykdom med kort forventet levetid. Det lå i kortene at jeg ikke kunne forventes å oppnå voksenalder. Jeg var så heldig at jeg visste at det fantes en voksen som hadde CF, nemlig min søster som da var 26 år. Hun hadde ikke vært så syk som meg gjennom barndommen, og hun hadde 2 barn. Pga henne kunne jeg "lukke ørene" for det jeg nok mer eller mindre forsto om prognosen for denne sykdommen; kunne hun bli voksen, kunne jeg.
Noe jeg altså har blitt. Jeg har blitt så gammel at jeg faktisk har hatt et helt voksenliv. Jeg har vært heldig. Jeg har kjent veldig mange unge mennesker som har dødd av CF opp gjennom årene. Jeg kan ikke si at jeg har gjort noe spesielt riktig eller klokt for å bli så gammel. Jeg tror det skyldes hell og god genmutasjon og svært sterke gener. Folk i foreldregenerasjonen min blir steingamle, og ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg kan ikke si at Cf-livet har vært noen dans på roser. Det har vært mye slit og bekymring og plager. Men det har også vært gode dager, gode opplevelser, gode perioder. Jeg tenker at livet mitt ikke har vært verken bedre eller dårligere enn mange andre sitt liv. Mange har hatt bedre liv enn mitt, men noen har også hatt verre liv. I min alder har de fleste opplevd medgang og motgang. Så også jeg. Selv om de siste årene har vært relativt barske, så har jeg tross alt klart meg og klamret meg fast til livet.
Og det er jeg faktisk ganske stolt av. Jeg er både takknemlig og ydmyk for at jeg har klart det. Jeg vil tillegge mye av æren for at jeg har klart det til venner, familie, kollegaer og CF-venner som har støttet meg, heiet på meg, hjulpet meg og stått last og brast sammen med meg gjennom mang en krise. Og det er liten grunn til å tro at ikke også tiden som ligger foran vil kreve mye både av meg og mine omgivelser. Desverre blir ikke CF bedre etter som årene går, medmindre en tryllestav eller en mirakelkur dukker opp..
Men NÅ er det tiden for å glede seg og feire. SKÅL!
.
torsdag 12. juni 2008
Tøtsj av letthet
Du lurer kanskje på hvorfor jeg har dette plutselige fokuset på tilværelsens vakkerhet?Det skal jeg fortelle deg.
Det er fordi vettskremtfølelsen fra det hospitalhvite sitter hardt igjen i kropp og sinn. Jeg er fortsatt blendet. Så jeg må gi øynene andre inntrykk. Hjerte og sjel må fylles opp med farger så det hvite kan bli mer og mer borte. Så jeg glemmer det, så lenge jeg kan.
Jeg viser altså en strategi et menneske kan bruke til å komme seg opp igjen på etter en skikkelig knekk.
En teknikk/metode/måte. Nemlig å fokusere. Se. Lete. Lete etter det som til enhver tid finnes i omgivelsene som det kan være mulig å hente noe utav. Se etter det, og stenge alt annet ute. Og si ja takk til det som byr seg. Rett og slett si ja og åpne opp for alt som kan gjøre godt. Bevisst. Gjøre godt.
Noen ganger er denne strategien altfor banal og lettvint, noen ganger er det ikke mulig å gjøre tilværelsen så enkel. Men noen ganger, noen ganger fungerer det faktisk.
Når jeg lukker alle hospitalhvite tanker ute og bare fokuserer, da er det ikke så aller verst å kjenne sola varme på terassen. Høre pinnsvinet rasle i buskene, spise en kroneis i parken. Besøke en vakker hage. Ta fine bilder. Få med noen rabarbrastilker hjem. La humla suse. Snuse på lubne babykinn og kjenne hvalpetenner slite i buksebeinet. Spise reker. Drømme om å ta et bad i sjøen. Tenke på at sommeren ligger foran. Tenke på at det faktisk kom en sommer.
Og krysse fingrene for at sansene fortsetter å være innstilt på å suge inn tilværelsen med et ørlite tøtjs av letthet.
.
Valmuevakkert
Vennskap
Varme
Vann
Vaniljeis
Vannliljer
Vennlighet
Valmuer
Vinterfjernt
Vidunderlig
Valmuevakkert.
Se nøye
Ser du bien? Klikk på bildet, så ser du bedre.. 
SE NØYE skal du øyne det store i det små, sier visdomsordet. Eller se nøye skal du øyne det små i det store, kanskje?
Som her, blomsten og bien.. Uten bien ingen blomst, faktisk.
Neida, det er ikke blomster og bier og mann og kvinne og ekteskap og denslags jeg vil hinte til (selv om det kunne passet med et slikt innlegg etter den historiske forgårsdagen hvor kjønnsnøytralt ekteskap ble innført i Norge). Jes sikter heller ikke til dagsaktuelle Åslaug Hagas klage over at detaljer i privatlivet nå blåses opp og fokuseres til svære saker i media. Jeg vil enkelt og greit fram til en helt enkel refleksjon; at uten denne lille nesten usynlige bias utrettelige arbeid i det små, ville det ikke være mulig å nyte disse vakre valmuene i all sin prakt. Valmuene i det nydelige beddet i den store hagen ved det nydelige vannet med de flotte trærne og den søte andungeflokken og den hissige huggormen osv osv. Det lille har sin plass i det store. Og som blomster, så mennesker. Noen kan blomstre, noen jobbe. Noen er synlige, andre mer i bakgrunnen. Noen er fargerike, andre grå. Noen er store, noen er små. Alle har sin plass. Alle er viktige. Alle er en del av et helhetsbilde. Hører til i en helhet. Enten det føles sånn eller ikke. Slik tror jeg at det er. At det finnes en helhet, selv om den ikke alltid kan sees fra ethvert ståsted.
Og noen ganger er det greit å sette fokus på at det er sånn det er.
Sånn det er når microperspektivet er stillt inn for å lete, se, fokusere.
.
SE NØYE skal du øyne det store i det små, sier visdomsordet. Eller se nøye skal du øyne det små i det store, kanskje?
Som her, blomsten og bien.. Uten bien ingen blomst, faktisk.
Neida, det er ikke blomster og bier og mann og kvinne og ekteskap og denslags jeg vil hinte til (selv om det kunne passet med et slikt innlegg etter den historiske forgårsdagen hvor kjønnsnøytralt ekteskap ble innført i Norge). Jes sikter heller ikke til dagsaktuelle Åslaug Hagas klage over at detaljer i privatlivet nå blåses opp og fokuseres til svære saker i media. Jeg vil enkelt og greit fram til en helt enkel refleksjon; at uten denne lille nesten usynlige bias utrettelige arbeid i det små, ville det ikke være mulig å nyte disse vakre valmuene i all sin prakt. Valmuene i det nydelige beddet i den store hagen ved det nydelige vannet med de flotte trærne og den søte andungeflokken og den hissige huggormen osv osv. Det lille har sin plass i det store. Og som blomster, så mennesker. Noen kan blomstre, noen jobbe. Noen er synlige, andre mer i bakgrunnen. Noen er fargerike, andre grå. Noen er store, noen er små. Alle har sin plass. Alle er viktige. Alle er en del av et helhetsbilde. Hører til i en helhet. Enten det føles sånn eller ikke. Slik tror jeg at det er. At det finnes en helhet, selv om den ikke alltid kan sees fra ethvert ståsted.
Og noen ganger er det greit å sette fokus på at det er sånn det er.
Sånn det er når microperspektivet er stillt inn for å lete, se, fokusere.
.
fredag 6. juni 2008
Ny i livet II. Ser. Ser smittsomt.
Denne uka har gitt meg flere påminnelser om å se med nye øyne,se nytt, se ting fra en som er ny i livet sitt ståsted.
Herlige hvalpen hjalp også til det.
Jeg skal ikke filosofere eller seriøsisere så mye mer ut av dette.
Enkelt og greit sagt har det vært befriende og herlig å kjenne hvalpebitt og babyhud og entusiastiske blikk som ser nyskjerrig og smittsomt på alt som skjer.
En letthet som veier opp for livets hospitalhvite alvor.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)