Du lurer kanskje på hvorfor jeg har dette plutselige fokuset på tilværelsens vakkerhet?Det skal jeg fortelle deg.
Det er fordi vettskremtfølelsen fra det hospitalhvite sitter hardt igjen i kropp og sinn. Jeg er fortsatt blendet. Så jeg må gi øynene andre inntrykk. Hjerte og sjel må fylles opp med farger så det hvite kan bli mer og mer borte. Så jeg glemmer det, så lenge jeg kan.
Jeg viser altså en strategi et menneske kan bruke til å komme seg opp igjen på etter en skikkelig knekk.
En teknikk/metode/måte. Nemlig å fokusere. Se. Lete. Lete etter det som til enhver tid finnes i omgivelsene som det kan være mulig å hente noe utav. Se etter det, og stenge alt annet ute. Og si ja takk til det som byr seg. Rett og slett si ja og åpne opp for alt som kan gjøre godt. Bevisst. Gjøre godt.
Noen ganger er denne strategien altfor banal og lettvint, noen ganger er det ikke mulig å gjøre tilværelsen så enkel. Men noen ganger, noen ganger fungerer det faktisk.
Når jeg lukker alle hospitalhvite tanker ute og bare fokuserer, da er det ikke så aller verst å kjenne sola varme på terassen. Høre pinnsvinet rasle i buskene, spise en kroneis i parken. Besøke en vakker hage. Ta fine bilder. Få med noen rabarbrastilker hjem. La humla suse. Snuse på lubne babykinn og kjenne hvalpetenner slite i buksebeinet. Spise reker. Drømme om å ta et bad i sjøen. Tenke på at sommeren ligger foran. Tenke på at det faktisk kom en sommer.
Og krysse fingrene for at sansene fortsetter å være innstilt på å suge inn tilværelsen med et ørlite tøtjs av letthet.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar