Kattehistorien som postkort i NRK

Jeg kom tilfeldigvis til å høre på NRK Radio som har et program hvor folk kan sende inn små historier som "postkort fra livet". Jeg sendte inn min kattehistorie, og i dag er den lagt ut på nettet. Morsomt!

Her finner du postkortet:

http://nrk.no/kanal/nrk_p1/postkort_fra_livet/1.5645657

.

GULLRUTEN

I kveld gikk årets Gullruten av staben i Bergen. Gullruten er tv-produsentenes egen bransjefest hvor beste tv-program innen ulike kategorier nomineres og kåres.

Prisen for beste fakta og aktualitetsprogram gikk til TV2 og Conni Bahr for dokumentaren "I kø for livet". I dokumentaren følges TV2 CF-eren Truls Zimmer før, under og etter hans lungetransplantasjon. Truls er nå "frisk" og jobber i Stiftelsen Organdonasjon. Dokumentaren omhandler også CF-eren Karen Mietle, som desverre døde i transplantasjonkøen, bare 24 år gammel.

Programmet setter et saklig fokus på situasjonen rundt organdonasjon, mangel på organer og mangel på ressurser til organisering av dette arbeidet innenfor sykehusene. Jeg er kjent med at det i ettertid ble nedsatt en hurtigarbeidende komittè i Direktoratet for å se på hvordan antall organdonasjoner kan økes og antall pasienter som dør i ventelistekø kan minskes.

Programmet er godt først og fremst fordi Truls og Hilde og Karens foreldre har latt seerne få et svært tydelig innblikk i hva dette handler om. At de viser sine følelser så åpent og nært, gjør at dokumentaren engasjerer og berører følelsesmessig. Uten dette hadde dokumentaren ikke blitt det den nå er. Hva det må ha kostet Truls og Hilde å ha kamerafolk og resigører så tett innpå seg i en så spesiell og dramatisk situasjon, det kan man vel knapt ane.

Jeg mener at dette programmet har vært svært viktig for å øke folks bevissthet rundt organdonasjonssaken, og jeg håper at Gullrute-prisen kan føre til at enda flere tar stilling til organdonasjon. Og jeg håper at programmet sendes i reprise i beste sendetid etter dette.

Jeg sender varme tanker til Karens foreldre i kveld. Og jeg gratulerer Truls og Hilde hjerteligst med prisen! TAKK for innsatsen dere har gjort, som vil komme oss som kanskje skal gå denne veien etter dere, tilgode!


Om du vil se utdeling av prisen så finner du den her:
http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=236347


Om du vil se dokumentaren så finner du den her:
http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=3331&progId=234974

.

Persilleblad

Jeg fryser hele vinteren. Overalt hvor jeg går har jeg med meg en sekk med ulltøy for å kunne kle på meg når jeg er på besøk hos folk. De fleste har det litt kaldere enn det jeg syns er behagelig. Jeg tåler ikke trekk, jeg tåler ikke å fryse. Sitter jeg på en kafe i nærheten av et bord som har et vindu som det trekker ørlite fra, ja da blir jeg syk. Jeg tåler ikke å være ute mer enn til og fra bilen, må ikke bli kald. Crp-en fyker opp, hosten kommer og lungene tettes og trenger antibiotika. Antibiotika det snart ikke finnes flere sorter av som virker.

Så skulle det vel være bra når sommeren og varmen kommer da? Akk, nei. Så enkelt skal det altså ikke være. Jeg tåler ikke å sitte i sola. Da eksploderer migrenen. Og kroppen slår seg helt vrang, jeg blir uvel, svimmel, kaldsvetter og får hjertebank. Om jeg blir for varm, blir jeg helt slapp og satt ut. Så da blir det å lete etter skyggeplasser, trær, fortau som får skygge fra blokker, parkeringsplasser som ikke er i sola. Solbriller er et must, og egentlig burde jeg bruke skyggelue eller hatt også. I skyggen kan det være kjølig, og da blir jeg kald, og det tåler jeg ikke osv osv.

Så hva annet kan jeg si enn at jeg har blitt et skikkelig skjørt persilleblad. Jeg som alltid har ansett meg som en relativt uredd barsking på typen. Men slik er det ikke lenger. Det må jeg bare erkjenne og innrette meg etter. Sukk. Jeg hater å være et persilleblad. Hater det. At den gyldne brunfargen jeg pleide å ha er pasè, det får så være. Det viktigste nå er å unngå ubehag, smerter , infeksjoner og flere plager enn nødvendig.

Men at sola skinner ute, det er uansett fint. Så lenge det finnes persienner, markiser og trær som skjermer meg fra sol og oppheting. Og venner som holder ut med at enhver sosial aktivitet innebærer en leteaksjon etter plasser som gir skygge til meg og sol til dem...
.

Ikea - føljetong 4

Nå nærmer det seg til for kjøkkenoppussingen.

Idag kom oppmålingsmannen fra firmaet som skal sette opp kjøkkenet. Han så rakst at bestillingsordren fra Ikea ikke stemmer med målene her. Dette tross at det er en Ikeakjøkken-ansatte som har foretatt utregning av sokler og sokkelbein, lister, benkeplater og endeplater. Jeg har sjekket at tegningene stemte, og så var det den ansatte som konfigurerte bestillingen etter fortatt kontroll av disse tingene, slik standard prosedyre på Ikea er. Men så stemmer det altså likevel ikke. Jeg må bytte en lang benkeplate med en enda lengre, og det mangler to lange endeplater. Pluss litt småplukk. Altså må jeg skaffe tilveie 6,5 meter plater fordelt på 3 kolli. Pytt pytt liksom. Skal jeg ta dem under armen og spasere hjem?

Så da må jeg altså tilbake til Ikea. Igjen. Jeg er spent på om Ikea vil ta noe som helst ansvar for at de har bestillt feil. Og om de i det hele tatt vil bry seg om at det er 8. gangen jeg er der i sakens anledning. Forventningene er ikke altfor store...

Jeg tror det blir en stund til jeg handler på Ikea igjen. Jeg tror bare jeg sier det sånn.

Ellers er det bare maling, varmtvannsbereder, fliser, oppvaskkum, blandebatteri og spesialventilator jeg må få i hus i løpet av neste uke. Med lunger som streiker er det igrunnen mer enn nok. Men nytt kjøkken, det blir det nok til slutt :-)
.

Hand i hand

Handa mi,
med slitte furer av levd liv,
held den vesle babyhanda, mjuk av nyfødt liv.

Livet skulle levast slik,
fortruleg og tillitsfullt,
hand i hand
menneskehand i menneskehand,
slik at vi kunne kjenna
varmen og styrken
frå kvarandre

i hender som held.





Me skulle aldri veksa ifrå det
at hand held hand.
Det kjennes så tydeleg
at den andre er der
når menneskehand held menneskehand
.

Mer vår

Jeg har hatt en god ferieuke på Jæren. Med familie, unger, babypass, konfirmasjon, sol, viber, nypløyde jorder, "hestablomma"og "hevdalukt". Det har vært kjekt. Jeg er glad for å få oppleve at våren kommer atter en gang. Det var tider i vinter da dette syntes svært lite selvfølgelig. Men nå er altså våren her, og jeg i den. Vel hjemme igjen har hagen eksplodert i grønt og gresset vokst 10 cm. I et slikt fargehav av irrgrønt og gult er det lett å glemme vinteren som ligger bak. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Velkommen vår!

(bildet anbefales forstørret, klikk på det så blir det stort og gult og vakkert)
.

Hormoner i april

Våren har kommet til Oslo. Definitivt. April er her. April.

Hormonene blomstrer om kapp med de hvite blomstene på epletreet.
Naboenes hormoner altså, om du måtte lure.

To naboer har funnet hverandre. I skumringen har de flørtet og smisket i hele kveld. I min hage. Rett utenfor min verandadør. I timevis holdt de på. Et heftig, langt vorspiel. Til Han fikk Henne. I noen sekunder bare fikk Han Henne. Hun skrek som besatt. Til hun kastet Han av. Og fortsatte å strekke sin smekre kropp utover den irrgrønne plenen.

De har ikke mye bluferdighet, disse naboene. Kattenaboene. Ja, for det er de jeg snakker om. Nabokattene.

Inne sitter jeg og min søte fine Pus og ser på gjennom ruta. Pus, som bærer navnet Jesper, er ferdig med sånt. Han har parra seg. En gang har han parra seg. Det er i alle fall det jeg, matmor, liker å tro.

For Jesper har vært ute en aprilnatt før. Min lille uskyldige hårdott, Jesper. Den litt sky, ukosete katten som freste når menneskematmor ville holde, kose. Jeg fikk beskjed om det da jeg hentet katten, at det var en han. Langhåret og rufsete som han var, tenkte jeg ikke noe mer over det. At det var en han. Riktignok syns jeg nok Jesper var litt treg til å begynne med å fly etter damene, at han var litt lite "ungkatt". Han er vel homo tenkte jeg, de peneste er jo ofte det. Riktignok ble han nokså stor og tjukk etter hvert, Jesper. Og noe som lignet på patter kunne anes under den store pelsen. Men hannkatt, det var han jo. Uansett. Kommentarer fra naboer om at "hun har jo gått rundt her flere netter og innynda seg hos mannfolka" ble overhørt. For noe tull. Dumme naboene. Ikke noe mer å tenke på, det. "Han får for mye mat av deg" sa vennene mine. "Han har det for godt hos deg". For noe tull. Dumme venner.

Jeg bestemte meg for å kastrere Jesper. Jeg ville ha fred og ro om nettene og ikke hisse på meg naboer som kunne klage over skriking og pisselukt i hagene sine. Time hos dyrlegen ble bestilt. Når sant skal sies hadde jeg jo prøvd å titte etter litt, løfte på halen osv, for han var jo blitt litt tjukk, Jesper. Når jeg tenkte meg om. Men katta avviste disse forsøkene med glefsende tenner og jeg ga opp.

Vi møtte opp hos dyrlegen, Jesper og jeg. På venterommet satt mennesker og dyr med ørene på stilker. Alle nyankomne ble observert med stor interesse. "Hva skal du da?" sa dama i resepsjonen. "Jo, hmmm jeg skal egentlig kastrere denne hannkatten her. Men nå er jeg litt usikker på om det heller er en gravid hunkatt" "Du må vel vite åssen kjønn det er på katta di" hveste dama og dro katten ut av buret og rota oppunder halen. "Det kan jeg si deg", sa hun "at noen hannkatt, det er dette ikke". Sjelden har jeg vært så flau. Sjelden. Kanskje aldri.

Vi luska oss hjem, Jesper og jeg. Noen uker etterpå kom 3 små kattunger til verden. Født i min seng med meg som jordmor. Han tok sin morsrolle på alvor Jesper. Og ble sterilisert etterhvert. Beholdt sitt navn.Men hunkatt, det ble han liksom aldri.

Nå har Jesper slutta med slikt. Slikt som nabokattene driver med. Hele natta holdt de på, kattenaboene. Takke meg til et velfylt matfat og matmors gode myke seng, tenker Jesper.

Heldigvis er april snart over. Kattemåneden april. Måneden for blomstrende hormoner.
.