Tv2`s innslag om organdonasjon

"Flere får livet i gave" melder Tv2 i kveldens nyheter.

Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.

Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.

Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".

Innslaget om Andreas finner du her.

Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.

.

Dagens nyhetsbilde

I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.

Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.

Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.

Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.

.

Lettvint poesi

Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:

I hagen

Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol

terrassen den er badet i ettermiddagssol

Ved siden ligger vakre pus

som lever livet sitt i sus og dus

Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin

i kapp med lillafargede syrin

Et plommetre står hvitt og flott

I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger

Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger

Det er harmoni og ro

Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri

jeg har nok av tid og energi

til å lage ganske enkel,

lettvint poesi

.

Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.

Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...

.

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.