Dagens nyhetsbilde

I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.

Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.

Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.

Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.

.

Lettvint poesi

Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:

I hagen

Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol

terrassen den er badet i ettermiddagssol

Ved siden ligger vakre pus

som lever livet sitt i sus og dus

Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin

i kapp med lillafargede syrin

Et plommetre står hvitt og flott

I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger

Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger

Det er harmoni og ro

Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri

jeg har nok av tid og energi

til å lage ganske enkel,

lettvint poesi

.

Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.

Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...

.

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.

Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.