Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.

Sommer !

I fjor sommer satt jeg inne absolutt hele sommeren. Jeg var tett og tung og klarte ingenting og var hele tiden så ustabil iht. infeksjoner at ryggsekken sto pakket klar i tilfelle innleggelse nesten hver dag. Det var inn og ut på poliklinikk etpar ganger i uka og innleggelse midt i sommervarmen. Folk dro på ferie og folk kom fra ferie, og hjemme satt jeg. Det var en ekstrem tung sommer og batteriene var tommere etter ferien enn før. Når andre klagde over dårlig vær, tenkte jeg at de har tross alt vært ute, de har tross alt hatt ferie.

I år er ting heldigvis anderledes. Jeg er noe mer stabil og kan gjøre små sosiale ting og til og med reise litt. Jeg får mulighet til å lade batterier litt og oppleve litt sommer. Tross redusert kapasitet og kropp stinn av antibiotika så er jeg iallefall på beina. Når livet har fart så røft med meg som det har gjort i det siste halvannet året, ja da er det slett ingen selvfølge. Å være på beina. Å være oppe. Å være ute. Å være i sommeren. Ingen selvfølge å være i sommeren.
.

"Den sosiale medisinen"

Den sosiale medisinen fåes ikke på resept på apoteket.
Den kan ikke hentes ut fra Ullevål.

Jeg tror at den sosiale medisinen er den medisinen som holder meg i live. Den medisinen som gjør meg aller best. Best effekt har den når den kombineres med andre effektive medisiner av mer kjemisk karakter. Den sosiale medisinen alene er ikke nok til å holde meg frisk. Men den hjelper på. Jeg trenger den sosiale medisinen like mye som jeg trenger alle de andre medisinene jeg tar. Og den sosiale medisinen har nesten aldri bivirkninger av negativ karakter.

Jeg tror jeg er avhengig av den sosiale medisinen. Derfor klarer jeg om og om igjen å gjøre nesten hvasomhelst for å få i meg denne medisinen. Kroppen presses gang på gang til det ytterste for å skaffe seg denne medisinen. Den sosiale medisinen er "dopet" i livet mitt som hjelper til å holde tankene på avstand når det trengs og som "speeder" meg opp når det treng.

Jeg må vel rett og slett sies å være en "sosial-medisin-narkoman".

Ps. Medisinen er legal og rimelig og "dealere" ellere "langerer" finnes rundt hvert hjørne. Faren for avhenginghet er stor, men risikoen for misbruk er minimal. Toksisk dose er ukjent.

(Begrepet "den sosiale medisinen" er det søstera mi som har funnet på. Begrepet "sosial-medisin-narkoman" tar jeg selv ansvaret for. Min avdøde venn forfatter Nils Fredrik Nielsen hadde en litt annen vri på det hele; han syns noen burde lage en antidepresjonspille som het "Gløttasol")
.

Finn et strå og træ dæm på

Se hva som har dukket opp her i min lille hage i tjukkeste indre Oslo Øst!

Om kapp med vakre sommerblomster innkjøpt fra sommerblomsterbutikker og sommerdrevne oppdrettsgartnerier står de her og lyser rødt, helt av seg selv og utav ingenting!

Nå gjelder det bare å finne et strå å træ dom på..

Og ta med hematt og leve lykkelig med sukker på..

.

Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl.

Det er SOMMER !

.

"Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og vind, sol og vind og latter ha ha ha latter ha ha ha"osv sier visa. Det er bare det at det er slett ingen regelrimsannhet i denne visa. Det er ingen selvfølge at sommer kommer. Eller sol og regn og vind. Eller latter. Det er kun en viseregelrimsannhet. Den virkelige sannheten er at hver eneste dag er en gave og en ny mulighet. Med eller uten sol og latter. Det er disse dagene man skal finne et strå å træ på, og sukre etter aller beste evne.

.

Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl...

.

En sang til motet

Jeg har tidligere referert til en sang jeg liker om mot.
Her kan du høre den om du vil.

Her er en song til modet
den er til alla dom
som vågar tro på morgondagen
fast natten er så long

Til alla som vågar lengta
til nått dom aldri sett

http://www.youtube.com/watch?v=t28oDzVhQw8

(En song til modet av Mikael Wiehe)

.

Deg, som du er nå

Verdifull

den summen
du er blitt
gjennom all din
menneskelige
erfaring
og gjennom
livets furer

den summen
er det
som gjør deg
verdifull

ikke drømmene
om hva
du kunne
ha blitt
eller burde være
og aldri
ble

men DEG
som du er nå

slik
er du
verdifull

(Tove Houck)

Bursdagsfeiring

Noen ganger blir til og med en ordrik dame som meg tom for ord.
Og det er jeg nå.

Jeg har hatt tidenes flotteste helg; en helt fantastisk feiring av 45-års dagen min. En "once in a lifetime" opplevelse. Rett og slett.

Hjertelig hjertelig takk til dere som feiret meg.
Nå har jeg mange lauvbær å hvile på, nå...
Og mange buketter å nyte i hjerte og sinn.

Tulipaner

når dagen
er
fargeløs og tung
samler
jeg
hver
god
opplevelse
og får
en bukett
fargerike tulipaner

(Tove Houck)
.