torsdag 28. februar 2008

Dypdykk

Noen har skrekk for vann. Vannskrekk. Noen tør ikke ha hodet under vann. Tør ikke dykke etter dingsen i bunnen av bassenget. Kunne ikke tenkt seg å ha dykking som hobby. Selv er jeg en dykker. På heltid. På livstid. Jeg befinner meg stadig på dypt vann. Jeg har noen lodd i livet som drar meg ned, som tvinger meg til å holde pusten og famle rundt på et minimum med oksygen. På mine dypdykk blir jeg godt vant med å søke med lykt og lyse etter ting å se på. Etter vakkerhet, etter farger, etter liv. Noen ganger er alt bare grums, andre ganger finner jeg små juveler. En sjelden gang får jeg gå opp til overflaten, puste inn luft og lys. De øyeblikkene nyter jeg til fulle. Jeg vil aldri glemme hvordan det er på dypet, jeg vil aldri glemme at dypet er der. Og jeg vet at det på ett eller annet tidspunkt vil innhente meg igjen. Derfor er det vel verd å prøve å holde hodet over vannet en stund, være overflatisk, glemme dypet, glemme det dype. For det er der, under overflaten, hele tiden og alltid.
.

1 kommentar:

Klara sa...

Å drukne på land. Man trenger for pokker meg ikke dykke!!!
Den gikk rett hjem hos meg Åshild. Håper du er litt på overflaten nå..