Uten ord

Man får god tid til å tenke på et sted som dette. Her er folk med alle slags bakgrunner. De som er mest synlige er jo de som sitter i rullestol, går på krykker eller har amputert et bein. Det synes. Hva andre med usynlige problemstillinger lider av, tar mer tid å finne ut. Det er ikke sikkert at de synligste har det verste, at de som virker friskest er friskest osv. Tankene farer uvilkårlig; hvordan er min situasjon i forhold til andre sin? Har jeg det verre eller bedre? Hva om jeg hadde vært den som måtte amputere, som satt i rullestol osv. Det er vel umulig å si hva som er best eller verst å ha. Det som er det verste for en kan være greit for en annen.

En vesentlig forskjell er, etter min mening, er om man skal bli "frisk" eller ikke. Om situasjonen og problemstillingene er forbigående eller ikke. Om den vil bli bedre, er stabil eller vil forverre seg. Det hjelper jo lite å ha to bein å gå på viss man vil være død om to år, f.eks.

Etter mye funderinger har jeg kommet til at jeg tror at det verste må være å ikke kunne prate. Ikke kunne få ut det man tenker på, ikke kunne uttrykke følelser og meninger. Ikke bli forstått. Ikke kunne forklare seg. Kunne bli misforstått. Det tror jeg ikke jeg hadde klart å leve med.

Første gangen jeg var her traff jeg en dame som hadde fått slag i en alder av 52 år. I tillegg til lammelse i høyre arm og ustødig høyrebein, har hun mistet språket. Jeg satt timesvis til bords med henne og prøvde nøysommelig å forstå litt, tolke, gjette, lete. Hennes situasjon gjorde uslettelig inntrykk på meg. Og når jeg kom hit denne gangen, ja da var det første mennesket jeg så nettopp henne! Gjensynsgleden var stor, klemmene varme og håndtrykkene inderlige. Så nå holder vi sammen på måltidene. Jeg husker i detalj den informasjonen jeg fikk ut av henne sist. Når man bruker fire timer på å komme fram til ordet "diabetes", ja da sitter det. Og nå kan hun si litt mer. Så det er noe å spinne på, noe å snakke ut fra. Hun stråler opp i glede hver gang hun ser meg. Og vi "prater" i vei, jeg med setninger og spørsmål og hun med mimikk og enstavelsesord. En ekte og god kommunikasjon.

Hun kan ikke lese, ikke skrive, har ikke tallforståelse. Hun kan høre og se, det er det hele. Når jeg spør hva hun gjør om dagene sier hun "sitte". Hun er på et dagsenter 5 dager i uka. Når jeg spør henne om hun trives sier hun "bob bob". Det er et par gode mennesker der, ansatte. Ellers er det bare et sted å være for ikke å sitte alene hjemme hele tida. Turer i skog og mark, lange skiturer og lesing av bøker som før ga glede, er nå en umulighet.

Hvordan hun kan holde ut denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Snakk om skjebne. Snakk om tapperhet, snakk om utholdenhet, snakk om mot. Snakk. Uten ord. Jeg bøyer meg i respekt for denne dama. Og håper jeg her og nå kan være et av disse gode menneskene som har tid, tålmodighet og nyskjerrighet nok til å forstå. Forstå litt av det hun ønsker å formidle. Forstå ord som ikke kan bli sagt. Ordene bakenfor. Bakenfor uten ord.