Karrig

Tirsdag. Kontroll av bihuleoperasjonen på Rikshospitalet. Mye skorper, ikke skikkelig tilhelet. Tar trikken til byen, en rolig formiddag. For første gang i mitt liv tar jeg trikken fra Riksen. I måned etter måned har jeg sett folk gå på trikken. Aldri har jeg kunnet orke. Nå gjør jeg det. Det er litt kald vind i lufta, men jeg har masse klær og jakke opp over munnen. Jeg går av i Grensen. Rusler ned til Oslo S. En frisk, god følelse.

Blomster-Finns vår

Gleden varer ikke lenge. Jeg blir forkjølet. Får sår hals. Mister stemmen. Tetner i nesen, øynene renner, feberfølelsen kommer, slimet i lungene kommer, hosten kommer. Kroppen jobber på høygir. Etter to dager er pusten rusten, crp på vei opp. Infeksjonen er et faktum. Det blir antibiotika i tabletter og inhalasjon. I beste fall virker det. Viss ikke blir det sykehus igjen.

.                                                                    Det er ikke så lett å skulle prøve å karre seg opp gang på gang. Jeg får stadig kjepper i hjulene. Planen om jobb før påske blir neppe noe av. Jeg vil jeg vil jeg vil men kan ikke overstyre kroppen som lever sitt eget liv. Jeg må bare ta tiden det trenger. Men det er en tålmodighetsprøve. Og tålmodighet har aldri vært mitt sterkeste fag, for å si det sånn...    Heldigvis er det vår i lufta. Det hjelper. Hjelper til å tro på lettere dager. Hjelper til å håpe. Hjelper til å satse på at steg for steg klatrer jeg meg oppover 

.

Tullipaner. Sol. Fulgekvitter. Smygende katter. Kaffibar. Unger uten jakker på. Loppemarkedannonser i avisa.  

Jeg inntas av Våren

.

Sykehusliv

Mannen kommer farende gjennom gangen. Med flagrende frakk og en tralle som skraller. Trallen med stikkeutstyr. Nåler, hansker, venefloner, gul smittesøppelboks. Mannen stresser. Skal ha navn og nummer. Drar fram utstyr, staser opp armen min og slår  hardt på hånda, blodårer skal fram. It`s showtime. It`s sykehustid.

Sengen er hvit. Skjorta har røde prikker på. Gule gardiner, blå stoler. Mannen stikker i de skjøre årene mine, nålen vil ikke inn, venene vil ikke ha flere venefloner. Han stresser. Sier jeg må slappe av, ellers kan han ikke stikke. Jeg kan ikke slappe av når han stresser. Han prøver flere ganger, usensibelt, bommer og banner. Jeg spør om han er fra anestesien (en avdeling som skal stikke sånne vanskelige årer som mine). Han sier ja. Jai er flink. Han er ikke flink. Han lyver. Han er ikke fra anestesien. Han skader en nerve så jeg fortsatt har elektriske ilinger ut i tommelen. Han slenger blodige nåler i vasken og går.

Han er unntaket. Men han representerer det som kan skje. Det som alltid kan skje på et sykehus. At noen plutselig farer inn i det udefinerbare sykehus-stille og invaderer deg med noe som blir vondt. Sykehusvondt. Ikke den fysiske smerten, men smerten av å ikke kunne bestemme hvem som skal gjøre hva med deg. For uten venefloner, ingen medisin. Uten medisin, ingen bedring. Altså intet valg.


Dråper fra medisinposer drypper inn, tikk takk tikk takk. Veneflonene må skiftes flere ganger til dagen. Armene er blålilla av bomskudd. Kroppen fryser, uggen fornemmelse av forverring. Hodet er pottetett. Det verker i nesen, øynene er hovne, det svir, det blør, leppene sprekker og munnen er sandpapirtørr. Å sove er vanskelig. Det ringer i klokker, alarmer piper. Stille pleiere sniker seg inn i nattemørket. Sover jeg? Nei. Jeg sovner ikke, sovepiller til tross. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke skru av knappen for tanker i hodet. Jeg liker ikke sykehusliv. Jeg hater sykehusliv.

En liten operasjon med få dager på sykehus blir et dypdykk i kvalme. Vemmelse og gremmelse over hvor uendelig slitsomt livet som pasient har vært. Langsomme sykedager blir et flashback i en sykdomstilværelse som forkommer meg uutholdelig. Den lille dråpen minner om hvor overfylt begeret allerede er.

Det er ikke plass til mer. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg kjenner rivende angst for å måtte leve et slikt liv igjen. Og jeg kjenner levende håp om å kunne få ha et friskere liv, et stadig friskere liv.

Denne gangen er jeg så heldig at jeg etter 5 døgn kan komme ut av sykehuset. Dagene med psykt sofaliv er ikke uten ende, slik det var før. Jeg skal bli friskere nå.

Med all ydmykhet for livet og de nye lungene; Jeg SKAL bli stadig friskere nå.  

.

Operasjon

Bihulene må renses opp. De er pottetette. Gir meg infeksjonsfølelse i kroppen hele tiden, feber en dag, neste dag ikke. CF-sykdommen sitter i bihulene selv om lungene er nye. Men kronisk infeksjon i bihulene skal det lite til før luftveiene blir "smittet" (siden jeg holdes på lavt immunforsvar for å unngå avstøtning av lungene). En rens må til. Det er bare ett år siden sist.

Så blir det hospitalhvitt. Jeg liker ikke hospital. Jeg liker ikke det hvite. Jeg liker ikke narkose. Jeg liker ikke rett-i-blodet-medisiner.

Men jeg skal tåle det. Det er bare for noen dager, forhåpentligvis. En liten affære i Rikshospitalets store alvor. Jeg kan se at hospitalet prøver å fargelegge det store hvite. Med kunst, slik bildet viser. Og forhåpentligvis også med litt omsorg for pasientene midt oppi Oslo-Universitets-Sykehus kaoset. Jeg velger å håpe på det.

.

Sølepyttspeil

Smelter mot sommer

.

Tiner

livet mildere
dråpe for dråpe

.

Barcode

diskuteres igjen. Konseptet med høye, smale hus, utarbeidet av det nederlandske arkitektfrirmaet MVDRV, har skapt debatt både politisk, faglig og blant folk flest. 10 000 arbeidsplasser og 500 boliger skal huses her. Bygningene er i seg selv spektakulære med mange kule linjer og vinkler. Viss de sees forfra, vel å merke. Men etter min mening er de helt malplasserte. Dagens Aftenposten Aftens overskrift "Det er blitt minst like skrekkelig som vi forestilte oss", sammenfaller med det jeg daglig ser fra mitt stuevindu.

Barcode i mobilbilde tatt fra Ekebergåsen.

Et image av skyline. Manhatten/Melbourne.  Men hva skal vi med det? Oslo er ingen gjennomsnitts storby med massevis av skyskrapere, sånne byer er et nok av. Oslo er en hovedstadsperle med et helt unikt særpreg. Marka som sakte skrår nedover mot bykjernenen og åpner seg mot sjøen. Den luftige følelsen ved å stå ved havna og se utover fjorden eller oppover mot blånende fjell. Nå er dette ødelagt. Barcode danner en hard, mørk mur mellom byen og sjøen. Byen stenges inne, sjøen stenges ute.

Et av byens flotteste områder er lagt ut som et lekebrett for ekserimentelle arkitekter.  Desverre er dette ikke legoklosser som kan rives ned igjen. Bygningen er kommet for å bli. Et stort feilgrep mot byen. Det er min mening i denne saken, hvor bakpå og lite nytenkende det enn måtte være.

.