Fest og Feber

På lørdag var jeg på en fantastisk flott fest. Med tapas, gode venner og noen nye ansikt, latter og prat og masse sang. Jeg satt i nesten 6 timer, utover kvelden sang jeg så lungene kjentes ut som om de ble sammenskrumpet som en sviske. Det var som et maratonløp for meg, men jeg gjorde det fordi jeg hadde det gøy og jeg trenger så veldig å ha det gøy, det blir for lite gøy oppi alt alvor for tida. Jeg ble så utslitt at jeg nesten ikke klarte å gå de stegene jeg måtte for å finne taxi. Sjangla rundt i veien så godt som uten alkohol innabords. Men jeg hadde hatt en flott dag, en veldig flott dag. Dagen etterpå var reperasjonsdag, rett ut på sofaen. Muskler og ledd og lunger verket, jeg var vrak. Men det kjentes ut som om jeg skulle komme over det uten varige men. Gikk på jobb på mandag, slepte meg formelig avgårde, man går da på jobb uansett..

Så kom smellen. I natt frøs og skalv og hakket jeg tenner så feberen gikk opp i 39 på 4 timer. Fikk ikke sove, tusen redde tanker i hodet, det blir dagen derpå idag, trøtt med en verkende kropp. Starta med antibiotikatabletter i natt (for jeg visste at infeksjonsverdiene var på grensa høye fra før). Det ser ut som om tablettene virker, jeg håper inderlig at de hjelper. Men jeg betaler prisen for å tøye kroppens grenser litt for langt. Betaler for å prøve å henge med i "friske ting". Slik kan det være med CF. Jeg skriver dette for å vise hvordan det kan være med CF. Være med CF når tingene blir svært marginale...

.

Tristesser

Kuren hadde ikke noen effekt. Er tettere i lungene nå enn før jeg begynte, og har nå en stigende infeksjonsverdi. Ender vel opp med ny tablettkur ganske snart. Kroppen er tung og trøtt, lungene sliter når jeg går. Ganske kjedelig. Men jeg er på beina. Det er da noe.

For å holde galgenhumoren oppe, leser jeg Tristesser i utvalg. De er skrevet av min gode venn fra Catosenteret, herr Nielsen. Nils-Fredrik Nielsen. Som desverre døde av kreft noen måneder etter at vi ble kjent. Hver eneste morgen hang han Dagbladet på døra mi til meg før jeg sto opp, og hvert eneste måltid satt vi ved samme bord. Pratet i timesvis hver dag. Han var en høyreist herremann med eleganse, sterkt intellekt og masse tørr humor. En ordkunstner med ordhumor. Som f.eks at neste depresjonsmedisin burde hete "Gløttasol". Slik holdt vi koken, med masse snakk om alt annet enn sykdom og skavanker.

Her er noen tristesser:

"Man trenger ikke mer enn en venn for kunne å bli venneløs"

"Fordelen med at de beste dør unge er at de ikke gir oss dårlig samvittighet så lenge"

"Han satte seg så høye mål i livet at det var meningsløst å arbeide for å nå dem"
"Uansett hvilket bein han sto opp med, var det aldri det riktige"

"Hotellet var absolutt gjestfritt"

"Det var det året da sommeren stod for døren som var låst"

"På kjøttmarkedet hører hjernen hjemme blant innvollene"

"Det er aldri for seint å gi opp"

"Ansvaret var så tungt at det var lett å løpe fra det"

(fra Samlede Tristesser i utvalg 2007 Niels-Fredrik Nielsen)

.

Skjør

Skjør, sterk, vakker, veier alene i vind, skinner i sola. Valmue er den nydeligste blomsten jeg vet om. Selv er jeg også skjør og veier i vinden om dagen, prøver å finne balansen og holde meg oppe, men kroppen vil ikke helt og alt blir litt tungt og litt alene. Skriver dette, enkelt, dette som er fragmenter av en hverdag.

.

Sånn

Nå er intravenøsmedisinen ute av systemet og jeg begynner å bl meg selv igjen. Stoppet med den pga at jeg antakelig fikk en allergisk reaksjon. Det er skummelt! Nå er det å ta en tabletttype de siste 8 dagene. Da har jeg hatt tabletter i 14 dager og intravenøst i 6, så det blir å regne som en intravenøs kur.

Nå fyller jeg på med friske aktiviteter, har venninne på overnatting og hun er "privatsjåfør" til litteraturhus og kafe.

.

Bedrøvet

Det kjennes ut som om antibiotika-gifta har forderva kroppen. Hjerte, puls, diare, kvalme, oppkast, uro som maur i kroppen, brennetokter, hodepine, noe mer og noe mindre; tilsammen nok til å sette en stakkars helt ut, sammen med varme i uvante porsjoner. Drikke mye, skylle nyrer, fly på do, kanskje hjelper smertestillende litt, men da blir det jo mer gift i kroppen, kanskje hjelper kortison men den skaper også uro og varmetokter, den ene antibiotikaen setter stoffskiftet ut av balanse; her kunne det trengtes en lege eller to til å vurdere, men disse har pinseferie og jeg er overlatt til å vurdere selv. En liten telefon til sykehuset ga akkurat det svaret; at jeg fikk vurdere selv om jeg ville seponere kuren viss jeg ikke tålte den neste dosen... Ja takk, jommen sa jeg trygghet. Viss jeg stopper nå er jeg like langt. Kanskje bare med etpar resistensproblemer i tillegg. Så hva er korteste mulige kur som kan sies å være en forsvarlig kur når bivirkningene hogger til så sterkt som nå?

Sol, sjø, bading, båt, utepils og denslags- nei det er ikke gleder som er meg forunt lenger. Med en kropp i sterk ubalanse takler jeg verken kulde eller varme, verken snø eller sol. Så nå har jeg ikke annet mål enn å komme meg igjennom dette elende til tirdag, og da få et råd på hva jeg skal gjøre av min vanlige lege. Jeg fortsetter ikke i 12 dager viss hver dag blir like slitsom som til nå.
.

Bedøvet

Her i min egen hage har jeg har vært innhyllet i rosalilla syrin de siste dagene. Lukten bedøver, fargene beroliger, skjønnheten blir umulig å overse, den overvelder. Det har vært mange øyeblikk av lys i meg i denne irrgrønne våren.

Slik har jeg ikke kunnet nyte våren de siste årene. Lidelsen har lukket irrgrønnhet, rosa og lilla ute.

I dag kom regnet. I morgen begynner intravenøs antibiotikakur. Hjemme denne gangen. Giftgugge rett-i-kroppen, slitsomt men nødvendig. Hodepine, kvalme og slakkhet forventes. Det blir å ta dag for dag.

Kanskje går det bedre denne gangen, når jeg er litt friskere i almentilstanden og litt irrgrønt bedøvet av rosalilla syrin?

.

I hagen

Jeg henger her og dingler i en hengekøyestol
terrassen den er badet i ettermiddagssol
Ved siden ligger vakre pus
som lever livet sitt i sus og dus
Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin
i kapp med lillafargede syrin
Et plommetre står hvitt og flott
I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger
Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger
Det er harmoni og ro
Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri
jeg har nok av tid og energi
til å lage ganske enkel,
lettvint poesi

(Et dikt fra i fjor. Om noen måtte tro at livet bare er rosa idyll om dagen, så er det absolutt ikke det. Men det finnes øyeblikker, og de nytes til fulle).

.