Se ut en vinterdag

Det må høres ut som den rene skjære idyllen.

Sitte inne og late seg, la verden gå sin skeive gang og fulgene kvitre mens Norge lesses ned i sne. Sitte inne og se ut. Studere, observere. Det kan høres ut som en tilværelses uutholdelige letthet (Milan Kundera). Spør du meg.

Men spør du meg vil du få vite at disse beskrivelsene ikke er tilfeldige. Lettheten er ikke uutholdelig. Det er tilværelsen som nærmer seg det uutholdelige. Det er ikke selvvalgt å sitte inne og se ut. Se på fulglene som kvitrer, snøen som laver, skiene som står ubrukt og livet som leves i vinterdagen. Det er en ren og skjær overlevelsesstrategi å late som om jeg koser meg. Det er ren og skjær livsvisdom å se nøye på de små deltajene som kan spore til simpel glede. Det er en omdefinering av idyll. Det er å lete etter innhold i dager som er lengre enn en vinternatt. Og det er å lengte etter at den mørkeste vinterdag en gang skal forvandles til en mild lys sommerdag. En gang, en dag... Satse på, slik en idrettsutøver satser på at en gang, en dag, er det hennes tur til å komme seirende i mål...

Se ut

Og det er utrolig hva man kan få med seg gjennom å
se ut.
Småfulger som mesker seg i meisefettboller og
synger fornøyd over et grevens måltid.
Snødryss som farger himmelen hvit.
Solskjæret som for en stakket stund gulforgyller husveggen.
Små, små ting.
Små øyeblikk av noe vakkert

Som gir glede til late innesittere
Som ser nøye etter. Ser ut.

Vinterdag

Vi er ganske godt sammensveiset, kattepus Jesper og jeg, etter 14 års tilværelse sammen. De siste årene er vi begge mindre ute og mye hjemme. Jeg passer på at Jesper får en god dag (dvs. mat mat mat) og Jesper passer på at jeg har det best mulig (dvs. la være å mase på mat mat mat og la matmor i fred enten hun ler, gråter eller er stille). Noen dager blir vi enige om å ta livet med ro. Sånn som idag. Da finner Jesper stolen sin og jeg sofaen min og vi lar verden gå sin skjeve gang. Vi skulle vært selvsagt vært ute i det fine vinterværet. Jeg skulle ruslet meg en tur. Jesper jaktet på noen fugler. Men vi gidder ikke. Jeg har sluttet å gå på ski og Jesper har sluttet å jakte. Vi murer oss inne og ser ut. Ser. Ut. Og lar vi vinteren gå sin gang. Noen ganger er DET helt ok.

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,men du legg i veg
og brukar all di kraftog held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg
-glid ifrå deg-
snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det samme.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi taktog kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

-Olav H. Hauge-

Selvrefleksjon

Så kan det altså synes som et likhetstrekk

mellom Sånne som meg og Idrettsutøvere

er en grad av Bevisst Blodslit og muligens et ørlite Behov for Berømmelse...

Kanskje derfor jeg er Bitt av Blogge Basillen?

Mer om sport

Årets idrettsgalla

I kveld har årets idrettsgalla gått av stabelen på tv2. Priser har blitt delt ut til de djerveste av de djerve, de beste av de beste. Berømmelse, heder og ære har tilkommet idrettsutøvere av ymse slag. Idrettsutøvere som imponerer oss, så har ståpåvilje og stayerevne og vinnerinstinkt, utøvere som får det til og som lykkes.

En etter en står de fram og sier takk. Takk til familie, trenere og støtteapparat, til alle som har backet dem opp og hjulpet dem fram til seier. "Uten dere hadde jeg ikke klart dette", sier de, "uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er idag".

Felles for dem alle er at de har vilje, mål, fokus, utholdenhet og sterke kropper. Og at de har et stort apparat som heier dem frem, som setter alt sitt eget til side slik at utøveren skal få optimale muligheter for å fokusere, trene, hvile, sove, spise. Og faller de ned i en psykisk motbakke har de supportere og psykologer som hjelper dem over kneiken så de finner tilbake til kraft og pågangsmot.

For i idrettens verden er det helt legalt å sette seg selv, sine egne behov og sine egne mål i fokus. Og forvente at folk rundt skal støtte, kjøre, bake, være stille, vise interesse, sitte barnevakt osv for at de skal ha optimale forhold rundt seg. Det er en legal egoisme, et selvsentrert fokus som er edelt og ingen tenker vel på "medhjelperne" som utholdende eller snille eller oppofrende. Er de heldige belønnes de alle i en tv-rute på et gallashow en eller annen gang. Iallefall kan de håpe på det.

Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen...

Tenk om alle vi som er syke eller sliter på annet vis hadde fått den samme støtten!
Tenk om vi hadde det samme profesjonelle støtteapparatet rundt oss til å backe når det røyner på!
Tenk om vi kunne ta imot hjelp og støtte fra familie og nettverk uten anfektelse eller redsel for å være til bry, til belastning!
Tenk om vi kunne blitt sett og anerkjent for den daglige innsatsen vi gjør for vår egen helse!
Tenk om noen kunne se oss som helter, helter i hverdagen!
Tenk om tv2 hadde laget en galla for oss! Oss overlevelsesidrettsmennesker!

Tenk om...

Risikosport

Har du noen gang tenkt på at risikosport kan være så mangt?

At psykologien i å ta utfordringer og la det bære eller briste kan gjelde på flere av livets områder? At å gjennomføre det en har satt seg fore kan gå på bekostning av liv og helse? Uten at det er en eneste klatrevegg eller brusende elv eller høye fjell og dype daler involvert i det hele tatt?

Og da snakker jeg ikke om hjerte og smerte og kjærlighet og denslags.

Jeg snakker om at for noen kan det å gå over dørstokken koste så mange mentale krefter at det utmatter mer enn lange fjellturer for friske folk. At det for noen kan være så vanskelig å åpne kjeften og si sin mening at det koster mer enn det gjør å holde forelesninger i storsal for andre? At for noen kan det være så fysisk krevende å komme seg på en teaterforestilling at de må lade opp i flere dager enn det en elitefotballspiller må foran en kamp? At noen må hvile i flere dager etter en tur på kjøpesenteret enn en maratonløper må etter NewYork maraton? At det å sette seg et mål om noe som skal skje fram i tid med helsemessig ustabilitet kan innebære like mye usikkerhet som det gjør med været for de som klatrer til Kilmanjaro?

Likhetspunket er at det handler om mot, om å satse, innsatsvilje,om å tørre, om å utfordre sine egne grenser, om å tåle usikkerhet, om å holde fokus og om å vite at innsatsen kan medføre katastrofale kroppslige følger like gjerne som en gedigen følelse av seier. Utfra sitt eget utgangspunkt, sine egne forutsetninger. Utfra sine egne mål.

Jeg kjenner en og annen som utøver en slik risikosportsøvelse i disse dager. Jeg heier på deg og heiser flagget til topps om du kommer i mål først eller sist eller ikke i det hele tatt. Helt sikkert! Lykke til!